… om familie, jobb, fritid og livet generelt
Pappa har pusset opp drivhuset! Nå er alle glassruter hele, og det er bare å begynne å boltre seg der nede i hagekroken. Jeg antar jeg er en smule sent ute for noen særlig avling i år, men jeg har nå likevel tenkt å prøve meg litt. Ingenting annet lukter like mye sommer som et dampende, fullt og grønt drivhus – nesten!
I helgen fikk vi komme på besøk til Kometland i Volda. Mammas fetter Knut har jeg skrevet om før, og det var spennende å få komme til observatoriet hans og ta en titt. Nå var det midt på en sommerdag, så særlig mye stjernekikking ble det ikke. Men anlegget er et imponerende stykke arbeid, med masse leketøy som noen hver kunne ønske seg! Det spørs om det kan bli et oppsving i astronomiaktiviteter på Vikan denne høsten.
Lukas har debutert på fast food-sjappe. Vi hadde en stopp på Burger King i Molde på hjemtur fra Møre. De hadde uteplass, men jeg tror Lukas syntes det var litt snaut med servering.
Under slektstreffet sist helg ble det sannsynligvis knipset flere bilder enn i hele levetiden til dem vi alle er etterkommere av. Det er lettere å bare klippe sammen et knippe enn å skrive noe vettugt om alle sammen, så her kommer en presentasjon av en liten del av min fargerike sunnmørsslekt:
Denne helgen har vi vært på Sunmøre, på familietreff i Volda. Det skulle opprinnelig være et søskenbarntreff for mamma sine fettere og kusiner, men det balla litt på seg, kan man si. Rundt 120 representanter for tjukke slekta kom for å mimre og hygge seg sammen. Og da var det mange som hadde behersket seg for å ikke øke antallet ytterligere – det er ganske mange store familier samlet på nokså begrenset geografisk område. Firmenningleddet måtte stort sett holde seg hjemme.
Mine oldeforeldre Larsine og Knut hadde hele ti barn, og familiehistorien er fargerik som seg hør og bør en så tallrik flokk. Mange kjente og kjære har vi møtt igjen denne helgen, og en hel masse folk som jeg aldri før har møtt (i alle fall ikke som jeg husker). Riktig trivelig var det! Flere minner fra en hektisk, men fin helgetur kommer.
Vi har øvd oss på bilde av oss selv igjen. Én av oss syntes det var mest kjedelig å posere. Men det var en fin tur.
Her kommer litt gratis reklame. Lukas har hele livet fått Vom og hundemat som hovedfôr. Hos oppdretteren sin fikk han valpefôret derfra, og etter en litt glidende overgang har vi endt opp med å gi ham Kylling-varianten av dette fôret. (Vi har prøvd andre varianter også, men han liker best kylling)
Noen ganger ser han ut til å elske maten sin, andre ganger vil han slett ikke spise noen ting. Men dette ville nok være det samme om han fikk noe annet også – han blir sikkert litt lei noen ganger. Men han er sunn og frisk, glad og lykkelig, fin og sterk i pelsen og ser ut til å like livet som hund hos oss.
Fôret er bra for ham, og enkelt for oss. Han får de næringsstoffene han trenger, vi kan lage ferdig dagsporsjoner og ta dem frem fra fryseren når han skal ha mat. En dagsporsjon for Lukas er 1/3 av en pølse på 500 gram (regn ut sjæl) og den tåler et par dager i kjøleskap etter tining. Ettersom hunden er alene på dagtid mens vi er på jobb og skole, så får han en liten igangsettingsporsjon med tørrfôr om morgenen. Også denne blir noen ganger stående urørt, men er han sulten så spiser han. Vi lar ikke mat stå fremme tilgjengelig utenfor måltidene. En siste fordel med Vom og hundemat: Det er billig. Fem kilo koster vanligvis 150,- og da har vi mat for en hel måned.
De som har ferie og er hjemme kan slenge seg på sofaen og se en film midt på dagen når det regner og er bare ni grader ute. Eller så kan de bare slenge seg på sofaen og ikke se på noe som helst. Lukas foretrekker gjerne det siste.
Så har sola snudd seg mot vinteren igjen, fra i dag blir det stadig mørkere kvelder. Det så ut som været tok ting litt på forskudd – vi feiret solsnudagen med fyr i peisen!
Våre nyeste naboer er ni i tallet, har fire bein og horn og går rundt oppi kubakkan og mekrer. Jommen sa jeg flytte til byen…! Det er visst en tradisjon at det settes ut geiter på beite her på haugen om sommeren. Og det er jo kjempetrivelig – i tillegg til at det er kjempenyttig å få beitet ned en del områder på den måten.
Lukas er nokså skeptisk til dem, ikke minst på grunn av strømgjerdet som går rundt innhegningen. Han klarte nemlig å få strøm i seg på en av de første turene, det husker han tydeligvis ganske godt. Kanskje han hadde vært litt mer leken og interessert om han fikk løpe sammen med killingene, men det tror jeg ikke vi tar sjansen på 🙂