Jada, jeg vet at Lukas er hannhund. Men at han har løpetid er hevet over enhver tvil. Man kan sammenligne det med mannfolk som blir syke; du vet – når en kar får det vi damer kaller forkjølelse, ja da har de omtrent en nær døden-opplevelse. Sånn kan Lukas sin løpetid beskrives – han blir et vandrende monster så stappfull av hormoner at det smerter et hundemammahjerte å se på. Han klynker, uler, krafser, peser og vandrer. Ikke et sekund i ro, stakkars liten. Vi har kanskje vært heldige, tross alt. Vi har opplevd dette bare et par ganger på snart tre år, så noen døgnet/året rundt-greie er det heldigvis ikke. Denne gangen sto moroa på i to dager, den siste natta ble det rett og slett kasjotten for hunden så mor fikk nattero.
Så roet det hele seg ned igjen, da. Lukas ble seg selv igjen, den koselige lille kameraten som vi kjenner best. La oss håpe det blir lenge til neste gang!
