Noen arbeidsdager er mer krevende enn andre. De siste par dagene føles det som jeg har jobbet dobbelt, selv om timelistene ikke inneholder så veldig mye mer enn normalt. Jeg jobber med installasjon og utsending av en del store maskiner, målepåler og verktøykasser for UNINETT. Disse skal sendes til ulike høgkoler etter installasjon, og det er ikke akkurat laptoper vi snakker om. En slik maskin veier faktisk sine 16 kilo.
Ok, så har jeg bare pakket og sendt ut én enda. Men den jobben kom på toppen av pakking av 20 andre forsendelser i dag. Og etter en grundig ryddesjau der vi har flatpakket omtrent en pall brukte esker av ymse størrelser som skal presses og leveres til gjenvinning. Og enda har jeg 10-12 slike store maskiner igjen å klargjøre og sende ut. Ikke arbeidsledig de første dagene, med andre ord.
Jeg tror ikke egentlig de fysiske anstrengelsene alene er årsaken til at jeg føler meg så dønn sliten. Jeg mener – i løpet av vinteren har jeg vært med på mange mye større jobber i så henseende. Å jobbe fysisk går helt greit det, også over lengre perioder. Men nå er det også mye å sette seg inn i, og ikke så lite prestasjonsangst for å få alt riktig. Når jeg da også kjenner på at omtrent alt annet skal finne sin plass etter omorganiseringen, så er det kanskje ikke så rart om det røyner på kreftene noen ganger. De vanlige tingene ser ut til å være der likevel, alltid. Det kommer kanskje snart en dag da vi har full oversikt over hvor ting hører hjemme. Da tror jeg mye av stresset og den dårlige samvittigheten for å ikke rekke over alt vil vike. I alle fall håper jeg på en større visshet om at småtingene blir tatt hånd om og prioritert riktig sånn at ikke de store og tunge oppgavene sluker oss alle sammen.