Selbuvotter som terapi

Jeg har aldri vært noen vottestrikker, men nå har jeg kjøpt boka Selbuvotter av Anne Bårdsgård. Det er flere grunner til det – det blir nesten litt terapi i denne boka.
De siste ukene har jeg vært ganske utenfor meg selv, etter at svigermor døde og hverdagene ble så annerledes. Jeg har ikke greid å strikke, og bare det er jo en merkelig sak til meg å være. Svigermor var ekte selbudråk og strikket både på innpust og utpust, for å si det sånn. Selbuvotter, selbustrømper, babyklær – det strømmet frem fra hennes flittige fingre. De ulike rosene og mønstrene hadde hun i hodet og strikkingen foregikk på en (for meg) forunderlig måte med trådene på både høyre og venstre fingre.

Jeg har hørt mye skryt av boka, og ettersom jeg bare sporadisk har strikket slike ting tenkte jeg at det kunne være en kjekk sporveksling i disse tider. Noen må jo holde denne tradisjonen i gang i familien også. Og attpåtil har jeg fått spørsmål fra en venn av en venninne om nettopp selbuvotter, så da satser jeg på å komme tilbake i mitt normale gjenge en gang i løpet av høsten.