Om familie, jobb, fritid og livet generelt

Det har kommet nysnø, og Lukas er ellevill! Jeg tror nysnø, masse nysnø, er det beste han kan tenke seg i hele verden. Han borer snuten ned i alle kriker og kroker, snuser, vurderer, markerer og løper videre til neste sjekkpunkt. I dag har han tatt markeringen ett skritt videre – nå signeres like greit eiendomsretten til plassen med en velformet L. For Lukas kan jo skrive han.

Bore snuten nedi snøen, sjekke eiendomsretten kanskje?

Tid for å posisjonere seg – Lukas was here!

Så er denne plassen behørig signert. L is for the Lukas!

Tenk om dette er et signal om vår? En hel flokk skjærer hadde masse moro på gårdsplassen. Kort og hektisk aktivitet, og så var de borte igjen. Ikke akkurat svaler heller da, så vi må vel vente enda en stund…

Bilde fra webkamera

Ringdans, kanskje?

Selv om det er sprettkaldt, så stikker sola frem om dagene. Og jeg hørte småfugler på skogtur. Det er håp!

Siden jeg alltid har noe å bære på (hundebåndet) når vi går på tur, så ville ikke Lukas være dårligere. Pinnen plukket han opp ved trappa hjemme, og den var med hele runden.

Klar til å gå, nå har vi bagasje med oss begge to!

En liten lekepause. Du får leke med båndet du, mamma

Oj, en pinne til! Må nesten ta med den også da...

Den ekstra pinnen ble med et lite stykke, men Lukas mente nok at den første var tøffest og endte opp med å ta med bare den hjem igjen. Det er ganske travelt å gå tur med pinne, da. Den må voktes hele tiden, men også legges til side når det skal utføres markeringer og andre ærend som en travel hund har på formiddagstur. Og bare så det er klart – muttern er ikke betrodd oppgaven å passe på pinnen, han stoler ikke på noen når det kommer til sånne skatter!

Det har vært ganske kaldt lenge nå, all snøen er steinhard og alle veier er glatte. Jeg tipper det ikke blir vår riktig ennå, så da kan jeg heller håpe på et lite snødryss sånn at det blir rent og hvitt igjen.

Sist helg tok karene affære og brøt seg på snøen på verandaen. Det var nokså mye snø, og i tillegg meldt mer og mildere, sånn at den var våt og tung. Like greit å kvitte seg med den da. Olav og pappa hadde litt av ei økt, med særdeles god hjelp (eller var det undeholdning kanskje?) av Lukas.

Olav ser ikke ut som han gleder seg til å ta fatt på jobben

Lukas klatrer mest mens han beundrer bestefars håndlag

Både Lukas og jeg lengter tilbake til hytta. Det er ikke akkurat fristende å kjøre på vinterveiene for tiden, så en kort helg blir neppe brukt til hyttetur riktig ennå. Jeg håper uansett på en ukestur med hunden, en slags vinterferie kanskje. Snart.

Vinter i fjæra er også fint!

I dag er det stor bursdag på haugen – gratulerer med rund dag, papsen min! ♥ På forrige runde dag fikk han en flott krone av barnehagen til gutta, for krone måtte det være på bursdager. Det dukker kanskje ikke opp en slik hodepryd i år, men vi ønsker i alle fall hjertelig til lykke!

Bestefar med bursdagskrone!

Å, som jeg koser meg med vedfyring! Og så koste jeg meg innmari med boka Hel Ved – den var faktisk greit lesbar på mange nivåer. Jeg tar meg i det når jeg fyrer, tenker både på hvor tørr veden er, hva slags treslag, lengde og snittflater. Det verste (nesten) er at jeg kjenner igjen vedskiene. Sannelig gir arbeid med ved tid til å synke inn i egne tanker. Hver vedski er håndtert et utall ganger før den havner i peisen, og får meg til å huske dager med sol og regn, svette og slit, kos og musikk på øret. Jeg husker hvor vedkløyveren sto, hvor ivrig jeg var etter å bli ferdig med enda en haug med kubber. Ifølge ved-boka er det ideelt å ta ned vedskogen på etterjulsvinteren, men for oss passer det sjelden. Så er vi heller ikke avhengige av å ha årets ved tørr til første vinter.

Nå gleder jeg meg til å ta fatt på nye vedprosjekter. Både hjemme og på hytta skal det felles en del trær, så vedlageret sikres for flere vintre. Men det skal få lov å være fyringssesong enda en stund, det er mange kjente pinner som skal bli til aske her før det blir krafsing i jord og potter og varme i solstrålene. Det er lov å glede seg litt til våren, vettu!

Det høres ut som en skrekkelig lidelse, ikke sant? Det er da også navnet på det å være redd for fredag den 13. Nå er ikke jeg spesielt overtroisk, så jeg tror nok dagen vil forløpe omtrent som en annen. Bortsett fra at det er vinter, mye snø og fryktelig glatte veier, så frykter jeg ikke datoen. Det er mulig jeg trodde at jeg utfordret skjebnen da jeg en gang som barn valgte meg lykketallet 13. Det har jeg holdt på siden – hvis jeg må velge et tall, liksom. Men jeg har aldri verken vunnet eller tapt noe på grunn av tallet. Den største ulykken her hjemme blir antagelig for Lukas som må være hjemme alene mens jeg er på jobb. Så tvi-tvi, bank i bordet og alt det der – ha en fin dag!

Det snør, det snør! Det er nesten vilt, sånn som det snør. For en gangs skyld bestemte jeg meg for å ta med kamera ut og få noen skikkelige snø og lys i mørket-bilder. Men hvor er kameraet?! Den første hektiske leteaksjonen (fullt påkledd med tjukk jakke og støvler) ga ikke noe resultat, så den ble avblåst og bildene ble tatt med lillekameraet i steden.

Vel, hvis jeg ikke finner speilrefleksen snart, så får dette bildet representere vinterhuset for en stund. Kanskje jeg har glemt det på hytta? Jeg må lete litt mer…

Jeg har vært  på jobb et par dager igjen, det er kjempedeilig å komme i gang! Men jeg merker at kroppen ikke er helt med på alle krumspring ennå, så de få timene jeg har til rådighet får klare seg enda en stund. Det er imidlertid enda deiligere å innta sofakroken når jeg vet jeg har gjort litt nytte for meg. I dag har det snødd i søkk og kav, gårdsplassen er måket og frest flere ganger (ikke av meg altså, det har pappa og Olav tatt seg av) og parabolantenna har bukket under for snømengden. Lukas og jeg måtte nesten vasse i djupsnø enda turen vår gikk gatelangs, vi var søkkvåte begge to da vi kom inn. Da var det godt med fyr i peisen for mor og tørrfisk på skinnet for hunden!

Lurvepels Søkkvåt med tørrfisken sin – ikke forstyrr!

Lukas og jeg kom til Solfang i dag. Vi var så heldige at vi fikk skyss med mamma og pappa, så nå skal vi kose oss her noen dager. Vi har fyrt grundig i peisen, for selv frostfri hytte er ganske kald – det var 6 grader inne da vi kom. Nå har vi for lengst passert 20-tallet og gleder oss til å sove, spise, snuse og slappe av. Vi skal rydde litt etter Dagmar, men hun ser ikke ut til å ha gjort mye ugagn her – bare røsket litt i utemøblene. Jeg tipper Lukas gleder seg til å få løpe litt fritt i fjæra og skogen, selv om han er et skikkelig murmeldyr foran peisen!

Lukas har inntatt horisontalposisjon foran peisen