Ikke så ille, tross alt

Unnskyld, kjære venner. Klagingen stopper her og nå. Selvfølgelig kan jeg ikke fortsette å mase om smerter og hvor fælt jeg har det. Og i dag har jeg virkelig grunn til å juble og smile. Ny forsyning av piller, og de ser ut til å virke. Legen sa at jeg antagelig vil bli bedre i løpet av noen få dager, sprøyta var bare litt sen til å begynne å virke. Det er state of the art medisin, i følge eksperten. Jeg velger å stole på at det stemmer og at jeg blir helt bra snart.

Så selv om jeg er sykmeldt føler jeg meg helt topp. Jeg jobber med å gjøre ingenting, noe som egentlig er ganske lett.

I dag var en ærend-dag, alltid kjekt å ha tid til sånt. Det viktigste var å få TVen på verksted. Den begynte å tikke i stedet for å slå seg på og det var selvsagt god grunn til å bruke kjøpsgarantien. Vår 46″ flatskjerm er bare to år gammel. Butikken ga oss en 26″ låne-TV, og du kan vel forestille deg tvillingenes lange fjes da de kom hjem fra skolen og så at TVen hadde krympet. Det varer forhåpentligvis ikke så veldig lenge.

Jeg stakk innom garnbutikken og fylte strikkekurven. Så snart jeg ikke har mer vondt i armen skal jeg finne tid til å strikke igjen. Dette er en av de tingene jeg virkelig gleder meg til å gjøre når hytta er ferdig og vi skal være der bare for å slappe av.

Olav er min faste sjåfør disse dagene. Han blir langsomt litt bedre han også. Jeg håper resten av arbeidet på hytta kan gjøres under brysthøyde eller med én arm – da er det fortsatt håp om å holde timeplanen for å bli ferdig.

Jeg gleder meg veldig til helg på hytta nå. Mamma og pappa er der. Mamma er ferdig med strålebehandling og kan nå være på Utsikten i tre uker av gangen. Hver tredje mandag får hun Herceptinbehandling, men dette påvirker henne ikke i samme grad som cellegiften gjorde. Håret er nå synlig, ikke bare noe hun selv kan føle – hun insisterer på at hun aldri skal klippe det igjen. Jeg kan knapt vente til å se hennes første hestehale!