Vikanfestivalen

Ethvert sted med respekt for seg selv bør ha en egen festival. Og som den perlen Vikan er kunne vi ikke la muligheten gå fra oss her heller. Under fullmånen og på sommerens fineste dager inviterte vi til den første årlige og tradisjonelle Vikanfestivalen. Oppskriften var enkel; de som hadde anledning og lyst kunne komme. Vi greide faktisk å samle hele ni personer med stort og smått.

Det ble et festlig rekeselskap på Utsikten som start på kvelden. Ungene løp ut og inn med vannpistoler og hadde vannkrig. Etter hvert trakk vi ned i fjæra der de fikk bade på ordentlig. Og vi fikk tent et skikkelig bål der det gikk med både kvister og greiner fra skogrydding og annet rask, blant annet et gammelt gulvbelegg som hadde sett bedre dager.

Tobias og Sondre ved bålet under fullmånen

Vær og temperatur var aldeles upåklagelig og vi satt i strandkanten til langt over midnatt, da det var tid for å skyfle ungene i seng. Resten ble sittende ut i de små timer, veldig trivelig selskap. Og alle var enige om at dette skal gjentas årlig. Neste år regner vi med en god del flere deltakere, kanskje også musikk og bryggedans?

Enarmet banditt

tennisalbueJeg tror jeg vet hvorfor armen min er så vond nå.  Etter kortisonsprøytene forsvant smertene helt. Men jeg greide selvsagt å provosere dem tilbake. Nå har det gått en måned siden siste sprøyte, en måned jeg har brukt på bygging, vedhogst og til å bære tunge ting.  Jeg må innrømme at det er ille nå. Likevel må jeg vel fortsette med noe av dette enda noen dager. Etter ferien skal jeg dra innom doktoren igjen, få en ny sprøyte og begynne å være snill med armen min. Jeg lover.

Blowin’ in the wind

I morges blåste det ganske kraftig her. Vi fant ut at båten burde flyttes fra flytebrygga, ettersom den slo ganske hardt mot kantene i de krappe bølgene. I stedet for å prøve å fortøye ute på bøya bestemte vi oss for å kjøre båten rundt odden til kårstubukta som lå i ly for vinden. Olav startet motoren og tøffet fremover – og så døde motoren. Denne motoren har trekksnor, og den er ganske strevsom å trekke igjen og igjen – særlig når du virkelig trenger at den starter.

Båten drev hurtig i den sterke vinden, og heldigvis startet motoren igjen. Og så stoppet den. Olav stresset mer med å få i gang motoren, men innså snart at turen rundt odden var utelukket, og nå siktet han mot bøyen likevel og fortøyde der så snart han fikk tak i den. Og der var han uten mulighet til å komme seg i land. Jeg følte virkelig ikke for å ro ut med den lille robåten, jeg tror faktisk ikke jeg ville vært i stand til å nå frem mot bølgene og vinden.

Vindfullt for Rappen

Søster kom ut for å hjelpe oss. Vi festet et langt tau i robåten, og Olav gjorde det samme i sin ende. På denne måten greide vi å få de to båtene inntil hverandre, fortsatt festet til land. Etter litt strev kunne jeg trekke robåten inn til brygga. Og vår lille motorbåt var trygt festet i bøyen.

Det er kanskje ikke lett å se av bildet hvor mye vind det var, men du får vel et inntrykk. Vinden roet seg i løpet av dagen, men nå vet vi i alle fall at vi har en trygg fortøyning av båten i dårlig vær. Det var ellers sol mesteparten av dagen, ungene badet til og med i sjøen. Vinden var sikkert bare bonus.

Alle de små tingene

I dag fikk vi besøk på Solfang igjen. Øyvind med familie kjørte hovedveien ved avkjøringen til Vikan på vei hjem fra ferie så det ville vært rart om de ikke stakk innom. Vi hadde en kort prat og kaffepause – og en liten hytte-sightseeing. En koselig visitt som jeg håper de kan gjenta en dag når vi greier å traktere gjester med litt mer enn pulverkaffe.

