Author: Grete

Vi har bestemt oss

Nå har vi endelig bestemt oss. Etter å ha tenkt på hund en stund og vurdert hvilken vi ønsker oss har vi omsider kommet frem til at vi vil ha en cairn terrier, en herlig og livlig liten krabat som vi har stor tro på som familiemedlem i mange år fremover. Vi har funnet en liten valp ikke så langt fra hvor vi bor, og i morgen skal vi treffe ham for aller første gang. På papiret heter han Lukas, så foreløpig er det det vi bruker når vi tenker på ham.

Ettersom Lukas er født 14. desember kan vi allerede i midten av februar få ham med oss hjem. Dermed må vi ganske snart tenke på hva vi trenger av plass, utstyr og kunnskap for å gjøre livet hans så godt som mulig i familien vår.

Vi er alle kjempespent på morgendagen og krysser fingrene for at vi snart øker innbyggertallet i det røde huset på ‘myra!

PS: Vi tar veldig gjerne mot forslag til navn!

Den fryktelige dørstokkmila

I helgen hadde vi ryddesjau. Vi tømte kott, skuffer og skap og kastet til slutt en container full av skrot. Det var godt å få det gjort, det føles nesten lettere å puste her hjemme nå. Det var mye jobb, og jeg var tilsvarende sliten på søndag da helgen nærmet seg slutten.

Men så hadde vi jo volleyballkamp, og da må man bare ut. Det var til og med Kampen™ – prestisjeoppgjøret mot treningskameratene våre på EDB-laget. Det gikk strålende bra for vår del, vi vant 3-0 med settsifrene 25-23, 25-16 og 25-18. Jeg følte selv at jeg gjorde feil etter feil, og kan nok ene og alene skylde på meg selv og litt for lite trening. Selv om jeg ikke har noen nyttårsforsetter, så har jeg et mål om litt hyppigere treninger denne våren.

Men så er det denne dørstokkmila da. Den er fryktelig lang noen ganger. Spesielt på mandagskvelder, når jeg omsider finner igjen sofaen etter en lang arbeidsdag, middag, unger med lekser og alskens. I dag kjennes det nesten ikke ut som det har vært helg heller, så det er litt i meste laget tungt. Allikevel vet jeg at det vil være helt annerledes om noen få timer. Etter trening er jeg alltid kjempefornøyd, som regel passe høy på adrenalin og endorfiner. Og så er det jo veldig gøy å leke med ball. Nei, jeg kan ikke bli sittende her i dag heller – ut på trening!

Julereisen er over – kom påskereise!

Hver jul og påske har Adresseavisen (sammen med flere andre aviser) en konkurranse som heter henholdsvis jule- og påskereisen. Dette er en geografi-quiz med rundreise over hele verden. For å gjette seg frem til svaret trenger man ganske variert kunnskap, og ikke minst hjelpemidler. Spørsmål, gåter og hint spenner over alle mulige tema, sport, historie, nyheter, kultur, musikk, matematikk, kjemi – stort sett alt mulig. Årets – eller fjorårets – julereise er nå over for denne gang og svarene er sendt inn. Ikke at jeg har noen forhåpninger, men det er bare å krysse fingre.

Det bruker å være en viss variasjon på nivået på oppgavene. Noen ganger er det aldeles til å bli sprø av og omtrent umulig å få hull på dem. Andre ganger virker det nesten for enkelt. Da hender det at jeg lurer på om alle svarene mine likevel er feil og at jeg har gått i en eller annen felle med lurespørsmål. I år var det omtrent midt på treet. Mamma var en racer og grublet nok frem flere svar enn meg. Hele familien bidrar som regel, det er trivelig syssel og kjekt å få bruke de små grå i en lang og ellers ofte stillesittende ferie.

