Om familie, jobb, fritid og livet generelt

Det har kommet nysnø, og Lukas er ellevill! Jeg tror nysnø, masse nysnø, er det beste han kan tenke seg i hele verden. Han borer snuten ned i alle kriker og kroker, snuser, vurderer, markerer og løper videre til neste sjekkpunkt. I dag har han tatt markeringen ett skritt videre – nå signeres like greit eiendomsretten til plassen med en velformet L. For Lukas kan jo skrive han.

Bore snuten nedi snøen, sjekke eiendomsretten kanskje?

Tid for å posisjonere seg – Lukas was here!

Så er denne plassen behørig signert. L is for the Lukas!

Siden jeg alltid har noe å bære på (hundebåndet) når vi går på tur, så ville ikke Lukas være dårligere. Pinnen plukket han opp ved trappa hjemme, og den var med hele runden.

Klar til å gå, nå har vi bagasje med oss begge to!

En liten lekepause. Du får leke med båndet du, mamma

Oj, en pinne til! Må nesten ta med den også da...

Den ekstra pinnen ble med et lite stykke, men Lukas mente nok at den første var tøffest og endte opp med å ta med bare den hjem igjen. Det er ganske travelt å gå tur med pinne, da. Den må voktes hele tiden, men også legges til side når det skal utføres markeringer og andre ærend som en travel hund har på formiddagstur. Og bare så det er klart – muttern er ikke betrodd oppgaven å passe på pinnen, han stoler ikke på noen når det kommer til sånne skatter!

Det har vært ganske kaldt lenge nå, all snøen er steinhard og alle veier er glatte. Jeg tipper det ikke blir vår riktig ennå, så da kan jeg heller håpe på et lite snødryss sånn at det blir rent og hvitt igjen.

Det høres ut som en skrekkelig lidelse, ikke sant? Det er da også navnet på det å være redd for fredag den 13. Nå er ikke jeg spesielt overtroisk, så jeg tror nok dagen vil forløpe omtrent som en annen. Bortsett fra at det er vinter, mye snø og fryktelig glatte veier, så frykter jeg ikke datoen. Det er mulig jeg trodde at jeg utfordret skjebnen da jeg en gang som barn valgte meg lykketallet 13. Det har jeg holdt på siden – hvis jeg må velge et tall, liksom. Men jeg har aldri verken vunnet eller tapt noe på grunn av tallet. Den største ulykken her hjemme blir antagelig for Lukas som må være hjemme alene mens jeg er på jobb. Så tvi-tvi, bank i bordet og alt det der – ha en fin dag!

Jeg har vært  på jobb et par dager igjen, det er kjempedeilig å komme i gang! Men jeg merker at kroppen ikke er helt med på alle krumspring ennå, så de få timene jeg har til rådighet får klare seg enda en stund. Det er imidlertid enda deiligere å innta sofakroken når jeg vet jeg har gjort litt nytte for meg. I dag har det snødd i søkk og kav, gårdsplassen er måket og frest flere ganger (ikke av meg altså, det har pappa og Olav tatt seg av) og parabolantenna har bukket under for snømengden. Lukas og jeg måtte nesten vasse i djupsnø enda turen vår gikk gatelangs, vi var søkkvåte begge to da vi kom inn. Da var det godt med fyr i peisen for mor og tørrfisk på skinnet for hunden!

Lurvepels Søkkvåt med tørrfisken sin – ikke forstyrr!

I natt var det uvær i landet. Det har gått hardt utover bygninger, trær og båter både på vestlandet og her i trønderfylkene. Heldigvis ser det ut som hyttene har klart seg fint. Både trær og presenninger er der de skal være.

Drivhuset fikk seg noen smeller, en del ruter ble knust. Hengebjørka har spredd kvist og greiener over alt, men ingen store skader. Heldigvis. Med bortimot orkan styrke på vinden kunne det nok gått verre.

Drivhuset får nye glassruter

I dag var den første dagen med skikkelig glatt føre. Nattefrost og hvitt rim på bakken. Luftetur med hunden ble gjennomført med hjertet i halsen, for jeg har ikke spesielt lyst å ramle. Stakkars Lukas hadde noen skrenser selv, uvant for ham også at det er glatt. Men han elsker snø, så jeg regner med det blir basing og løping når den finner på å dukke opp.

Litt godt å ligge i sofaen når det er kaldt ute

Når frosten kommer blir jeg litt flirfull og tenker på teksten i “Alle fugler”. Da jeg var liten funderte jeg nemlig fælt på hva denne linjen egentlig betyr: Frost og snedig måtte fly. Hvordan kan snedig fly, tenkte jeg.  Det er kanskje sånn med tekster man lærer før man kan lese.

Men det er ikke bare jeg som har slike tekstopplevelser. Sjekk denne nettsida som viser eksempler på Mondegreens. Favoritten er selvsagt:

The ants are my friends, they’re blowing in the wind.
Actual lyric: The answer, my friend, is blowing in the wind.
(Bob Dylan)

Jajamennsann.

