Om familie, jobb, fritid og livet generelt

Den gamle minneboka mi dukket opp under flyttingen. Det var et morsomt gjensyn, jammen er det mange som har ønsket meg mye lykke i livet. Det var spesielt artig å se det mamma og søster hadde skrevet – mamma med skikkelig stedsangivelse og Merete hadde for sikkerhets skyld tatt med etternavnet sitt sånn at jeg ikke skulle glemme henne

Minne fra mamma – nå flytter boken tilbake dit dette ble skrevet

Søte lillesøster på 7 år har skrevet dikt til meg

Noe må man bare ta vare på, ingen har vel hjerte til å kaste en slik minnebok!

Søster begynner å komme i orden i den nye leiligheten sin, men ønsker å endre litt på farger hist og her. En rød vegg på stua ble i løpet av en pizza forandret til en lysebrun vegg. Vi synes det ble riktig så fint vi! Og så var pizzaen veldig, veldig god – takk for middagen

Søster har fått seg nytt bosted, og vi har vært sjauere i dag. Noen av oss, i alle fall – det blir fort litt “den halte leder den blinde” når vi stiller alle mann med dårlige armer, rygger, haler og bein. Men til sammen ble det et hiva lag av arbeidslyst. Mange små gjør monn til sammen. Gratulerer med flott leilighet!

Årets første tulipaner – Ikea, 39,- for 15 stk – billig og kjempekos!

En svipptur innom Ikea (der jeg egentlig glemte alt jeg skulle ha) blir straks morsommere når Tobias er med. Ikea er nemlig en plass godt egnet til å leke gjemsel, visste du det?

Tobias finner mange gjemmesteder på Ikea

Lørdagskvelden venter med pizza i ovnen – god lørdag til alle!

Det ble en tur i Pirbadet i helga. Ettersom doktoren anbefalte svømming som trening for rygg og hale, så ble terskelen litt mindre. Selvsagt var gutta med, søster og nevø slo også følge. Det var utrolig godt å sveve omkring litt vektløst i vannet en stund, om det kanskje ikke ble så mye trening akkurat.

Søster Merete og jeg frekventerte svømmehallen fra vi var ganske små – vi tok gjerne bussen til byen grytidlig lørdag morgen for å komme inn før de startet med halvtimespuljer senere på dagen. Svømmehallen – Sentralbadet – forsvant fra byen, og Pirbadet dukket opp. Første gang jeg besøkte Pirbadet ble jeg gledelig overrasket over at de hadde tatt med sjøløvene. De er virkelig et barndomsminne. Som liten måtte jeg alltid klatre opp på dem. Og nå kunne jeg ikke dy meg – voksen eller ei; det måtte bare gjøres.

Kalde, glatte steinsjøløver. Akkurat som de var for 40 år siden.

Sånn egentlig? Når vi spør noen om dette – vil vi egentlig vite svaret? Svarer vi ikke som regel “bra” og går videre? Eller forventer dette svaret fra andre?

Jeg tror de fleste har en medaljebakside, ett og annet som ikke er så bra som en skinnende fasade eller et glitrende ytre viser. Kanskje det er disse egentlighetene som gjør at vi trenger venner. Og en fantastisk familie. Venner og familie gir mening og støtte gjennom alle store og små slag. Det er et kjempeprivilegium å få støtte når det butter i mot. Jeg er kjempeheldig som har denne tryggheten. Jeg opplever både riper i lakken, skjeletter i skap og skjær i sjøen. Men jeg er ikke flink til å ta frem disse tingene når noen spør hvordan jeg har det. Så er det kanskje heller ikke så mange som spør hvordan jeg har det sånn egentlig. Da er det jammen godt å vite at de som betyr noe både vet, forstår og er der. Dette er årets takk til dere som betyr mest.

Vi e' værdns bæste bæste bæstevænna

Vennskap er som en kopp sjokolade, den gjør deg varm tvers igjennom.

Ukjent

En familie som holder sammen, er uovervinnelig.

Bjørnstjerne Bjørnson

Jeg hadde en lærerinne på skolen en gang som jeg ikke skal si noe særlig om, fordi jeg ikke har mye positivt å si om henne. Men hun lærte meg Arnulf Øverlands En Hustavle, og den har sittet spikret i alle år etterpå. Og det er jo ingen dum lærdom å ha med seg, sånn generelt.

I dag har Trine bursdag, gratulerer så masse med dagen! I helga ble jeg ferdig med anorakken jeg har sydd til henne, og det var kjempemorsomt at hun ble så glad for den. Den har sine skavanker med feil, skjevheter og mangler. Men den er i alle fall sydd med omtanke og gitt bort med glede, og jeg gjentar gjerne bedriften når den (forhåpentligvis) blir utslitt.

Trine har fått ny anorakk, stilig sammen med kortbukser i snøen!

Det er sant at det er en sann glede å gjøre andre glade. Det er bare blitt så forferdelig vanskelig. Alle har alt. Eller de har ønsker som min økonomi eller tid ikke kan etterkomme. Så når jeg hører “sånn ønsker jeg meg” og vet at jeg kan gjøre noe med det, da er det godt å kunne slå til. Det var nemlig det Trine og Merete sa en gang sist vinter, og nå har begge fått anorakker av meg. Artig, synes jeg.

