Jeg tror tannleger er en farlig rase. De lager lyder i hodet mitt, bråk og smerte. Lyden er noen ganger verst, i alle fall frem til smerten setter inn.
Og jeg tror tannleger har en skjult agenda. Så snart jeg er fanget i en stol, lagt ned i nesten horisontal stilling, starter de å spørre om ting. Hvorfor det? Kan ikke en tannlege stille normale spørsmål på normale tidspunkt? Må han fange meg før han spør om de underligste ting? Jeg forstår som regel knapt spørsmålene, ettersom jeg er mer opptatt av å overleve de nærmeste minuttene. Likevel spør han om rare ting mens munnen min er stappet med alt mulig rart av instrumenter og utstyr som gjør det umulig å svare på noen kjent menneskelig språk. Det ser ut som tannlegen forstår – eller oversetter – mumlingen likevel. Og det er jo også litt skremmende, hva svarte jeg egentlig? Og på hvilket spørsmål? Den eneste muligheten for å svare tilnærmet fornuftig er å nikke eller å riste på hodet. Noe som selvsagt er omtrent det siste jeg vil gjøre, ettersom det kan forstyrre bevegelser inni munnen min som er fylt med potensielt skadelige og farlige verktøy, og det kan jo gjøre ting enda verre. Så jeg ytrer noen aah eller uhuh-grynt og håper han snart slutter å snakke. Og snart sier han de magiske ordene “du er ferdig, spytt ut”.
En bonussmerte er selvsagt prisen. Tannlegebesøk er kostbare greier. Hvorfor er ikke dette en del av det generelle helsetilbudet? Det er ikke min feil at skoletannlegene på 70-tallet var så mye dårligere håndverkere enn dagens, med tanke på teknikk, utseende og varighet. Tid og gravitasjon var årsak til mitt behov for tannlege. Gamle dager har heldigvis passert, men alle korreksjoner på slike tannarbeider burde være gratis etter min mening. Vel, mitt årlige besøk hos tannlegen er over. Jeg får vurdere behovet igjen neste år. Nå er lydene i hodet mitt borte, og jeg venter på at det ikke skal gjøre vondt lenger.
Og bare for å ha nevnt det; tannlegen min er en okei fyr. Han er bare uheldigvis tannlege. Som er en rase jeg misliker og frykter.