I et aldeles forrykende regnvær satte vi oss i bilen og kjørte til Ølhammeren og tok ferje over til Seierstad på Jøa. Vi hadde en plan om både oppholdsvær og en topptur til fjellet med det vakre navnet:
Turen startet gjennom tett skog, og regnet fra bilturen hadde stoppet opp.
Det ble ganske raskt bratt å gå, med både steiner og røtter som var glatte og våte, men vi kjempet oss frem. Etter den steile starten var det godt å komme opp på flatere fjellterreng.
Det var ikke fritt for klatremanøvrering her heller, men heldigvis overkommelig for oss alle.
Hvor er toppen? Ikke den varden, ikke den, men DEN 🙂
Litt vind på toppen, men fortsatt tørt vær. Og her er vi ved varden på Dunafjellet!
Et usedvanlig vakkert skilt ligger der, det har falt av stolpen sin, får håpe noen tar hånd om det en dag.
Lukas var vel både den som gikk lengst og lettest, selvfølgelig må han også fotograferes på toppen.
Her er vi tilbake på kanten før den bratte nedstigningen igjen. Fantastisk utsikt, til tross for gråværet.
Og så var vi nede ved bilen igjen – bestemor kommer ruslende ut av skogen og vi rakk en rast på benken.
Her vises det igrunnen at start (og slutt) på turen var relativt bratt. Og som kartet viser; ikke verdens høyeste fjell. Men det er (kanskje) det eneste som har dette navnet, og nå har vi vært der 👍
Og regnet? Det kom da vi satte oss i bilen for å rekke ferja tilbake. Vi rakk ferja og vi var (relativt) tørre. En superduper tur; takk for følget!
