Om familie, jobb, fritid og livet generelt

I dag fikk vi besøk på Solfang igjen. Øyvind med familie kjørte hovedveien ved avkjøringen til Vikan på vei hjem fra ferie så det ville vært rart om de ikke stakk innom. Vi hadde en kort prat og kaffepause – og en liten hytte-sightseeing. En koselig visitt som jeg håper de kan gjenta en dag når vi greier å traktere gjester med litt mer enn pulverkaffe.

Jeg fikk unna en god del tre- og papiravfall i fjæra i dag. Jeg slutter aldri å bli overrasket over mengdene av ting å kvitte seg med. Heldigvis er det enkelt å tenne bål i fjæra, i alle fall når det ikke blåser. Som alltid føltes det godt å få ryddet unna på gårdsplassen foran hytta. Det kom tordenvær på ettermiddagen; ganske kortvarig, men også ganske heftig. Båten hoppet nokså livlig en stund, men sjøen roet seg og vinden stoppet omtrent i samme øyeblikk som regnet. Rart at alt det vannet kan endre seg så raskt – snart var sjøen speilblank igjen.

Jeg fikk saget opp en del stokker som nå bare skal kløyves til ved. Guttene dro på fisketur i kveldingen, fra land denne gangen. Ingen fangst, men det er vel sånn at selve fiskingen er halve moroa. Mens de var borte satte jeg meg faktisk ned og så på TV. Ingenting planlagt, men jeg endte opp med å se et program om en millionær som ville gi bort penger til noen som fortjente det. Bløthjertet som jeg er ble jeg sittende å grine. Like greit at jeg var alene. Det var en god historie, da.

Alt i alt er det ikke så mye spenning her. Ting er rolige, normale og gode. Vi skal hente litt materialer i morgen og fortsette på interiørbygging. Den gamle, trofaste støvsugeren døde i dag. Den har vært kjekk å ha for å få bort byggestøv og sand, men det spørs om vi må investere i en ny nå. Den har vel tjenestegjort lenger enn de fleste, gjetter jeg.

Mange av oss har opplevd tenåringskjærester. Ikke mye i livet er like søtt som den første kjærligheten, å oppdage denne siden av livet for første gang. Dessverre varer disse første forholdene sjelden og ender gjerne i bitre brudd og knuste hjerter. De påfølgende årene opplever vel de fleste små eller store gjentakelser av denne historen, og det å slå opp er alltid vondt. Heldigvis finner også mange av oss til slutt den statusen vi ender opp med, i par eller alene.

Jeg ser at jeg ofte dropper innom temaet venner, og dette viser vel hvor viktig vennskap er i livet mitt. Mine vennskap er et stort mangfold av gamle, nye, nære og fjerne. Jeg har alltid funnet trøst i å vite at jeg har venner av alle slag. Noen vennskap dør selvsagt bare av seg selv. De trenger pleie for å overleve, og når det ikke er kontakt på lang tid er det til og med mulig å glemme ansikter og navn. Jeg må også innrømme at jeg ikke legger all verdens innsats  i å holde kontakt med alle venner fra andre perioder i livet. Noen fordi det er praktisk umulig, andre fordi interesser ikke lenger overlapper. Og enda noen fordi jeg faktisk innser at jeg ikke liker personen noe særlig. Jeg har gjort valg om å ha minst mulig å gjøre med enkelte – der jeg oppfatter en interesse for et vennskap jeg ikke er interessert i å ha, og pleie. Jeg har opplevd skuffelser, for oppførsel fra personer jeg anså som venner og som tydelig viste seg å ikke være det.

Men å faktisk slå opp med en venn er noe jeg aldri har gjort. Jeg har heller aldri hørt om det. Klisjéen “la oss være venner” er velkjent for alle.  Tenk da hvilket nederlag det er hvis din tapte kjærlighet, nå din venn, også avbryter vennskapet! Vel, jeg har ikke opplevd det heller – et knusende nederlag i så fall. Men faktisk har jeg mistet en venn på en veldig trist måte for en tid siden. Jeg kan ikke si i detalj hvordan det skjedde, men kortversjonen er at denne vennen fortalte meg ansikt til ansikt at vi ikke kunne være venner lenger. Først brøt jeg ut i latter, jeg var sikker på at det var en spøk. Det var det ikke. Tiden som har gått etterpå har vist at dette  var en seriøs vennedumping. Og jeg mistet en venn. Noen ganger savner jeg det vennskapet og undrer på om det noen gang reflekteres over fra den andre siden. Vi kan sørge over døde og kjærester vi mistet. Men er det normalt å sørge over å ha mistet en venn som med vitende og vilje har avsluttet vennskapet? Jeg mener at det er det. Det vil selvsagt gå over. Men jeg husker fortsatt mye av innholdet i dette vennskapet. Det var mye bra der. Jeg er lei meg for at det er over. Jeg savner det.

Jeg må benytte anledningen til å skrive om sommeren mens den er sånn som den skal være. Vi har hatt en vidunderlig dag, med uventet varmt vær. Vi begynte ganske tidlig på hyttebygging, men det viste seg å være alt for fint ute til å holde på med innendørsarbeid. Et impulsbesøk ga oss akkurat den unnskyldningen vi trengte for å ta mesteparten av dagen fri. Trine og sønnen Peder kom og var sammen oss ved sjøen.

Fredrik kjører båt med tvillingene i hver sin tube

Vi fikk omsider båten på sjøen i går, etter at Fredrik og Nathalie kom for å være her noen dager. Fredrik meldte seg frivillig (ikke akkurat noen overraskelse) til å kjøre båt så de tre guttene kunne kjøre tube bak båten. Jeg tror de kunne holdt på ennå.  De hadde det skikkelig morsomt med å hoppe fra kaia og brygga, sprutet med hageslangen, med og uten våtdrakter. De hadde knapt tid til å spise eller drikke. Både Sondre og Tobias syntes det var trist at Peder måtte dra hjem om ettermiddagen, og nå har vi lagt nye besøksplaner for ferien.

Værmeldingen fremover er ikke like lovende, noe som betyr at vi får sjansen til å bygge litt mer. Det er jo heller ikke så dumt. Men jeg måtte bare si noe om denne dagen. Familie og venner som nyter sommerens goder. Det var bare helt perfekt.

Denne helgen skal jeg til Åndalsnes på møter og planlegging av Utopia. Det har gått en stund siden jeg reiste i speidersammenheng nå. Disse jobbehelgene inneholder egentlig ikke så mye speiding, men jeg får i alle fall sove på et hardt gulv og spise tørt brød. Som alltid ser jeg frem til å møte venner jeg sjelden treffer. Og selvsagt komme i mål med en del detaljer til landsleiren.

Jeg syns er sånn alternativ speiderhelg trenger en alternativ speidersang;

[Tom Lehrer]

Be prepared! And be careful not to do
Your good deeds when there’s no one watching you.
If you’re looking for adventure of a new and different kind,
And you come across a Girl Scout who is similarly inclined,
Don’t be nervous, don’t be flustered, don’t be scared.
Be prepared!

Jeg har aldri vært i Frankrike før, det er nesten godt gjort, for jeg har da reist litt rundt omkring. Denne gangen var det virtualiseringskonferanse i Cannes, og gjengen dro dit. Det var en utrolig flott konferanse, den største jeg har vært på noensinne. Det ble ikke så mye fritid, egentlig. Og i februar er vel ikke Rivieraen på sitt aller mest fristende heller. Men en superduper reise ble det. Her er noen bildeminner.

Virtually anything is possible

Utsikt fra borgen

Ikke så verst med utepils i februar

Fin promenade langs sjøen

Utrolig mye folk i plenumssalen

Jeg har vært i New York! Vi var tre stykker fra jobb som reiste for å delta på en virtualiseringskonferanse, og det var kjempeflott. Men de dagene vi hadde fri og var turister i verdensbyen var enda bedre. Det var faktisk helt fantastisk! Vi har sett så utrolig mye, shoppet som gale, hatt nydelig vær… jeg vet ikke en gang hvor jeg skal begynne for å beskrive reisen. Jeg har tapt mitt hjerte til denne byen, for sure! Jeg ♥ New York.

Nye kamera, nye linser

Vegard, Øyvind og jeg på pub

Gutta på Brooklyn Bridge

Meg på Brooklyn Bridge

Times Square med favorittbutikken min

Sunset på Broadway

På vei hjem, rett nedenfor Zabar's bodde vi

Vi har hatt besøk av Håkon, Amalie og Theodor i dag. Det er ikke så ofte vi ser dem, så det var kjempehyggelig. Tobias er så glad i småbarn, det manglet ikke på lekepåfunn fra hans side! Håper vi sees snart igjen!

Tobias og Amalie har lekepause i sofaen