Kjære venn

Venner er viktige. Jeg kan ikke si at jeg har mengder av venner, men i tillegg til familien har jeg et par håndfuller av mennesker jeg bryr meg veldig mye om. Noe venner er nye, noen har vart i flere tiår. De fleste av mine venner er folk jeg har jobbet eller jobber sammen med, profesjonelt eller gjennom hobbier og fritidssysler som idrett, speiding eller musikk. Det er et trist faktum at jeg møter disse vennene alt for sjelden. Eller er det kanskje derfor de er så verdifulle?

Hver gang jeg treffer en av disse vennene er det slående hvordan tiden som har gått bare forsvinner. Vi tar oss igjen i løpet av et nanosekund, det er nesten så vi fullfører en setning fra sist vi møttes. Forrige uke møtte jeg en av de søteste vennene jeg har, Hilde, som jeg har kjent i 11 år. Jeg husker ikke egentlig hva som gjorde henne så spesiell da vi først møttes, men jeg vet at hun nesten knuste hjertet mitt da hun bestemte seg for å gå videre og skille våre hverdagsveier. Våre semiparallelle veier har vært mer eller mindre tette de siste årene, og krysset hverandre nå og da. I noen perioder har vi hatt avstandskontakt og mer og mindre hyppige “savner deg”-meldinger.

Denne gangen hadde vi litt trøbbel med å finne tid til å treffes, noe som selvsagt skyldes at vi begge har mye å gjøre både i jobb og fritid. Men vi greide det til slutt. Og vi hadde en magisk tiden-stopper-opp-time med en himmelsk kremete milkshake til.

Noen ganger trenger vi å snakke med noen utenfor hverdagens stress og kav, bare for å få en annen synsvinkel på ting. Uansett tema, en nær hverdagsperson som ektefelle, venn eller søsken klarer kanskje ikke alltid å ta det nødvendige skrittet tilbake for å se ting i det perspektivet som trengs i øyeblikket.  Hvis jeg har spesielle bekymringer, så er det gjerne Hilde jeg vender meg til. Hun kjenner meg på en måte som knapt noen andre gjør. Og jeg stoler fullstendig på henne, slik jeg vet at hun også stoler på meg.  Denne gangen lovte vi hverandre å møtes igjen snart og ikke la det gå flere måneder uten kontakt. Dette vennskapet er konkurransefritt, sjalusifritt, fordomsfritt. Jeg trenger ikke å vite hvor hun er hver dag, hvem hun går ut med for fredagspils. Jeg vet hun bryr seg slik jeg gjør, og det er en trøst i det.

Der vil jeg være

Jeg har en ting for saltvann. Som i sjøen. Jeg kan faktisk bli ganske klaustrofobisk når jeg er for langt unna kysten, sånn som på reise midt i Tyskland. Så når mamma og pappa tilbød meg og min søster hyttetomter bare noen meter fra sjøkanten, var ikke avgjørelsen om å bygge hytte veldig vanskelig å ta. I fjor sommer startet vi byggingen, helt fra grunnen av – bokstavelig talt. Jeg er ekstremt stolt over innsatsen vår så langt. Olav og jeg har gjort absolutt alt på egen hånd (med mange håndsrekninger fra foreldrene mine, det må nevnes!), og innen oktober var det ytre skallet komplett. Innendørsarbeidet fortsetter denne våren. Håpet er at jeg kan feire jul der i år!

Hytta heter Solfang. Navnet var brukt på mine besteforeldres eiendom på Vikan, på samme område, for nesten et århundre siden. Våre familierøtter har utspring her, mine oldeforeldre bodde og jobbet også her på øya Elvalandet, like utenfor Namsos. I dag er øya landfast via tre broer som hopper over holmer og skjær, det gjør stedet tilgjengeleg hele året og døgnet rundt når vi slipper å ta ferge.

Fiske, svømming, vannski og tubekjøring, eller ganske enkelt en langsom båttur er fantastisk. Været er selvsagt alltid strålende – i alle fall er det det jeg velger å huske. Selv om det er et lite stykke nordover på kysten, så er klimaet overraskende behagelig. Allikevel kan svømmeturer være en utfordring når det gjelder temperatur. Men så er det det der med saltvann da. Det er terapi for kropp og sjel selv når man ikke synker nedi det. En frisk båttur med bare bittelitt sjøsprøyt kan virkelig gjøre underverker på en varm sommerdag eller -kveld.

hytte-mars

Vikan er ikke langt nok nord til å ha midnattssol, men det er jammen ikke langt unna. Sommernettene er aldri helt mørke. Kombinasjonen av lyden av sjøen, skoglivet, lukten av mitt hjertes favorittsted, fraværet av bråk og støy, bylys og folkemengder, gjør dette til den ultimate plassen for å slappe av. Jeg har vært her hele livet, noen av mine aller første minner er herfra. Det var her jeg lærte å svømme, og her debuterte jeg på ski. Oldemor (som forøvrig het “Bestemor”) serverte hjemmelaget kjøttsuppe (som jeg fortsatt strever med å kopiere) og her hadde jeg mine første utfordringer på fjellturer og fisketurer. Og mest av alt er det saltet som gjør underverker. Jeg kommer alltid til å elske denne plassen. Jeg kommer alltid tilbake.

