Hovedplanen for denne helgen er plenen – den har sunket sammen i løpet av de siste ti årene, i tillegg til at den på en måte har blitt til fotballbane. Det eneste som vokser lykkelig der er nå kløver og løvetann. Jeg har en plan om å kjøpe gress på rull, ferdig og grønt bare til å rulle ut oppå ny jord. Jeg googler etter gode kjøp, den enkleste måten å forberede grunnen på og den beste måten å overtale Olav til å se alle fordelene av en rask og enkel hage-ansiktsløftning. Jeg håper det skal være så enkelt som reklamen lover.
Nok et skritt er tatt på veien mot normalitet og min tidligere avgjørelse om å roe ned. Eller kanskje to. Først og fremst; jeg våknet uten vondt i armen og oppdaget at jeg faktisk sov ganske godt i natt (kanskje ikke så rart med alle disse trekantene). Nå føles det bare som om jeg har fått litt juling, som noe som kommer til å gå over. Snart. For det andre bestemte vi oss for å være hjemme i helgen. Det betyr ingen bygging og heller ikke langkjøring med bil. Og det er jo også bra for armen min.
Været meldes ikke fullt så sommerlig som jeg hadde ønsket, men kanskje innsiden av huset kan få litt oppmerksomhet også; haugene med klær som skal vaskes, strykes, brettes og legges i skapene er grusomt svære. Det følger vel naturlig med all pakking ut og inn av huset hver helg. Jeg gleder meg til å få vaskemaskin på hytta, det minsker kravet til transport av full garderobe for oss alle sammen hver gang vi drar dit.
Så nå blir det ikke hyttetur på en stund, men litt fred og ro. Og litt jobb. Nedtellingen til ferie viser ti arbeidsdager. Ikke så ille det vel?