Skråninga i skogkanten har vært ganske rotete et par år etter både graving, sprenging, ny strømtrasé og vannledning. Det har ligget felte trær og mengder av greiner og kvist der oppe. Søster Merete hintet om at hun trengte ved i dag, og det var nesten bare å peke opp i skogen, så var arbeidsgjengen i gang. Det ble lempet ned tømmer og dratt kvist til den store gullmedalje, til og med Sondre og Tobias jobbet som helter. Kvisthaugen vokste og vokste, og ettersom det ble litt vind utover dagen bestemte vi oss for å brenne det i tønna. Nesten alt ble borte i løpet av kvelden – en liten dunge tar vi kjapt i morgen.

Full fart i skråninga, alt rask skal vekk!

Olav har snekret masse på verandaen, nå er det klart til å legge gulvet – som vi skal hente i morgen. Han sier jeg er en slavedriver, hvis jeg hadde hatt pisk så ville jeg brukt den, sier han. Og Geir påstår at hyttegjengen her egentlig driver en arbeidsleir… Men jeg tror alle trives altså!

Kvelden ble avsluttet med reker og hvitvin på Utsikten, det smakte som alltid aldeles fortreffelig og det er så koselig at vi kan være sammen alle sammen.

Et lastebillass med jord er egentlig ganske mye jord. Nå har vi fått et lass utenfor hytta og det skal spres utover, selvsagt. Med bare én hånd er det ganske langsommelig arbeid å rake det på plass. Men alle monner drar! Både pappa, mamma og Merete trillet noen trillebårer med jord utover for meg i dag, så det hjalp på det også. Og Lukas var utrolig hjelpsom og gravde i haugen. Ser du hullet hans?

Fortsatt er det en del jord igjen, men jeg har da god tid jeg. Jeg har jo ferie

Vi har hatt en flott julaften og juledag på Vikan. Folket ble fordelt mellom Solfang og Utsikten til middag, men alle samlet seg her til kaffe, kaker, dessert og julegaver etterpå. Mamma og pappa, svigermor, Merete og Geir, Simon, Sondre, Tobias, Margrete, Olav og jeg koste oss utover kvelden.

For en gangs skyld varte faktisk gaveutdelingen ganske lenge, siden vi greide å holde på én i gangen. Normalt er hele seansen over på et kvarter eller så, spesielt når ungene står for lappelesing og fordeling. Det var ganske kjekt å ta seg tid til å se hvem som fikk hva. Som alltid skapte det litt forvirring når en pakke var til “mamma” eller “min kjære”, men det gikk da greit i år også.

Jeg tror alle var godt fornøyd med både mat, drikke, gaver og selskap. Og i alle fall var det fantastisk koselig å innvie hytta med så mange her på julaften. Olav og jeg var (som vanlig) de siste som tok kveld. Å trekke i flanellpysj og synke ned i sofaen, dempe belysningen, fyre i peisen – bare kjenne at det var en vel gjennomført dag – det var godt det!

Julemorgen brukte jeg til å tenne bål i fjæra. Papir og esker forsvant og det ble plass til å bevege seg på kottet igjen. Selvsagt mye spising i dag også, med ribberester og kaker på fat i enhver krok. Vi har helt sikkert mat i uker fremover om vi vil… Nå blir det rolige dager med julereisen-oppgaver og total avslapping. Margrete og svigermor reiser hjem i morgen og vi blir bare fire igjen her frem til Fredrik og Nathalie kommer på søndag.

Fortsatt god jul til alle!

I morges blåste det ganske kraftig her. Vi fant ut at båten burde flyttes fra flytebrygga, ettersom den slo ganske hardt mot kantene i de krappe bølgene. I stedet for å prøve å fortøye ute på bøya bestemte vi oss for å kjøre båten rundt odden til kårstubukta som lå i ly for vinden. Olav startet motoren og tøffet fremover – og så døde motoren. Denne motoren har trekksnor, og den er ganske strevsom å trekke igjen og igjen – særlig når du virkelig trenger at den starter.

Båten drev hurtig i den sterke vinden, og heldigvis startet motoren igjen. Og så stoppet den. Olav stresset mer med å få i gang motoren, men innså snart at turen rundt odden var utelukket, og nå siktet han mot bøyen likevel og fortøyde der så snart han fikk tak i den. Og der var han uten mulighet til å komme seg i land. Jeg følte virkelig ikke for å ro ut med den lille robåten, jeg tror faktisk ikke jeg ville vært i stand til å nå frem mot bølgene og vinden.

Vindfullt for Rappen

Søster kom ut for å hjelpe oss. Vi festet et langt tau i robåten, og Olav gjorde det samme i sin ende. På denne måten greide vi å få de to båtene inntil hverandre, fortsatt festet til land. Etter litt strev kunne jeg trekke robåten med Olav og Merete  inn til brygga. Og vår lille motorbåt var trygt festet i bøyen.

Det er kanskje ikke lett å se av bildet hvor mye vind det var, men du får vel et inntrykk. Vinden roet seg i løpet av dagen, men nå vet vi i alle fall at vi har en trygg fortøyning av båten i dårlig vær. Det var ellers sol mesteparten av dagen, ungene badet til og med i sjøen. Vinden var sikkert bare bonus.