Ha på derredæsj, ska ut! – erklærte Ida. Jeg er nok en litt treg bestemor, for jeg måtte ha et lynkurs i Ida-språk før jeg skjønte at derredæsj var kjeledress. Men ska ut! skjønte jeg da. Så vi gikk ut, trillet dokkevogn og koste oss i vårværet.
Ida med derredæsj og dokkevogn
Tittei i gresset
Under hyttebyggingen har vi felt nesten alle trærne på tomta. Noen ble felt for å få tilgang med gravemaskin, noen på grunn av utsikt og de fleste for at hytta skulle få plass. Nå spirer og gror det litt over alt igjen, heldigvis. Ved hundehuset har jeg i et par år puslet rundt en bitteliten bjørkeplante. I fjor klipte jeg den litt i håp om at den skulle bli mer robust, og nå ser jeg til min glede at det spretter nye skudd på den igjen. Ikke akkurat store busken ennå, men kanskje det blir et nytt og flott tuntre i løpet av noen år?
Bjørkeløv om våren er deilig å se!
Foreløpig er Lukas mange ganger større enn tuntreet...
Lukas og jeg ble skysset til hytta med mamma og pappa på torsdag. Vi skal være her i ti hele dager, vi toan. Her skal jeg bruke tiden til å gjøre minst mulig og håpe at det hjelper på hurtig toppform etter at jeg fjernet halebeinet på mandag.
Begrepet stående buffet har fått en litt ny mening – jeg kan ikke sitte i det hele tatt, så måltider inntas enklest stående. Jeg laget en stor pizza som jeg delte i enmannsporsjoner, og hadde et riktig trivelig festmåltid for meg selv mens jeg kikket ut på sjøen.
Det smakte med ruccola og squash til pizzaen!
Turer med hunden går sakte, men jeg klarer i alle fall greit å gå. Lukas får god tid til å snuse og jeg kan plukke de hvitveisene som vokser i plukkehøyde – der jeg slipper å bøye meg ned for å få tak i dem.
Sånn gikk vår aller første hytterekonvalesensdag av stabelen – fortsatt ni igjen. Kan hende rapporteringen kommer i samme tempo som livet her på Vikan – litt sånn sakte 
I hagen til svigermor vokser en herlig klynge med blåveis. Sist helg sto de der og struttet i solskinnet, litt bortgjemt ved berget, under en busk. Veldig blå og veldig fine og med klar beskjed om årstidsskifte!
Nusselige blåveis som kommer trofast hver vår
I går var Jorunn svigermor på koselig kaffevisitt hos oss mens Olav skiftet til sommerdekk på bilen hennes. Det er også et bra vårtegn (dekkskifte altså – kaffevisitten er ikke avhengig av årstider). Nå tror jeg vi bare bestemmer at kulden skal holde seg borte til langt uti en eller annen *-bermåned.
Jeg er aldeles tom i hodet. Eller – det er ikke helt sant. Jeg er visst mer tom i fingrene. Jeg mangler rett og slett skrivekløe. Det har ikke skjedd meg ofte. Jeg skulle skrevet om plantene som vokser i drivhuskassene eller om våren som er skikkelig i gang ute. Noen ord om operasjonen min som er over og hva jeg skal fylle rekonvalesensdagene med. Jeg skulle fortalt om hunden som er lykkelig når det er folk hjemme hele dagen og jeg skulle beskrevet lengselen til hytta der jeg håper å tilbringe litt tid. Men så er det liksom helt tomt. Jeg får skrive om alt dette senere når det begynner å krible i fingrene igjen.
Stille, men ikke helt tomt kanskje....
… og opererer bort halebeinet i dag. Rapport kommer.
Visste du at utseende, størrelse og fasong på halebein varierer like mye som folks neser? De varierer også i lengde og i antall virvler.
I dag var det for første gang skikkelig vårfølelse og helg samtidig, ikke dårlig! Det smakte ekstra godt etter at vi våknet til nysnø i går. Vi har gjort unna masse vår-greier, selv om vi ikke har rukket alt på én dag. En deilig avslutning på helga med lang-lang tur med Lukas nå i kveldssola. Han fikk løpt fra seg både med og uten pinne, nå synes sikkert han også det er greit å slappe av litt (selv om det skal være fotball på TV resten av kvelden).
Lukas returnerer pinnen til pappa – full fart!
Det hadde jeg aldri trodd – at en avblomstret orkidé skulle knoppe seg og få nye blomster i min varetekt. Men se bare her:
Først kom det knopper
... så kom den første blomsten
Jeg fikk denne orkideen av gutta på jobben da de kom på sykebesøk etter ryggoperasjonen i november. Nå har jeg sagt fra om nyblomstringen sånn at de ikke trenger å komme med en ny etter neste operasjon. Da kan de heller ta med seg noe godteri. Eller en dings 
Når det minker med snø får man ty til andre favorittsysler – jeg ble litt lattermild da jeg igjen fikk se Lukas lukte på blomster. Akkurat som i fjor sommer var han svært omhyggelig i arbeidet, det skal luktes fra øverst til nederst. Midt i en stor samling med leirfivel tar det litt tid når man skal være så grundig Joda, hunden liker vår og sommer også han.
Lukas benytter enhver anledning til å boltre seg i snøen. Det er heldigvis ikke så mye igjen av den lenger, men nok til et herlig snøbad.
