Programmering for barn

Jeg har en hacker i huset. I alle fall en nerd wannabe. Tobias begynte i dag på et kurs i “Programmering for barn” og det var ganske morsomt. Ungene lærer programmering med Visual Basic, og undervisningen krever ingen forhåndskunnskaper utover normal PC-bruk, sånn som å lage og lagre dokumenter. Tobias er en nysgjerrig ung mann, øyeblikkelig ivrig til å lære da han først hørte om dette. Jeg forventer en drøss med morsomme knapper og action på husets maskiner de kommende ukene.

Håpet er selvsagt at han plukker opp litt kunnskap og at han holder på evnen til å søke og forske. Han kjeder seg ofte med vanlig skolearbeid, og det hadde vært fint om han fikk litt oppmuntring av noe utenfor skolen. Jeg tror også det er bra for ham å være med på noe uten Sondre for en gangs skyld. Å dele bursdag betyr ikke nødvendigvis å dele hver eneste interesse. Jeg sier bare Stå på, Tobias!

Ikke så ille, tross alt

Unnskyld, kjære venner. Klagingen stopper her og nå. Selvfølgelig kan jeg ikke fortsette å mase om smerter og hvor fælt jeg har det. Og i dag har jeg virkelig grunn til å juble og smile. Ny forsyning av piller, og de ser ut til å virke. Legen sa at jeg antagelig vil bli bedre i løpet av noen få dager, sprøyta var bare litt sen til å begynne å virke. Det er state of the art medisin, i følge eksperten. Jeg velger å stole på at det stemmer og at jeg blir helt bra snart.

Så selv om jeg er sykmeldt føler jeg meg helt topp. Jeg jobber med å gjøre ingenting, noe som egentlig er ganske lett.

I dag var en ærend-dag, alltid kjekt å ha tid til sånt. Det viktigste var å få TVen på verksted. Den begynte å tikke i stedet for å slå seg på og det var selvsagt god grunn til å bruke kjøpsgarantien. Vår 46″ flatskjerm er bare to år gammel. Butikken ga oss en 26″ låne-TV, og du kan vel forestille deg tvillingenes lange fjes da de kom hjem fra skolen og så at TVen hadde krympet. Det varer forhåpentligvis ikke så veldig lenge.

Jeg stakk innom garnbutikken og fylte strikkekurven. Så snart jeg ikke har mer vondt i armen skal jeg finne tid til å strikke igjen. Dette er en av de tingene jeg virkelig gleder meg til å gjøre når hytta er ferdig og vi skal være der bare for å slappe av.

Olav er min faste sjåfør disse dagene. Han blir langsomt litt bedre han også. Jeg håper resten av arbeidet på hytta kan gjøres under brysthøyde eller med én arm – da er det fortsatt håp om å holde timeplanen for å bli ferdig.

Jeg gleder meg veldig til helg på hytta nå. Mamma og pappa er der. Mamma er ferdig med strålebehandling og kan nå være på Utsikten i tre uker av gangen. Hver tredje mandag får hun Herceptinbehandling, men dette påvirker henne ikke i samme grad som cellegiften gjorde. Håret er nå synlig, ikke bare noe hun selv kan føle – hun insisterer på at hun aldri skal klippe det igjen. Jeg kan knapt vente til å se hennes første hestehale!

Klager

En uke uten jobb så langt, to til på trappene. Å skrive med bare én hånd er faktisk ganske utfordrende. Men legen var veldig bestemt; ikke noen jobb. Ingen matlaging eller servering. Ingen håndvask. Jeg kan trene, selvsagt. Beina virker fint. Bortsett fra at jeg også har fått Bakers cyste. Ikke noen showstopper, men ganske plagsom. Jeg får spille volleyball om jeg vil – det gjør trolig ikke noen forskjell for den venstre armen (selv om jeg tror det generelt er utelukket for en stund).