Let’s play

Den kommende uken skal jeg spille ball både mandag, tirsdag og to ganger på onsdag, hvis alt går etter planen. Når det gjelder volleyball holder jeg meg vanligvis til planene. Det er først og fremst veldig morsomt. Noen ganger føler jeg til og med at jeg bidrar på laget.

Jeg har spilt i perioder, i mange år. Nå er jeg en del av bedriftslaget for UNINETT. Jeg er ikke helt sikker på hva det er som gjør at jeg beholder fascinasjonen for dette spillet, men jeg tror det er en kombinasjon av flere ting. Det viktigste er vel de øyeblikkene vi virkelig spiller på lag, det får meg til å ville spille igjen og igjen. Vi har ikke spilt så lenge sammen, vi avslutter vår andre sesong denne våren. Det første året klatret vi fra tredje til andre divisjon, det var kjempegøy. Vi er komfortabelt plassert mist på tabellen nå og kan spare de største ambisjonene til neste sesong eller kanskje enda senere.

Merkelig nok føles ikke alle vunne kamper som seire, og de tapte føles ikke alltid som nederlag. Når vi spiller på vårt beste kan vi akseptere å tape for bedre lag. Når matchingen ikke er like tøff har vi en tendens til å slappe av litt for mye, på grensen til pinlig noen ganger. Vi trenger nok å lære å konsentrere oss bedre og vise hva vi duger til oftere. Vi har en del ubrukt potensial.

Ballkvelder er morsomme, både treninger og kamper. Og yay – fire denne uka! Yay!

Åtte til fire

Jeg jobber i systemdrift i UNINETT. Jeg driver med support, installasjoner, dokumentasjon, kabling, konfigurasjoner og sånt. En normal arbeidsdag finnes ikke. Jeg er faktisk glad for det, hvis jeg ville jobbe ved et samlebånd hadde jeg vel søkt en sånn jobb. Min hverdag består av all slags moro. Jeg kan bruke en hel dag på å lese, studere et problem som må løses. Eller jeg kan løpe rundt fra kontor til kontor en hel dag for å hjelpe til der noen trenger en hjelpende hånd. En dag i maskinrommet er ikke akkurat favorittjobben, men arbeidet der nede er likevel morsomt. Men bråkete, kaldt og vindfullt. Virtualisering er et hovedområde om dagen, jeg er kjempeglad for å være en del av kjerneprosjektet for denne aktiviteten.

Bytte av vifte i pcer

Jeg er nok ganske nært å være avhengig av linux, kanskje ikke fordi jeg er så desperat glad i linux, men mer fordi jeg i løpet av ganske mange år har blitt litt mindre fan av de mer vanlige alternativene. Jeg er også så heldig å ha linux(er) som primært supportområde på jobb og kan bruke mye tid på brukerrelaterte ting. Dette er selvsagt en stor fordel for meg selv som bruker.

Jeg skulle ønske jeg kunne mer på mange områder, kanskje nok til å ri noen kjepphester. Kanskje jeg kan en dag, hver dag er en vandring i kompetanseheving. Mine kollegaer er de aller beste lærerne, noen av dem er også mine beste venner og jeg stoler grenseløst på dem. Jeg føler meg så absolutt velkommen, inkludert og verdsatt i det sentrale miljøet hvor jeg utfører mine oppgaver. Jeg ville ikke bytte for alt i verden!

Det er verdens mest nerdete gjeng. Lunsjsamtalene er vanligvis ikke gjennomsnittlig kontorprat. Men jeg liker det. Igjen; hvis jeg ønsket gjennomsnitt kunne jeg søkt meg jobb på et hvilket som helst kontor.

Jeg gleder meg til å gå på jobb nesten hver dag. Når jeg ikke gjør det, skal jeg si fra.

