… sies det 🙂
Jeg er hyttegressenke et par dager mens Olav er på Moldejazz (så absolutt velfortjent guttetur) og været er som det pleier (regn, regn og regn) og hva passer vel bedre enn å ta frem symaskinen og komme litt videre på anorakkprosjektet? Som tenkt, så gjort. Og riktig trivelig var det en liten stund. Pusle-pusle er kjekt når ting tar form mellom fingrene. Men når jeg begynner å prakkes er jeg nok ikke av de mest tålmodige.
Først knakk ei nål. Pyttsann, vi har da vel reservenåler. Så jeg skiftet glad og fornøyd. Men det ble slett ikke bra. Undertråden ble bare dratt med uten å feste seg, overtråden røk av. I ett sett. Uff, jeg begynte å bli litt lei av å tre tråden i nålen omatt og omatt. Helt til jeg kom til å tenke på at det kanskje var feil type nål. Og joda, ganske riktig – etter å ha skiftet til rett dimensjon sluttet maskinen å fuske.
Motet kom tilbake og jeg fikk både sydd i glidelåsen og sydd fast hetta på anorakken. Før jeg kunne sy neste søm måtte jeg få inn snora i hetta, og dermed måtte maljene i hullene på plass. Og tror du ikke det gikk hull i hele maljens størrelse da jeg skulle feste den. Grrrrgrrrrr!! Åssen i all verden får jeg reparert det da? Snorer, snorstoppere og snorender ble så fine, og så er stoffet revnet der det kommer ut av hetta. Jeg ble lei meg, kan jeg vel trygt si. Etter dette uhellet tør jeg ikke prøve flere maljer i dag i alle fall. Jeg må sjekke om det finnes noe remedium (“hei, har dere lappesaker for anorakk?”) som gjør at jeg kan bøte på skaden. Det er selvsagt ekstra kjipt med sånne uhell når det skal være gave. Men åh! så sterk jeg kommer til å bli.