Jeg fikk ny sprøyte på fredag, den siste jeg får i denne behandlingen. Medisinen i denne heter Lederspan og doktoren sier den er noe mer potent en den typen jeg har fått tidligere. Ganske optimistisk dro jeg fra kontoret hans med forventninger om et par uker uten smerter, masse hvile og virkelig rehabilitering. Men etter noen timer kom smertene snikende, og denne gangen gikk det ikke over. Jeg må tilstå at mesteparten av helgen inneholdt mye tårer. for så vondt har jeg aldri hatt i armen. En solig dose smertestillende gjorde det mulig å bevege resten av kroppen normalt. Så nå sitter jeg her og venter på at legekontoret skal åpne sånn at jeg kan ringe og spørre om råd.

Beklager klagingen. Jeg måtte bare få det ut.

En godt utnyttet dag

Nå er jeg sykmeldt noen dager. Olav ble også sykmeldt. Faktisk føler jeg at han trenger det mye mer enn meg, han har hatt en vond skulder helt siden starten på juli, og jeg kan forsikre om at snekring og bygging ikke gjør den noe bedre. Han begynte med en melding fra legen om å ikke jobbe over brysthøyde. Når han jobber med installasjon av brannvarsling blir dette fort umulig – de fleste brannmeldere sitter fortsatt i taket. Så omsider fikk han en fullstendig stoppordre når det gjelder jobbing. Det er på mange måter fint for meg også.

Tvillingene hadde den årlige skogturen med skolen i dag. De har spurt oss om å delta på denne hvert år siden de begynte på skolen, og i dag passet det godt å gå sammen med dem. Vi fylte ryggsekkene med mat, drikke og sjokolade. Og vi tok med soppkurven i håp om å fylle den i løpet av turen.

Olav og jeg startet i motsatt ende av ungene. De ble kjørt med buss langt innover i skogen og skulle gå tilbake. Vi fikk et voldsomt tordenvær da vi startet på turen, til og med med masse hagl. Det var nesten som en forsmak på vinter, vi så bakken bli hvit rundt oss. Og det var ganske skremmende å stå mellom trærne med lynet sprakende rundt oss noen intense minutter. Heldigvis skiftet været fort og det ble til slutt slik værmeldingen hadde sagt og sånn vi håpet det skulle bli.

Vi fant skoleungene etter omtrent seks kilometers marsj. Vi spiste lunsj sammen dem før alle snudde i retning skolen igjen. I alt gikk vi ca. 13 kilometer.

Olav tok seg av all bæring, jeg brukte bare beina i dag. Jeg har ikke merket noen bedring for armen, men jeg må vel gi det litt mer tid. Det føles feil å være hjemme fra jobb – jeg er jo ikke syk – men jeg antar det hjelper å minne meg selv på det på denne måten. Selv om Olav er nokså redusert er det han som gjør håndarbeidet om dagen. Det er han som kjører bil – hvor jeg enn måtte ha behov for å dra. Men bare så det er sagt; samvittigheten min er litt frynsete for at jeg ikke greier å være på jobb og ordne opp i saker og ting.

Vi fant ikke så mye sopp, dessverre, bare så vidt nok til å dekke bunnen i kurven. Men det ble da en liten smak ved siden av dagens middag.

Kantareller i hagl. De smakte fortreffelig, det kan jeg skrive under på 🙂

Jeg gir etter, men gir ikke opp!

Jeg dro til legen igjen i dag. Armen har gradvis blitt verre de siste dagene, og kompensering har ført til at nakke og skuldre også er blitt vonde. Kanskje er dette også grunnen til at jeg har hatt daglig hodepine i det siste? I alle fall, ingen flere unnskyldninger, sa doktoren. Jeg er sykmeldt en uke og skal snart tilbake til ham. Jeg skulle ønske han pønsket ut en mirakelkur innen da.

Så her sitter jeg og har gitt etter for legens råd. Jeg kan vel se en del filmer eller noe. Men jeg vil ikke gi opp – jeg skal være tilbake ganske snart både på jobb, volleyball og hyttebygging. Håper jeg.

Bryllupsdag, besøk, sopp og arbeid

Denne helgen har vi fått unna en hel masse. Vi fikk besøk av Maria og Bernhard, vi møttes først på Stokkhaugen.

