Jeg rotet meg skikkelig bort i går da jeg fant ut jeg skulle oppgradere bloggen min til siste versjon av WordPress. Ingenting var som før, eller som det skulle da jeg hadde kopiert inn filene. Halvsvett og småstressa ryddet jeg alt tilbake fra backup (som jeg hadde vett til å lage før jeg startet). Deretter klødde jeg meg litt i hodet og prøvde en gang til. Næh… skulle du sett på maken – samme rot og ting som ikke virket. Jeg ryddet en gang til, og fant ut at dette måtte jeg ha hjelp til.
Så kikket jeg litt i nedlastingsmappa mi. Der lå det en fil som het latest.zip og en som het latest.zip.1 og i hodet mitt sa det aha! Jeg hadde selvsagt pakket ut latest.zip som var en gammel versjon av ett eller annet (kanskje ikke en gang bloggsoftware – jeg husker ikke). Og hvor idiotisk er det ikke å kalle nedlastingsfiler noe sånt? En annen lærdom jeg fikk samtidig var at wget ikke skriver over filnavn, men altså versjonslagrer dem. Tanken er kanskje ikke dum, men latest burde vel uansett alltid være latest – i alle fall ville jeg forvente det.
I dag bestemte jeg meg for å gjøre et nytt forsøk. Men (halv)klok av skade hentet jeg en helt ny og frisk versjon av filen, denne gangen fra kilde som navnet den som wordpress.3.0.zip. Det er liksom ikke til å misforstå, sant? Ny backup, ny installasjon – og ny kræsj. Jeg trodde jeg skulle bli sprø – hva var det jeg overså?
Jeg søkte mer hjelp, og fikk en kollega til å sitte standby for å se på neste tryning. Etter en ny reetablering og opprydding gjorde jeg øvelsen for fjerde gang, og følte meg sikker på at nå – NÅ – ville jeg få svaret. Og så var alt i orden. Det tok ca. 1½ minutt. Ikke skjønner jeg hvorfor, og i alle fall ikke hvorfor det ikke fungerte på foregående forsøk. Men i alle fall – demo-effekten må aldri undervurderes! Denne gangen slo den til i min favør, og jeg tenker ikke mer på det. Ikke så mye i alle fall.