Jeg fikk unna en god del tre- og papiravfall i fjæra i dag. Jeg slutter aldri å bli overrasket over mengdene av ting å kvitte seg med. Heldigvis er det enkelt å tenne bål i fjæra, i alle fall når det ikke blåser. Som alltid føltes det godt å få ryddet unna på gårdsplassen foran hytta. Det kom tordenvær på ettermiddagen; ganske kortvarig, men også ganske heftig. Båten hoppet nokså livlig en stund, men sjøen roet seg og vinden stoppet omtrent i samme øyeblikk som regnet. Rart at alt det vannet kan endre seg så raskt – snart var sjøen speilblank igjen.

Jeg fikk saget opp en del stokker som nå bare skal kløyves til ved. Guttene dro på fisketur i kveldingen, fra land denne gangen. Ingen fangst, men det er vel sånn at selve fiskingen er halve moroa. Mens de var borte satte jeg meg faktisk ned og så på TV. Ingenting planlagt, men jeg endte opp med å se et program om en millionær som ville gi bort penger til noen som fortjente det. Bløthjertet som jeg er ble jeg sittende å grine. Like greit at jeg var alene. Det var en god historie, da.

Alt i alt er det ikke så mye spenning her. Ting er rolige, normale og gode. Vi skal hente litt materialer i morgen og fortsette på interiørbygging. Den gamle, trofaste støvsugeren døde i dag. Den har vært kjekk å ha for å få bort byggestøv og sand, men det spørs om vi må investere i en ny nå. Den har vel tjenestegjort lenger enn de fleste, gjetter jeg.

Hun reiser

margrete15

Veslejenta mi reiser i militæret i morgen. Det er ganske utrolig. Men hun reiser hjemmefra i morgen tidlig og jeg vet ikke når hun kommer hjem. Hun har planer om å delta i treningen for militærpolitiet. Jeg håper og ønsker at hun lykkes, trives og vokser med oppgavene hun får. Selvsagt tror jeg hun vil det. Ta vare på deg selv, jenta mi. Og alle dere som er der sammen med henne; oppfør dere og vær snill mot henne. Alle mine beste ønsker til deg, Margrete. Lykke til, lille venn!

Halvgått løp

Hittil har sommerferien vært vidunderlig, selv om det er travelt. Vi bruker hvert mulige øyeblikk til å bygge hytte, men vi tar oss også tid til å nyte andre ting. For et par dager siden dro vi til Namsskogan Familiepark. Det var en varm og solfylt dag, og vi fikk til og med se de dyrene som ofte gjemmer seg. Både bjørn, ulv, elg og oter viste seg villig frem og vi fikk tatt mange fine bilder. Ungene prøvde både bungee-trampolinen og småbilene. Etter litt (totalt bortkastet) souvenirshopping reiste vi tilbake til hytta og en trivelig tacokveld.

Margrete og Patrick dro hjem igjen og vi fikk nytt besøk. Denne gangen var det Kolla og Stig som kom for et par dager. Stig flyttet til San José i mars, så det var koselig å se ham igjen. Det blir vel ikke like ofte fremover. Han måtte reise videre til Stockholm allerede lørdag morgen, men Kolla var hos oss hele helgen. Han var med på snekring i hytta og dro opp tante sin båt på flytebrygga. Vi avsluttet søndagen med en tur i Oasen før han reiste hjem.

En rast på Knausen mellom byggejobb og regnbyger

Både lørdag og søndag regnet det mye. Det var på en måte okei, ettersom det ikke har regnet på lenge. Nå får vi håpe på litt varme og sol igjen de siste to ukene av ferien. Ungene har vært høyt og lavt mesteparten av tiden. De har selvsagt en tendens til å havne foran TV eller PC når utelivet ikke frister, men de har sannelig brukt både sjøen og skogen til å aktivisere seg. De ser fortsatt ut til å trives her like godt som jeg gjør.

Om noen dager kommer mamma, pappa og svigermor. Mamma er midt mellom behandlinger og føler seg ganske bra. Jeg vedder på at pappa klør etter båten sin, og svigermor må være spent på å se fremdriften på hytta – hun har ikke vært her på et år. Det er kjekt å ha folk rundt seg, og bra for ungene med litt variasjon i aktivitetene. Og det er så bra at det er plass til alle her.

Denne ferien føles mer som rekreasjon enn jeg har kjent på flere år. Selv om vi bare er halvveis føler jeg meg fornyet og sterk og klar til å møte hverdagene igjen. Og enda må jeg ikke dra. Hvis de neste to ukene gir meg samme økte styrke kan jeg gå på tomgang til jul!

