… om familie, jobb, fritid og livet generelt
Jakker og kofter er bare så utrolig kjekt å ha – man kan vel ikke få for mange av dem? I disse dager strikker jeg på en kofte i trønderbunadmønster, og storgleder meg til den blir ferdig. Skulle vel helst hatt den med én gang, for noen sommertemperatur har vi ikke sett noe til ennå …
Digger mønsteret her altså. Og svart kofte har jeg ikke fra før, heller ingenting i gult. Så dette tror jeg ganske sikkert skal bli en favoritt 🙂
Strikkes i Rauma Finull, sort og sennepsgul (4197)
Det er jo en merkedag i dag. 17. mai og greier. Og i tillegg et skikkelig jubileum for landets selvstendighet (selv om vi egentlig den gangen bare byttet unionspartner fra Danmark til Sverige). Vi er ikke så fryktelig glad i å pynte oss med dresser og bunader her i gården, men vi er rene og pene likevel og feirer 200-årsjubileet for Grunnloven uten bunad på vår helt egne bit av landet, med god mat og hverandre! 🙂
Jeg liker ikke melk. Men jeg synes Litago-kua er veldig søt. Når den også stiller i bunad til feiring av nasjonaldagen, så fortjener den en plass her. Hurra og gratulerer med dagen!
Nå er vi omsider i mål – tvillingene ble konfirmert i går. En flott seremoni i Olavshallen markerte slutten på vårens kurs. Etterpå samlet vi familien og våre gode venner på haugen til selskap med lunsj og søtsaker. Værgudene var absolutt ikke på vårt lag, men det ble hjemmeseier likevel! Tusen takk til alle som var med oss og markerte dagen, til alle som har sendt hilsener og gaver til guttene og ikke minst til alle som hjalp til med forberedelsene og oppryddingen etterpå! Her er et knippe bilder som forteller historien om dagen da våre kjære ungdommer trådte inn i de voksnes rekker. Gratulerer med dagen, Tobias og Sondre.
Slik så det ut i hagen da vi skulle dra til konfirmasjonsseremonien. Til og med Lukas er skeptisk til fest utendørs i dette været …
Men bordene ble dekket og pyntet, maten kom på plass og varmelampene sørget for levelig temperatur i det langstrakte teltet.
Våre nære og kjære så ut til å kose seg rundt bordet med mat og drikke. Taler ble det også.
Olav flankert av sine vakre søstre og mor, alle i trønderbunad.
Konfirmantene spilte et par knalltøffe låter for gjestene sine.
Ida Sofie stolt og superfin i bunaden sin sammen med Oa med den vakre sunnmørsbunaden. Vakre jenter, ikke sant?!
Tobias i skogkanten – nykonfirmert og fotografert av en uendelig stolt mamma.
Sondre stilte også opp til fotografering i mammas favorittområde. Er det rart jeg er kry av disse gutta?
Igjen takker jeg dere alle, både familen med tanter, onkler, besteforeldre, søsken, søskenbarn, faddere og venner. Dette ble en opplevelse å minnes med stor glede ♥
Dette må ha vært tidenes beste pinse – én ekstra fridag med 17. mai på fredag og sol fra skyfri himmel i flere dager! Vi snudde nesa mot hytta så snart arbeidsdagen var unnagjort på torsdag og havnet midt i sommeren. Utrolig deilig. Vi har grillet, badet, kjørt båt, vært på fjelltur, vennebesøk og byturer. Det manglet i det hele tatt ingenting for å ha det som plommen i egget. Vi vendte hjemover tidlig i morges for å se til de stakkars plantene i drivhuset som har vært hjemme alene. Værmeldingen sier at varmen straks er over for denne gang, men nå har vi fått smaken på sommer og gleder oss bare enda mer til fortsettelsen. En bildeoppsummering får fortelle resten.
På kvelden 17. mai kom Margrete og Mathias også på Solfang, det er en herlig følelse å ha alle ungene samlet 🙂 Og med skikkelig sommer var det ingen mangel på gjøremål for de unge.
Vel hjemme kunne jeg konstatere at det meste lever i drivhuset. Heggen er i full blomstring. Prestegårdsrosene har skudd og har overlevd trefellingen. Vinrankene har også masse skudd. Det er i det hele tatt skrekkelig mye grønt ute. Herlig!
Sånn rett før bikinisesongen tar til er det generalprøve; den heter bunadsesongen. Jeg har ikke hatt på meg bunad på flere år, av den enkle årsak at jeg ikke har kommet inn i den.
Jeg har fått opplæring av ungene i Instagram og Snapchat, derfor måtte jo det første bildet av mor i bunad deles på moderne vis med passende merking; #serikkelengerutsomfiona #kominnibunaden – for de som skjønner seg på sånt 🙂 Vil du sende meg noe eller følge meg, så er brukernavnet mitt begge steder piaprikk.
Bunaden hadde forøvrig plass til både meg, middag og dessert. Fin feiring av konfirmant-nevø i dag. I år skal jeg bruke bunaden minst to ganger – i konfirmasjon og på nasjonaldagen. Dette var jo også ett av målene mine med (det av og til nevnte) langtidsprosjektet, som det nå må sies at jeg har kommet i mål med.