Årets oppgave er her puslet sammen med Wordle:

Jeg har sett lyset

I dag fikk jeg omsider nett på en svitsj jeg har knota med i lang tid. Egentlig tenkte jeg å hekte den i hekken på en annen svitsj, en enkel operasjon som ikke ville tatt så lang tid. Men for å gjøre det hele litt mer permanent valgte vi å få den på egen fiber med én gang. Og det var mange punkter (og rom) som måtte kobles sammen med snorer før jeg kunne skru svitsjen i racket. Mørk var den, og frustrert var jeg. Helt til en guru med lyspenn ble med meg for å sjekke de ulike sammenkoblingene. Det var da jeg så lyset. Jeg har ikke engang sett en sånn lyspenn før – det sier litt om hvor mye jeg jobber med fiber.

Nå hører det med til historien at alt var i sin skjønneste orden med både patching, kabler og konfigurasjoner, det var bare en feil SFP som gjorde at linken ikke kom opp. Og det var ikke jeg som hadde plukket feil dings denne gangen. Artig når ting virker – og artig å lære noe nytt. Det ble egentlig en helt grei start på helgen.

Den nye jobben min

Om tre uker kan jeg notere 15 år som ansatt i UNINETT. I løpet av disse årene har jeg bebodd 13 forskjellige kontorer i tre ulike bygg, vært ansatt i både morselskapet og to av datterselskapene før jeg returnerte til mor for fire år siden, hatt minst 6 ulike stillinger og 7 ulike ledere. I løpet av kort tid skal jeg nå inn i kontor nr. 14 og får leder nr. 8. Det er i sannhet en levende organisasjon dette, på godt og vondt.

Den gruppen jeg har vært i frem til nå er oppløst. Eller – det høres kanskje finere ut å si at den er fusjonert. Vi flytter inn i nettavdelingen, der de store gutta jobber. Bare gutter. Det har nesten alltid vært bare gutter. Nå får de til alt overmål tre jenter på én gang. Avdelingen skal bestå av tre seksjoner, og ennå vet jeg ikke hvilken jeg havner i eller helt i detalj hva jeg skal jobbe med. Jeg tror vel i bunn og grunn det vil bli mye av det samme som før, i alle fall håper jeg det ikke blir mindre utfordrende eller mindre utviklende.

Jeg har ønsker for fremtiden på jobb og jeg har virkelig lyst å brette opp ermene for å gjøre en innsats. Jeg er veldig spent på den nærmeste tiden. Jeg har tro på denne omorganiseringen. Og jeg gleder meg fortsatt til å gå på jobb – hver dag!

En ny start

I dag fikk jeg denne tekstmeldingen: Går nå ut av St. Olavs, forhåpentligvis for siste gang 🙂

Patrick er nå kvitt både slanger og stålkonstruksjoner i kroppen etter to og en halv måned, lange uker med venting, trening, operasjoner og frustrasjoner. Vi har både lidd med ham og gledet oss over hvert eneste skritt i riktig retning. I tillegg til å trene opp kroppen og ubrukte muskler trenger han å legge på seg ganske mye – han har tatt av 14 kilo etter ulykken og er tynn som en bønnestengel.

Go Patrick! Vi er så glade for at du er i skikkelig omløp igjen.

Kos med strikking

Tenk at jeg omsider har tid til å strikke. Det er jammen lenge siden sist. Og tenk at jeg kan kombinere koselig strikking med noe praktisk – jeg strikker vaskekluter til hytta.

Foreløpig er inventar og interiør på hytta ganske greit; alle vegger er malt i samme farge (sjøsand), og all staffasje (dører, vinduer og listverk) er malt eggehvitt. Jeg er ganske glad i farger, så der det passer sånn prøver jeg å få inn noen muntre klatter.

På badet har jeg hengt opp et sommerbilde. Det er en humle som jeg knipset selv ute i hagen en sommerdag i 2004. Bildet har fått hvit ramme og et utsnitt som er litt uvanlig kanskje. Men fargene er muntre og disse har jeg utnyttet videre. Alle håndklær på badet er røde, grønne og gule (mulig det røde blir byttet ut med orange – men det var koselig med rødt i jula).