Mamma og Bernhard

På fredag kjørte vi i flokk og følge til Utsikten. Vi feiret 10-års bryllupsdag – vel, jeg kjøpte med en bukett roser i alle fall.

Ti nydelige roser for de ti årene som har gått

Guttene ble med på sopptur i skogen mens jeg, Olav og pappa jobbet i hytta. Pappa og Olav fikk faktisk gjort unna hele taket, i tillegg til masse annet.

Pappa og Olav gjør ferdig taket innvendig

Tobias og Sondre fant masse kantareller
Mamma og Maria renser sopp og har en hyggelig stund på verandaen

Det ble tid til en omvisning på Solfang også. Nå er alle soverommene ferdig malt. Vi har vært kjempeeffektive!

Maling av soverom

Omnia vincit amor

Sprett champagnen, la trompetene gjalle! Vi har vært gift i ti år i dag. Det virker ikke så lenge, men vi har opplevd ganske så mye. Vi skal vel feire på en eller annen måte, tenker jeg. Livet er godt. Gratulerer med dagen, kjæreste.

i carry your heart with me(i carry it in
my heart)i am never without it(anywhere
i go you go,my dear; and whatever is done
by only me is your doing,my darling)
i fear
no fate(for you are my fate,my sweet)i want
no world(for beautiful you are my world,my true)
and it’s you are whatever a moon has always meant
and whatever a sun will always sing is you

here is the deepest secret nobody knows
(here is the root of the root and the bud of the bud
and the sky of the sky of a tree called life;which grows
higher than the soul can hope or mind can hide)
and this is the wonder that’s keeping the stars apart

i carry your heart(i carry it in my heart)

Save

Save

Save

Tid for sopp

I dag laget jeg mat med kantareller med litt løk, sprøstekt bacon og fløte, alt mikset sammen i en wokpanne. Dette var faktisk sopp fra i fjor, selv om skogen nå bugner av sopp. Måltidet var en teaser for dagene som kommer. I morgen kommer nemlig våre venner fra Tyskland, Bernhard og Maria, på besøk. Bernhard er mykolog og livlig engasjert i å lete etter sopp når han er her. Denne gangen tar vi dem med til Vikan for å vise frem hytta, og sikkert en tur i skogen en av dagene.

steinsopp

Min absolutte favoritt blant soppene er steinsoppen. Dette er en delikat hvit sopp som også kan spises rå – forestill deg en sopp-carpaccio med tynne steinsoppskiver på et stykke godt brød med hvitløksmør og grovt salt – namnam!

Elph-gjenforening

I dag fikk jeg tilbake kameraet mitt fra verksted. Det lille kameraet som heter Ixus her, men er en Elph som jeg kjøpte i New York. Jeg hadde dessverre ikke tatt vare på kvitteringen fra den gangen, noe som gjorde at det kostet 2282 kroner for reparasjonen. Linsen satt fast med en beskjed på displayet som sa “Lens error”. Og jeg vet om enda et eksempel på akkurat samme feil, samme kamera, samme feil og samme feilmelding. Jeg rapporterte skaden til forsikringsselskapet men har vel egentlig ikke mye tro på at det er noe å hente der. Jeg er i alle fall glad kameraet er tilbake. Det er et letthåndtert lite kamera når jeg ikke gidder å drasse rundt på speilrefleksen. Kanskje det endelig kommer nye bilder på nettsidene mine.

Min lille amerikaner

Utkobling

hytteHyttebygging er terapi. I alle fall for meg. Jeg begynner å ane slutten av byggeprosjektet nå. Maling og montering av møbler er gøy, all slags finish er belønning og viser at alt har vært verdt innsatsen vi har lagt i hyttedrømmen. Vi må bare holde ut noen få måneder. Så snart vi har strøm og vann kan vi flytte inn. Det er mulig vi kan overnatte der snart, selv om bare ett soverom er ferdig så langt. Enda er det en dag igjen av denne helgen – i morgen håper jeg å bli ferdig med enda et gulv og kanskje male kjøkkenveggene. Det viktigste er likevel å være her og koble ut fra alt annet. Det er akkurat det jeg trenger.