Lukas er ganske glad i griseører og andre tyggesaker som han får innimellom. Men han er og blir en raring. For det passer ikke alltid å gnage på lekkerbiten med det samme. Som oftest passer det ikke i øyeblikket, faktisk. Så da må godsakene graves ned. Til siden, liksom. Dette gjelder like mye innendørs som utendørs. Inne blir det gjerne litt trøblete men ute er det fint å grave. For eksempel der det nå er bare jord etter at vi fjernet oljetanken. Lille, rare hund.