Det har nå gått en uke siden mitt langtidsprosjekt startet, og som alle gode prosjektledere vet; det er viktig å komme godt i gang. Hva kan vel være mer motiverende enn litt shopping? Denne smekre lille saken skal være min følgesvenn og sparringpartner de kommende ukene. Den er i hvert fall tynn 🙂
Fristelsene har merkelig nok ikke stått i kø, selv om jeg må innrømme at de finnes. Men i min motivasjonsstatistikk har jeg også et bilde av penger spart. For jeg kan jo ikke fortsette med alle godsakene hver eneste dag og da sier det seg selv at jeg heller ikke kjøper sånt. Kanskje pengene kan gå i sparekassen til ny peis?
Den viktigste rettesnora er likevel den røde streken. Skal dette holde helt til mål, så bør jeg ikke komme over den på noe tidspunkt. At det hopper litt jojo på undersiden må jeg vel regne med.
Et av prosjektmålene er at jeg skal komme inn i bunaden min til neste 17. mai. Klarer jeg det, så må jeg vel ha på meg bunad om vi så er på hytta. Vi kan vel si det sånn at jeg skal ha på meg bunad om det ryk eller fyk!
Det er klart at ull er utsatt for krymping, det er noe alle vet. Det skal så lite til – feil temperatur, noe med luftfuktighet, sånne ting. Garderobeskapet vårt er ute i gangen, det er klart det er et utsatt område med temperaturskifter og sånn. Jeg burde sikkert hatt et annet skap…
Bunaden min har krympet litt hvert år, egentlig. Og det er vel sånt som skjer, eller hva? Jeg har lest forskjellige tips for å få den til å vokse igjen – ett var rådet om å henge bunaden i mammas skap, for mødre vet råd for sånt. Dessverre er nål-og-tråd-tipset ubrukelig for min bunad, det finnes ikke overskuddsstoff i livet på den. Jeg har ikke brukt den siden 17. mai i fjor, og da kalte tvillingene meg Fiona! Det frister heller ikke til gjentakelse, faktisk.
Til helga er det barnedåp for Ida Sofie, og bestemor skulle jo hatt på seg finstasen sin. Men det går bare ikke. Bunaden har krympet alt for mye, og jeg må nok finne ett eller annet telt å trekke over hodet i stedet! Men de selger fine telt for tiden, så det går nok bra.
Kroppen inn i verdens mykeste genser, ingen sko, beina på bordet, pute bak nakken. Og laaaaangsom pusting.
Feiring av 17. mai kan være slitsomt, i alle fall når man skal følge ungene rundt og ta del i enhver aktivitet. Vi bestemte oss på forhånd for å ta ting litt rolig i år. Ikke noe tivoli og karuseller, ingen bytur, ingen lange tog. Vi så på det lokale skoletoget og deltok på nabolagets arrangement på skolen etterpå. Tvillingene deltok i ulike aktiviteter, de tradisjonelle potetløpene og sekkeløpene. De spiste pølser og is, løp rundt med vennene sine og så ut til å ha uendelig med energi. Olav og jeg bare satt der, med en kaffekopp og en vannflaske. Best å slappe av når man kan på en slik dag.
Vi kunne ikke hatt bedre vær på nasjonaldagen. Helt blå himmel, sol og varmt. Det ble ganske varmt inni bunaden som naturligvis er laget av ull. For mange år siden passet den til og med. Dette er den årlige overraskelsen; hvorfor har bunaden min krympet siden sist?
Å få på vesten er mest utfordrende. En av hektene er vanskelig å se, og omtrent håpløs for meg å feste alene. Dagens seanse ble bortimot hysterisk, etter som jeg strevde en stund mens ungene stod der og så meg snurre rundt som en hund som løper etter halen sin. Da jeg omsider greide å hekte ting på plass fikk jeg følgende kommentar: “Du ser ut som Fiona“. Hrmf. Jeg var faktisk ganske fornøyd med årets krympenivå før denne kommentaren. Nå skifter riktignok Fiona mellom troll- og menneskekropp. Jeg kan kanskje lure meg selv og innbille meg at kommentaren egentlig var noe sånt som “Wow, mamma, du er virkelig lang og slank og ser fantastisk ut i bunaden din”.
I tillegg til å nyte gnagingen på de nederste ribbeina og følelsen av at lungene var flatklemte er bunadskoene et tema. De brukes naturlig nok ikke oftere enn bunaden, og er dermed ikke akkurat de mykeste og mest inngåtte skoene i skapet. Etter omtrent ti minutter lengtet jeg etter slutten av dagen. Den varte selvsagt litt lenger. 17. mai er en av de lengste dagene i året, faktisk. I alle fall virker det sånn.
Vi avsluttet med stil likevel. Vi besøkte mamma og pappa, en koselig avslutning på årets feiring. Tvillingene hadde fortsatt energioverskudd og tilbragte omtrent hele besøket på trampolinen. Jeg telte stille i hodet mitt til ni – antall timer med tortur av ribbein og føtter. Mine hint om å avslutte dagen var ikke lenger subtile, og til slutt så alle ut til å være enige om at nok var nok. Ungene var tomme og vi hadde alle fått mer enn vår andel av mat og søtsaker. Nasjonaldag er morsomt, slitsomt og heldigvis bare én gang i året.