Dansen med Jahn


Nyheten om at Jahn Teigen var død kom nok overraskende på de fleste – også meg – selv om de som stod ham nærmest visste at han var veldig syk. En gang for lenge siden var det et tv-show som het “Stjerner i sikte” der Jahn var en svært populær progamleder, spesielt hos de yngste. Hos oss var Fredrik og Margrete skikkelige fans av programmet. Og da han hadde sceneshow i Tusenfryd samtidig som vi var der passet det godt å la ungene få se ham live. Jeg kravlet meg frem til scenekanten for å få et bilde. Og dermed ble jeg dratt opp på scenen for en dans …

Jahn Teigen har gjort utrolig mye forskjellig gjennom sin karriere. For meg sitter for alltid “Min første kjærlighet” mest fast i hjertet.

Hvil i fred, Jahn Teigen. Du har satt spor!

 

Ida på vinterferie

Togturisten klar for avreise

For første gang har Ida tatt toget helt alene og kommet på ferietur til bestemor!

Søte Ida har funnet Teddy og Tjorven

Etter den første dagen på jobb med vaffelsteking tok vi turen til frisøren, for Ida hadde lyst å stusse håret sitt litt.

Litt spent før saksa settes i håret

Her er det ingen vei tilbake! Men jeg tror ikke det var noen betenkeligheter. Og bare se så fin hun ble:

Veldig fornøyd med nydelig ny frisyre!

Vaffelbonanza #2


Jeg valgte å gjenta suksessen med vafler siste arbeidsdag før operasjon av kne enda en gang. Ja – for det var jo en suksess! Denne gangen hadde jeg med meg Ida, som er på vinterferiebesøk. Og vi stekte 72 plater vafler i løpet av to og en halv time.

Så snart gjengen så at serveringen var klar, så var alt spist opp på mindre enn en halv time. Jeg tror igrunnen jeg kunne laget hur mycket som helst, det ville forsvunnet det også …


Som forrige gang, så ble The vaffelator montert opp – nødavtrekk for å forhindre tåkelegging og utløsing av brannalarm.

Matpakka – en kjærlighetserklæring

Hver dag (i lang tid!) har Olav smurt matpakke til meg før vi drar på jobb. Jeg ser på denne som en kjærlighetserklæring og setter umåtelig stor pris på den.

Selv om de fleste spiser matpakken sin til lunsj, så klarer aldri jeg å vente så lenge. Allerede før klokka passerer 8 er den som regel fortært. Sammen med en kopp te gjør dette starten på arbeidsdagen perfekt. Jeg er SÅ takknemlig, kjæresten min ❤️

Arthur Arntzen – et treff for lenge siden

Jeg traff Arthur Arntzen en gang i Harstad, han holdt et foredrag på en jobbkonferanse jeg deltok på. Overraskende nok (den gangen) var det ikke karakteren Oluf som var tema for hans presentasjon, men boka “Det latterlige alvor” som handler om å bruke den gode humoren som motvekt mot stress i arbeidsliv og heim, med varm og klok livsfilosofi og lystelig fortelling.

Jeg har sett i media at den gode Arthur nå er rammet av demens. Hans datter er faglig leder for Senter for omsorgsforskning, og har skrevet en kronikk om sin far og opplevelsen som pårørende. Noe av det fineste jeg har lest er hennes beskrivelse av Arthur sin opplesing av datterens favorittdikt:

Du går fram til mi inste grind, og eg går òg fram til di.
Innanfor den er kvar av oss einsam, og det skal vi alltid bli.
Aldri trenge seg lenger fram, var lova som gjaldt for oss to.
Anten vi møttest tidt eller sjeldan var møtet tillit og ro.
Står du der ikkje ein dag eg kjem felle det meg lett å snu,
når eg har stått litt og sett mot huset og tenkt på at der bur du.
Så lenge eg veit du vil koma i blant som no over knastrande grus
og smile glad når du ser meg stå her, skal eg ha ein heim i mitt hus.

(Ord over grind, av Haldis Moren Vesaas, 1995)

OLUF (alias Arthur Arntzen) FOTO: MORTEN HOLM

Sannelig er den oppvoksende generasjon en personlighet og historie fattigere, som ikke har opplevd verken Oluf R eller Arthur Arntzen.

Snø, regn og is …


Én dag snør det – i voldsomme mengder. Lukas er lykkelig, snøfresen får kjørt seg og noen er ganske fornøyd med hvit vinter (les: de som liker å gå på ski).


Ikke alt er like bra med så store snøfall; syrinen måtte gi tapt ved siste storforsyning. Ikke hele da, men en bra mengde greiner har knekt, skal bli spennende å se hvordan den ser ut til sommeren. Den har kanskje godt av litt beskjæring, men det er jo et fint tre.


Og så; sludd, plussgrader og regn. Sånn har det gått hele vinteren, hvertfall siden begynnelsen av desember.


Og når regnet har gjort sitt, så er det meste av veier og stier dekket av is. Glatt for oss på to bein, men jammen er det verre for de på fire som ikke har isbrodder … Stakkars Lukas, leter etter fotfeste, sklir og plages.


Så fryser det til igjen, en dag med snø, plussgrader neste dag og ny forsyning med is. Sukk… det skal jammen bli fint med sommer!

Frø i jorda – rekordtidlig!

Allerede for et par uker siden fikk jeg fryktelig lyst til å starte sesongen med frø og vekster, innendørs vel å merke. Vinteren så langt har minnet mer om vår, så det er ikke så rart om både jeg og naturen blir småforvirret …

Bitteliten basilikum og en bittelitt større spire av sitron

Jeg har kjøpt et vekstlys, og de inntørkede torvpottene fikk duge som oppstart. Et brett med lokk over, og vips! – et minidrivhus på spisebordet.

Ørsmått ennå, men kanskje kommer både bladpersille, chili, bawsilikum og tomat!

Foreløpig har jeg trua og håpet, nå skal det bare pusles passe forsiktig så de ørsmå spirene får vokse seg sterke. 🌱