Hvis jeg fikk bestemme (det har jeg noen ganger ønsket) er det en del småtteri som skulle være annerledes. Det betyr  at jeg i tillegg til å bestemme måtte få en god porsjon makt også da. Men jeg ville love at det skulle bli bra for alle. Litt sånn Kardemommelovaktig.

Min lov skulle vært nesten like enkel. I tillegg til denne lovteksten ville jeg gjerne hatt med et punkt om dette med sommer- og vintertid; hvorfor ikke stille klokka en time tilbake hver søndag? Hvis vi trekker fra ti minutter hver dag (det merker vi knapt) så kunne vi hatt én time ekstra helg hver eneste helg. Det hadde vært noe det! (Her måtte jeg nok klekket ut noe genialt for de som jobber i helgene, sånn at de ikke måtte jobbe en time ekstra hver helg, altså)

Og så skulle jeg hatt flo hele tiden. Eller fast på dagtid i alle fall, i dagslys liksom. Så kunne naturen tatt seg igjen om natta, eller mens været ellers er så guffent at man ikke legger merke til om det er flo eller fjære. Og så kunne vi hatt fullmåne litt oftere, gjerne fast de kveldene og nettene det er klart vær. Utover dette skulle jeg ikke tuklet så mye med været – jeg liker både sol og regn og synes det er ganske passe dosert gjennom året. Jeg ville kanskje avbestilt noe vind, for den fører ikke så mye trivsel med seg etter min mening.

Det spørs om jeg måtte jobbet litt mer med programmet om jeg skulle bli den Store Sjefen, men i grove trekk synes jeg det hadde vært veldig okei om alle kunne være greie. Med hverandre, med naturen og med ting rundt seg.

En utflukt med klassen til tvillingene, på høstens kanskje fineste dag, til Estenstadhytta. Midt mellom dager med vind, regn og sludd dukket dette værmessige pusterommet opp for å lage en nydelig ramme om turen.

De siste gylne solstrålene på vei mot Estenstadhytta

Vakker høstutsikt med både Tyholttårnet og Munkholmen. Bare så synd med den høyspenten...

For aller første gang har jeg spist rømmegrøt på Estenstadhytta. Det var nemlig dit jeg var på vei – men aldri kom frem – en senvinterkveld i 1974, da jeg fikk skituppen innunder et hull i skaresnøen og falt. Armen gikk også gjennom skaren, knakk som en fyrstikk og jeg sluttet å gå på ski. Ikke bare for den vinteren, men for de fleste vintre etter det. Jeg er fortsatt ikke glad i å gå på langrennsski, men har da i alle fall egne ski om lysten skulle ta overhånd. Jeg liker å gå på beina og håper formen skal bli bra nok til denslags, i lang tid fremover!

Så var tiden kommet for vinteropplag igjen. Rappen startet motvillig for årets siste tur, og været var ikke akkurat strålende det heller. Lukas har det alltid travelt på flytebrygga. Han følger spent med på alle, vil helst være der det skjer. Neste gang tror jeg vi må huske redningsvesten til ham, det blir litt mange C-momenter med balansering på utriggere og hopping ut og inn av båter. Han ramlet ikke på sjøen denne gangen heller, heldigvis.

Lukas spekulerer på om det går an å hoppe ombord i Rappen

Tryggere å hoppe ombord i SanMar

Rappen tar sesongfarvel med storesøster SanMar

Lukas studerer sjøen fra utkikksteinen sin

Det var et merkelig vær på lørdag – sol, regn, vind, stille, hagl – alt i løpet av minutter. Nå er uteområdet på hytta klart for snø i alle fall, planter er klippet og ryddet unna, veden er tildekt, båten under presenning og møbler stuet vekk. Ikke at jeg ser frem til det, men vinteren kommer vel åkkesom.

Dette er altså ikke en klage, for jeg synes det er helt på sin plass med regn på høstturen min. Men det er litt kjipt at det er så mye regn at det omtrent ikke går an å ta med kameraet ut. Dermed er det lite bilder av skogen og fargene og den våte, snusende hunden. Og all soppen som lyser opp skogbunnen fortsatt! Jeg hadde ikke med noe å plukke sopp i, så hetta på regnjakken ble fylt med de som var mest brukbare. Det er nok dessverre slutt på kantarellene nå, de fleste er alt for vassne og slappe.

Alternativ hjemtransport av sopp

Jeg synes det er ganske snodig at jeg aldri har sett en traktkantarell. Jeg har plukket sopp i mer enn tretti år. Alle snakker om traktkantarell, det er så mye av den, den finnes helt frem til frosten, den er over alt. Men jeg har altså aldri sett den. Kanskje jeg må ta et traktkantarellkurs.

Turen var fin i dag også. Men Lukas vil helst at det skal slutte å regne han da. Det er fint å sitte under taket på trappa mens man venter på oppholdsvær.

Kan det ikke bare slutte å regne...?