Livet er godt – fortsatt

mini-hyttaJeg trives så godt her… I dag kom Margrete og Patrick til Vikan for et par dager. Vi grillet på Solfang før vi hadde en avslappende kveld. I dag har vi lagt mesteparten av gulvbjelkene til hemsen i hytta og i morgen starter vi med panel på veggene i rommene. Jeg kom gjennom omtrent halvparten av ved-dungen i dag, og solen var tilbake en stund. Livet er godt. Godtgodtgodt

Å slå opp med en venn

Mange av oss har opplevd tenåringskjærester. Ikke mye i livet er like søtt som den første kjærligheten, å oppdage denne siden av livet for første gang. Dessverre varer disse første forholdene sjelden og ender gjerne i bitre brudd og knuste hjerter. De påfølgende årene opplever vel de fleste små eller store gjentakelser av denne historen, og det å slå opp er alltid vondt. Heldigvis finner også mange av oss til slutt den statusen vi ender opp med, i par eller alene.

Jeg ser at jeg ofte dropper innom temaet venner, og dette viser vel hvor viktig vennskap er i livet mitt. Mine vennskap er et stort mangfold av gamle, nye, nære og fjerne. Jeg har alltid funnet trøst i å vite at jeg har venner av alle slag. Noen vennskap dør selvsagt bare av seg selv. De trenger pleie for å overleve, og når det ikke er kontakt på lang tid er det til og med mulig å glemme ansikter og navn. Jeg må også innrømme at jeg ikke legger all verdens innsats  i å holde kontakt med alle venner fra andre perioder i livet. Noen fordi det er praktisk umulig, andre fordi interesser ikke lenger overlapper. Og enda noen fordi jeg faktisk innser at jeg ikke liker personen noe særlig. Jeg har gjort valg om å ha minst mulig å gjøre med enkelte – der jeg oppfatter en interesse for et vennskap jeg ikke er interessert i å ha, og pleie. Jeg har opplevd skuffelser, for oppførsel fra personer jeg anså som venner og som tydelig viste seg å ikke være det.

Men å faktisk slå opp med en venn er noe jeg aldri har gjort. Jeg har heller aldri hørt om det. Klisjéen “la oss være venner” er velkjent for alle.  Tenk da hvilket nederlag det er hvis din tapte kjærlighet, nå din venn, også avbryter vennskapet! Vel, jeg har ikke opplevd det heller – et knusende nederlag i så fall. Men faktisk har jeg mistet en venn på en veldig trist måte for en tid siden. Jeg kan ikke si i detalj hvordan det skjedde, men kortversjonen er at denne vennen fortalte meg ansikt til ansikt at vi ikke kunne være venner lenger. Først brøt jeg ut i latter, jeg var sikker på at det var en spøk. Det var det ikke. Tiden som har gått etterpå har vist at dette  var en seriøs vennedumping. Og jeg mistet en venn. Noen ganger savner jeg det vennskapet og undrer på om det noen gang reflekteres over fra den andre siden. Vi kan sørge over døde og kjærester vi mistet. Men er det normalt å sørge over å ha mistet en venn som med vitende og vilje har avsluttet vennskapet? Jeg mener at det er det. Det vil selvsagt gå over. Men jeg husker fortsatt mye av innholdet i dette vennskapet. Det var mye bra der. Jeg er lei meg for at det er over. Jeg savner det.

Nok en milepæl

Vi har gjort ferdig så mye av takpanelet som vi greier så langt – vi trenger å kjøpe enda en skikkelig lang stige. Men det betyr at vi nå kan begynne å reise vegger til rom. Jippi! Dette er litt av en milepæl; jeg kan til og med begynne å planlegge interiør og farger for alvor. Gjett om jeg ser frem til det! Det beste er at vi enda ikke har brukt mer enn seks dager av ferien. Fortsatt masser av tid til å nyte sene kvelder etter fullført dagsverk. Og så langt er arbeidsdagene mer moro enn stress. Jeg har fortsatt en solfylt sommer og glade barn. Og det er alt jeg trenger for øyeblikket.

Nærmer meg grensen for hvor høyt jeg kan klatre og snekre