Det er visst ikke noe som heter det, i alle fall er det ikke i utgangspunktet lønnet fravær å ta hånd om sin syke partner. Men jeg klarer å bruke noen opptjente fleksitimer for å hjelpe Olav litt jeg. I dag ble han nemlig operert i skulderen sin – omsider – etter mange måneder med smerter, sykmeldinger, medisiner, kiropraktorbehandling og massevis av dårlig samvittighet for ting som skulle vært gjort som han ikke har greid. Da det etter omtrent et halvår omsider ble tatt bilder av skulderen, så var diagnosen raskt klar; impingement syndrom var det fine navnet. I tillegg hadde Olav en supraspinatusruptur som viste seg under operasjonen å være overflatisk og derfor vil gro nå som resten er fikset.
Etter operasjonen var beskjeden fra legen at det hele hadde vært ukomplisert, og dermed har vi store forhåpninger til at det skal bli helt bra. Gjett om vi ser frem til det alle sammen – ikke minst pasienten.
Olav var nokså omtåket en stund, men omsorgsperioden min slutter nok allerede i dag.