Rema har billig bomullsgarn, også  i disse fargene, og nå har jeg begynt å strikke vaskekluter. Bomullskluter er beste sort – de tåler alt av vask, holder på fargen, de er myke og gode og de holder på vannet. En klut strikkes på en kveld, jeg bruker ulike mønstre med perlestrikk, ruter eller striper med enkleste rett-vrang-strikk og jobben kan godt kombineres med for eksempel å se en film.

Oppskrift? Legg opp 66 masker, på pinne 3-3,5. Jeg bruker forresten en rundpinne, så slipper jeg å holde styr på to. Strikk f.eks. 6 r, 6vr i 6 omg frem og tilbake, strikk motsatt (stor perle) i 6 omg og fortsett til du har 13 ruter i høyden. Fell av, hekle hemper i to av hjørnene og fest endene. Ferdig! 🙂

Å leve med bøker

bokerFor noen år siden innså jeg at jeg måtte slutte å kjøpe bøker. Jeg greide til og med å si nei til telefonselgere og fristende tilbud i postkassen – en stund. Argumentet overfor både fristere og meg selv var “jeg trenger plass til bøkene, ikke flere bøker”.

Jeg har nok ikke vært helt standhaftig, mengden bøker har en tendens til å øke helt av seg selv. Så da jeg kom over denne boken syntes jeg selv det var helt på sin plass å kjøpe den.

Boken gir mange forslag til hvordan man oppbevarer og plasserer bøker, og jeg ble i alle fall inspirert nok til å overbevise Olav om at en bokhylle i trappa var en god idé. Vi har nå (siden 2004) en gulv-til-tak-hylle på trappereposet, enkel og veldig anvendelig. Det finnes eksempler på plasseringer som jeg aldri ville drømme om, men samtidig er det kanskje ikke så mange som har krimbøkene sine på kjøkkenet – slik jeg har – heller.

På hytta har jeg omsider fått inn to bokhyller. Ikke all verden, men det gjorde stua mye mer slik jeg vil ha den. Der har vi skikkelig høyde under taket og det kunne kanskje være en tanke å gjøre noe med det. Jeg drømmer vel litt om høye og velfylte hyller som jeg trenger en stige for å dykke inn i. Å leve med bøker vil sikkert fortsette å inspirere meg slik den gjorde da jeg fant den igjen under en flytteoperasjon i dag. Men i bunn og grunn er det bare enda en bok. Som trenger et sted å være.

På’n igjen

peis-litenNytt år og nye muligheter. En lang og deilig ferie er over og mandag er det striskjorta og havrelefsa igjen. Her hjemme er det mye å ta tak i, mye som har vært forsømt men som jeg nå innbiller meg at det skal bli tid til å pusle med. Litt oppussing, litt nyinnkjøp, litt kaoskontroll – antagelig er leie av søppelcontainer et smart første skritt på akkurat den veien.

Vi kom hjem i dag, det var helt nede i -20° på bilturen, selv om det bare var -12° ute da vi kom hit. Da var det deilig å ha boden full av egenprodusert ved og kunne tenne i peisen med én gang, gitt. Utpakkingen gikk ganske radig, og etter et bedre måltid kunne vi synke ned i sofaen for en stund. Margrete er hjemme enda en dag før hun reiser tilbake til Bardufoss.

Jeg er veldig spent på hva som skjer på jobb den nærmeste tiden. Vi omorganiseres (igjen) og utgangspunktet ser i alle fall bedre ut enn jeg våget å tro på. Jeg er veldig klar for å brette opp ermene og gjøre det jeg kan best, eller til og med noe helt annet hvis det dukker opp motivasjon for det. Jeg vet hva jeg har mest lyst å holde på med, selvsagt. Men nå gjenstår det å se hva som er den store planen og hvor mye rom det er for ønsker når kravene skal oppfylles.

Uansett føles det godt å se fremover nå. Det ser virkelig ut som det er et helt blankt og nytt år som venter, selv om jeg vet at hverdagene kommer underlig brått på. Men bare det å endelig se lys i tunnellen uten å tro at det er det møtende toget, det er ganske okei. Det har vært mørkt lenge.