Om familie, jobb, fritid og livet generelt

Koselig å bli ønsket velkommen til første arbeidsdag!

Jeg har nå fullført 17 år i UNINETTs tjeneste. Selv om jeg har hatt et annerledesår, så har dette vært et av de bedre. Jeg har lært enda litt mer, fått til enda flere ting og blitt kjent med enda flere superkollegaer. Og nye venner.

Midt i elendigheten med sykmeldinger, fravær, smerter og trøbbel har arbeidsgiveren vist seg som en verdifull støttespiller. Det er jammen godt å ha med seg. Og det gjør at jeg nå satser på 17 nye. Okei, UNINETT?

UNINETT har holdt til i Teknobyen siden 2002

Jeg har omsider kommet i gang med å registrere bøkene mine. Etter tips fra en venn har jeg registrert meg på bokelskere.no og det var akkurat det rette for meg. Jeg har tidligere prøvd meg på både regneark, lister og databaser uten å komme i mål. Nå har jeg kommet et godt stykke på vei, og det går som en lek. Alle bøkene på hytta er behørig katalogisert. Jeg har også fotgrafert omslag der dette ikke fantes fra før, og begynner å bli en kløpper til å lese og kjenne igjen ISBN-nummer. Nå står samlingen hjemme for tur, og jeg gleder meg til å få en skikkelig oversikt over bøkene mine! Om du lurer, så anbefaler jeg altså bokelskere.no på det varmeste. Det er på en måte Facebook for bokormer

PS – Profilen min er åpen for en titt også om du ikke er medlem selv: bokelskere.no/greted

Jeg var på julelunsj på jobben i dag, min første tur dit etter operasjonen. Det var så koselig! Og jeg fikk så mange kjempetrivelige overraskelser. Samtlige involverte sjokolade, gitt. Snedig – jeg må ha nevnt at jeg er glad i sjokolade Tusen takk for gode vennskap og søte og morsomme hilsener!

Dette kaller jeg en ekte sjokolademus!

Tenk å få en vin som heter Kompis – og hjemmelagede karameller!

Jammen gikk det unna med de siste kommentarene for å runde tusentallet her For at det ikke skal være tvil – Magni er vinneren! Du hadde nesten fortjent å vinne med Sjooookooooladeeeeeeh-kommentaren som var #999 også

Tilbakemelding #1000 kom fra Magni

Men jeg er jo så inderlig blauthjerta, og skulle gjerne sendt søtsaker til alle og enhver. Uansett kommer det hilsen til både Johanne, Karin og Merete også. Litt belønning skal man få for innsatsen – triks eller ikke. Og dere er så absolutt både trofaste og trivelige gjengangere her. Jeg håper sjokoladen faller i smak!

På tidlighøsten fikk vi overraskende og veldig hyggelig middagsbesøk en kveld. Dermed fikk vi prøvekjørt det nye spisebordet med fullt belegg også!

Innkjøring av spisebord, middag til åtte!

Og så er det litt morsomt med gutter – de finner alltid noe å leke med. Martin fikk kontakt med kameraet som vi har fått av ham, kanskje vi får montert det opp snart?

Kolla og Martin med sofaen full av gadgets

Takk for besøket og velkommen igjen! Neste gang får vi kanskje et hint på forhånd, sånn at vi rekker å lage nok mat til alle også

… i livet sitt. Og heldige meg – jeg har TO! Denne helgen møttes de for første gang, vi hadde nemlig Vikanfestival på lørdag og hytta full av glade, gode venner. Det var særdeles fullklaff med været. Vi satt ute til sensommernatta ble svart under fullmånen. Nye hunder møtte gamle, nygamle og gammelnye venner og familie hadde en super kveld, natt og dagen derpå. Det er jammen en rikdom å ha venner som dere!

Trine og Trine – midt i middagen

Flankert av mine to Trine'r – jeg er heldig jeg!

Endelig – endelig! – kom Alfred på besøk til Lukas igjen. Etter en grundig snuse og bli kjent-runde var de to gutta svært så vel forlikte og storkoste seg på en fin tur i skogen. Litt konkurranse må man selvsagt regne med – det skulle helst være samme pinne eller samme kongle, og begge var svært så raskt på pletten når godbitene var innen rekkevidde. To nydelige hunder, ikke sant? Håper vi ser dere snart igjen; Karin, Jon og Alfred!

Lukas og Alfred vil helst ha den samme pinnen

Vi kjører stadig frem og tilbake med flyttelass. Hengerlass på hengerlass plasseres på haugen, og det er ikke fritt for at ungene synes det er litt kjedelig med disse korte, hektiske turene. I dag hadde tvillingene med seg en skolevenninne på sightseeing. Og hva var vel mer naturlig enn å vise frem nærmeste nabo – sandkassa!?

Tobias og Elise leker i sandkassa

Kanskje 12-åringer har et slags alibi som barn til sånn leik. Men hva med henne som fyller 21 i år…?

Ingen aldersgrense i sandkassa, kanskje?

Når noen på bare 36 får kreft, da blir jeg redd. Og alt jeg går rundt og tenker på, stresser med og bruker tid på virker så uendelig uviktig.

Sånn egentlig? Når vi spør noen om dette – vil vi egentlig vite svaret? Svarer vi ikke som regel “bra” og går videre? Eller forventer dette svaret fra andre?

Jeg tror de fleste har en medaljebakside, ett og annet som ikke er så bra som en skinnende fasade eller et glitrende ytre viser. Kanskje det er disse egentlighetene som gjør at vi trenger venner. Og en fantastisk familie. Venner og familie gir mening og støtte gjennom alle store og små slag. Det er et kjempeprivilegium å få støtte når det butter i mot. Jeg er kjempeheldig som har denne tryggheten. Jeg opplever både riper i lakken, skjeletter i skap og skjær i sjøen. Men jeg er ikke flink til å ta frem disse tingene når noen spør hvordan jeg har det. Så er det kanskje heller ikke så mange som spør hvordan jeg har det sånn egentlig. Da er det jammen godt å vite at de som betyr noe både vet, forstår og er der. Dette er årets takk til dere som betyr mest.

Vi e' værdns bæste bæste bæstevænna

Vennskap er som en kopp sjokolade, den gjør deg varm tvers igjennom.

Ukjent

En familie som holder sammen, er uovervinnelig.

Bjørnstjerne Bjørnson