Selbuvotter som terapi

Jeg har aldri vært noen vottestrikker, men nå har jeg kjøpt boka Selbuvotter av Anne Bårdsgård. Det er flere grunner til det – det blir nesten litt terapi i denne boka.
selbuvotter-bokDe siste ukene har jeg vært ganske utenfor meg selv, etter at svigermor døde og hverdagene ble så annerledes. Jeg har ikke greid å strikke, og bare det er jo en merkelig sak til meg å være. Svigermor var ekte selbudråk og strikket både på innpust og utpust, for å si det sånn. Selbuvotter, selbustrømper, babyklær – det strømmet frem fra hennes flittige fingre. De ulike rosene og mønstrene hadde hun i hodet og strikkingen foregikk på en (for meg) forunderlig måte med trådene på både høyre og venstre fingre.

Jeg har hørt mye skryt av boka, og ettersom jeg bare sporadisk har strikket slike ting tenkte jeg at det kunne være en kjekk sporveksling i disse tider. Noen må jo holde denne tradisjonen i gang i familien også. Og attpåtil har jeg fått spørsmål fra en venn av en venninne om nettopp selbuvotter, så da satser jeg på å komme tilbake i mitt normale gjenge en gang i løpet av høsten.
hilsen-grete

4 thoughts on “Selbuvotter som terapi”

  1. Godt å høre at du tar ansvar og fører svigermors tradisjoner videre, Grete. Så kan familien fortsatt tenke på henne når du kommer med gode Selbu-gaver.
    Dette er selvfølelig sårt og vondt, men en fin måte å hedre hennes minne.
    Varme tanker til deg og familien! 💜

  2. Så koselig, Grete. Finnes det virkelig så mange mønster som det er avbildet her? Se det visste jeg ikke. Koselig bilde av Jorunn 💚

  3. Så pussig med alle trådene som krysses…
    Til sommeren begynner jeg på et registreringsarbeid om bindingskorger. Jeg håper du tar med korga og kommer da.
    Vennlig hilsen
    Anne B

  4. Hei Anne, ja sannelig er verden pussig sånn 🙂 Jeg skal selvfølgelig veldig gjerne ta med bindingskorga til registreringen din.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *