… om familie, jobb, fritid og livet generelt
Nå har vikanfestivalen.no fått en liten oppfriskning. Det nærmer seg jo vår og sommer – høysesong for Vikan-aktiviteter – og det er på tide å planlegge gode festivalaktiviteter 🙂
Har du talent som designer eller sprudler over med ideer av ymse slag? Vi skal lage vår egen Vikan-t-skjorte, vi vil gjerne ha en logo, og om noen tar helt av – gjerne slagord og lure strøartikler for morsomme og sosiale aktiviteter ved sjøen.
Så – dette var dagens reklame 🙂
Det må være fryktelig kjekt oppe på loftet. Lukas har løpt opp så snart han har hatt muligheten – noe vi måtte hindre med pappesker og diverse rekvisita i starten. Sist helg kjøpte vi trappegrind, og tenkte “problem solved”. Jadda. En liten stund så. Nå har luringen funnet en bakvei, bokstavelig talt. Det er temmelig trangt, og vi trodde vel egentlig ikke han skulle greie det. Første forsøk gikk da heller ikke så bra – vi hørte sår klynking, for han satt bom fast. Og så flaut som det var å bli ferska på den måten…!
Jeg skulle ønske jeg var på hytta i dag. Spesielt i dag. For nå ser det ut som jeg får oppfylt ønsket mitt om nok regn til at våren virkelig kommer og snøen smelter. Her er meteogrammet fra yr.no for kommende dager:
Jeg kan nesten ikke forestille meg noe koseligere enn å sitte inne på hytta og høre på regnet. Men jeg er faktisk også veldig glad i å være ute i regn – selvsagt skikkelig kledd så jeg slipper å bli veldig våt og kald – det er noe særlig forfriskende med sånt vær. Hvis det i tillegg er lite vind, så er det helt topp turvær etter min mening.
Men akk – jeg må vel holde meg i arbeid noen dager til før det blir hyttetur. Og så er det ikke så aller verst med regn her hjemme heller da.
Det er aldeles utrolig hvor mye hundeskitt som ligger over alt. Vi bor riktignok landlig, men det er et boligfelt. Og er det ikke enhver hundeeiers plikt å plukke opp bæsj etter hunden sin?
Lov om hundehold (hundeloven) §3 sier:
En hundeholder skal vise aktsomhet for å unngå at hunden volder skade på folk, dyr, eiendom eller ting. Hundeholderen skal sørge for at hunden eller hundeholdet ikke er til urimelig ulempe for folk, miljø eller andre interesser.
Det er virkelig til stor ulempe for både folk, miljø og andre interesser når man må gå i sikksakk for å unngå dritten, man må geleide sin egen hund bort fra alle de merkelige (og merkelig fristende?) kladasene på veier, i grøfter, på lekeplasser og til og med inne på private gårdstun, terrasser og trapper. Kanskje vi er veldig heldige som har en liten hund som bæsjer bittesmå pinner. Men det kan da ikke være noen overraskelse for eiere av store hunder at de bæsjer store hundebæsjer? Og om turen legges til en mørk kveld og ingen ser det – skal de da være fritatt for å plukke opp?
Vi har ikke hatt hund så fryktelig lenge, men fra første dag la vi merke til all dritten der det er naturlig å gå tur. Alle vi snakker med er selvsagt like indignert. Noen sier de vet hvem som alltid går videre uten å plukke opp, men vi har ingen anelse foreløpig. Jeg er bare redd for at de (få) synderne gjør at vi alle blir mistenkeliggjort og uglesett blant de som ikke har hunder. Og jeg kan ikke si jeg klandrer dem – alle andre som ferdes blir jo offer for den samme møkka. Den setter seg fast på sko, sykler og barnevognhjul. Unger kan ikke leke noe sted uten å risikere flekker med skitt. Tro om kommunen kan gjøre noe? Loven er vel ganske klar, eller?
En annen ting jeg lurer på om folk generelt er klar over; i hundelovens § 5 heter det:
Hundeholderen skal ikke gå fra en bundet hund rett ved inngangen til en bygning som er åpen for allmennheten eller ved lekeplasser.
Hva tenker folk på når de binder hunder utenfor kjøpesentre og går fra dem, tro?
Dette blir en travel uke for en liten hund. I dag startet vi med et besøk hos veterinæren. Der fikk Lukas valpevaksine, og ID-merking. Han ble i tillegg undersøkt, og dyrlegen sa at “han er helt perfekt, faktisk” – selv før vi hadde betalt 🙂 Nå skulle jo det bare mangle, han er jo aldeles perfekt. Jeg grudde litt før besøket og så for meg en sprellende vill og livredd liten valp. Men Lukas gjorde all min frykt til skamme. Han ventet tålmodig på fanget før vi gikk inn (riktignok med noen jeg-kjeeeeeder-meg-lyder) og var helt rolig på undersøkelsesbordet. Vaksinen merket han ikke en gang, og selve ID-merkingen førte bare med seg et minimalt klynk. Ingen sprelling, ingen skriking, ingen biting og ingen uhell på gulvet. Perfekt ja.
Fredag venter frisøren. Da skal vi stelle pelsen for første gang. Den skal nemlig nappes, ikke klippes. Så nå skal vi både se og lære, og få litt hjelp til å komme i gang. Og så starter vi på valpetrening til helga. Det skal bli spennende – hverdagslydighet, heter kurset. Lukas er kjempeivrig etter å lære, han lyder “kom”, sitter på kommando og kan snart å ligge også. Jeg gleder meg til å lære hvordan han best kan lære. Og hele familien stiller opp på kurset. Jeg tror det er viktig at vi lærer å gjøre ting på samme måte alle sammen.
Det er ikke så kjekt med regn og vind, mandagen startet med mye av begge deler. Det beste vi kan si om det er at det nærmer seg vår, og det setter i alle fall Lukas pris på. Det er stadig mer å utforske – gress og kvister, steiner og ikke minst masse dritt… Men det våte var han ikke særlig begeistret for. Vi får håpe på lettere vær snart, i alle fall til mange timer med valpekurs.
Gjett hvem som leder an når vi går tur?
Vi har begynt å gå kveldstur. Det er skikkelig trivelig å få med alle sammen – i alle fall synes Lukas det. Jeg tror vi har godt av det alle sammen, både trimmen og et avbrekk fra TV, PC og spill som det blir mye av både hverdag og helg. Nå i kveld har det begynt å snø igjen, ganske god temperatur, men sur og ekkel vind. Men Lukas bryr seg ikke noe om det – snø er bare morsomt og en tur er alltid toppers!
I dag var vi på handletur igjen, og Lukas har fått seg refleksvest. Han ble skikkelig barsk med den, jeg tror nesten han syns selv at det var litt stas også.
Vi kjøpte ellers litt hundemat, en børste og et nytt halsbånd. Og det egentlige målet for handleturen: trappegrind. Nå er trappa til loftet stengt av litt mer permanent – vi har hatt stående pappesker og ryggsekker og diverse for å prøve å holde Lukas unna. Han greide nemlig rimelig kjapt å komme seg helt opp på loftet, med alle rom og kott som han satte pris på å utforske. Problemet var at han ikke greide å komme seg ned igjen, i tillegg til at det selvsagt er litt trøblete å vite hva han styrer med der oppe. Det gjenstår selvsagt å se om han klarer å lurer systemet…
… lengter mot himmelen blå.
Sannelig går det mot lørdag,
da kommer finkjolen på.
Friheten gjør oss beruset,
hverdagens plikter er glemt.
Vi har endelig fri….
Det er vel omtrent så langt jeg har fått med meg teksten i den utrolig enerverende, men akk så hjerneklistrende, reklamesangen som Kiwi kjører på radio. Og om jeg ikke akkurat digger låta, så gir den i alle fall en følelse av at nå – NÅ – er det endelig helg. Og denne uken har jeg arbeidet hardt, det må jeg få lov å si. Det har vært et kjør på jobb, mer enn nok å henge i med hjemme og lite tid til å koble ut eller ta seg inn. Men nå er det altså omsider tid for sånt. Hunden er mett og sover, ungene er fornøyde og benket foran TVen, vi har fått noe godt i glasset og sofaen er full av oss alle sammen.
Nå har jeg ikke noe spesielt forhold verken til kiwi eller Kiwi. Men jeg vil i alle fall si god helg, god helg, god helg til alle!
Noen arbeidsdager er mer krevende enn andre. De siste par dagene føles det som jeg har jobbet dobbelt, selv om timelistene ikke inneholder så veldig mye mer enn normalt. Jeg jobber med installasjon og utsending av en del store maskiner, målepåler og verktøykasser for UNINETT. Disse skal sendes til ulike høgkoler etter installasjon, og det er ikke akkurat laptoper vi snakker om. En slik maskin veier faktisk sine 16 kilo.
Ok, så har jeg bare pakket og sendt ut én enda. Men den jobben kom på toppen av pakking av 20 andre forsendelser i dag. Og etter en grundig ryddesjau der vi har flatpakket omtrent en pall brukte esker av ymse størrelser som skal presses og leveres til gjenvinning. Og enda har jeg 10-12 slike store maskiner igjen å klargjøre og sende ut. Ikke arbeidsledig de første dagene, med andre ord.
Jeg tror ikke egentlig de fysiske anstrengelsene alene er årsaken til at jeg føler meg så dønn sliten. Jeg mener – i løpet av vinteren har jeg vært med på mange mye større jobber i så henseende. Å jobbe fysisk går helt greit det, også over lengre perioder. Men nå er det også mye å sette seg inn i, og ikke så lite prestasjonsangst for å få alt riktig. Når jeg da også kjenner på at omtrent alt annet skal finne sin plass etter omorganiseringen, så er det kanskje ikke så rart om det røyner på kreftene noen ganger. De vanlige tingene ser ut til å være der likevel, alltid. Det kommer kanskje snart en dag da vi har full oversikt over hvor ting hører hjemme. Da tror jeg mye av stresset og den dårlige samvittigheten for å ikke rekke over alt vil vike. I alle fall håper jeg på en større visshet om at småtingene blir tatt hånd om og prioritert riktig sånn at ikke de store og tunge oppgavene sluker oss alle sammen.
Da tikket jammen kommentar #100 inn her, og det var min kjære lillesøster som stakk av med pallplassen med kommentaren på OL-gull-innlegget. 🙂 Jeg skal pakke lille Tux for avreise i morgen. Pappa har forresten nettopp postet et bilde av oss søstrene sisters som er tatt på Vikan – det er så koselig, så jeg benytter anledningen til å vise det frem her jeg også.
Det er ikke akkurat noen storm av tilbakemeldinger her, men desto koseligere når de dukker opp. Gratulerer med milepælen til meg og gratulerer med ny nøkkelring til søster!