Jenta mi

Jeg har ei jente. Jeg har fire barn, de er alle skjønne. Men jeg har bare ei jente. Hun er min glede, stolthet og lykke, og hun er mitt verste mareritt. Jeg tror båndet mellom en mor og hennes datter alltid vil være spesielt – jeg vet mer om hva hun føler, tenker og hvordan hun oppfører seg enn jeg vet om guttene mine. Jeg bekymrer meg alltid. Jeg antar det er en del av mamma-jobben, men jeg skulle ønske jeg kunne våkne en dag og ikke være bekymret. Den verste mareritt-delen henger selvsagt tett sammen med det at jeg faktisk vet hvordan hun har det. Jeg vet så alt for godt hvilke fallgruver hun kan snuble i, og jeg skulle ønske det var noen måte jeg kunne hjelpe henne til å unngå dem. Jeg kan være der, ta del i livet hennes så mye som hun tillater meg, la henne vite at jeg er her. Men det er omtrent det. Hun må gjøre ting på speidermåten; learning by doing. Og det gjør hun i aller høyeste grad!

Hun har alltid vært aktiv, mer aktiv enn jeg var på noe tidspunkt i mine yngre dager. Hun har vært speider i flere år, og har klart å kombinere dette med idrett og musikk, faktisk er hun ganske god på alle disse områdene. Hun tok førerkort på første forsøk (noe jeg ikke klarte), deltar i et mentorprogram gjennom speideren, trener regelmessig (også med mamman sin, tro det eller ei!) og imponerer meg ofte med sin kunnskap, og ikke minst empati og sympati med de som er rundt henne.

Margrete – jenta mi

Hun var selvsagt den vakreste baby noensinne. Og den aller mest sjarmerende småjenta du kan tenke deg. Så ble hun tenåring. Den beste beskrivelsen for denne perioden er vel “tunnellen” – en gang hadde jeg et vidunderlig barn som tilsynelatende var erstattet av et merkelig monster. Dette skyldtes tunnellen. Den konsumerte den vesle personen jeg kjente på alle mulige måter. Jeg fikk et glimt av henne nå og da, hver gang tunnellen streifet overflaten. Men den gikk ned i dypet, under bakken igjen. Helt til en vakker dag da lyset kom tilbake i livene våre. Tunnellene ble kortere, ikke fullt så dype. Hun vokste opp. Selvsagt gjorde hun det, hun er sterk, har vilje og evne til alt! Hun er å regne som voksen nå, myndig og greier. Til sommeren skal hun i militæret og har planer om å bli militærpoliti som en start på utdanningen sin.

Hva kan jeg si? Hun er min glede, stolthet og lykke. Jeg ønsker bare det beste for henne. Hun er jenta mi!

Krysser fingre

I morgen starter mamma med cellegift. Dette skremmer meg virkelig i filler. Eller for å være mer nøyaktig; kreft skremmer vettet av meg. Men forskning, vtenskap, helbredelse og behandling forbedres nesten for hver time som går. Så jeg må være optimistisk og positiv.

Mamma er den modigste personen som finnes. Hun vil kjempe seg gjennom dette og vi skal alle være her for å se henne reise seg igjen senere i år! Jeg krysser fingrene!

Note to self

Jeg kjøpte tre nye bøker i dag. Jeg holder på å lese minst fire. Dette betyr at jeg har lesestoff minst til slutten av påskeferien som starter om 9 dager. Og snart må jeg vurdere å kjøpe nye bokhyller i stedet for bøker. Noen av haugene med bøker skal flyttes til hytta så snart den har fått stue. Men det løser jo ikke hylleproblemet.

Note to self: Kjøp eller bygg nye bokhyller!

Côte d’Azur

Jeg har aldri vært i Frankrike før, det er nesten godt gjort, for jeg har da reist litt rundt omkring. Denne gangen var det virtualiseringskonferanse i Cannes, og gjengen dro dit. Det var en utrolig flott konferanse, den største jeg har vært på noensinne. Det ble ikke så mye fritid, egentlig. Og i februar er vel ikke Rivieraen på sitt aller mest fristende heller. Men en superduper reise ble det. Her er noen bildeminner.

Virtually anything is possible

Utsikt fra borgen

Ikke så verst med utepils i februar

Fin promenade langs sjøen

Utrolig mye folk i plenumssalen

Vinterferien vår

Vi tok fri denne skoleferieuka med planer om å legge gulv på Solfang. Vi hadde håpet at mamma og pappa skulle være der sammen med oss, men så kom den fryktelige beskjeden om at mamma har fått kreft, og skal opereres allerede denne uka. Derfor måtte de reise allerede på tirsdag. Vi fikk noen fine dager sammen likevel – mye snø og mye kaldt!

Pappa kjører snøfreser

Vi kom godt i vei med gulvleggingen. Etter å ha flyttet alt stæsjet, isolert ferdig gulvet og lagt til “gangbord” begynte vi på den ene siden. Det var sju minusgrader inne i hytta, så noen fornøyelse var det slett ikke å jobbe. På torsdag var vi ferdige med hele gulvet, og dekket det til med bygningspapp med en gang slik at det holder seg helt og rent.

Hele gulvet er lagt, papp oppå

Nå blir det noen dager hjemme før jeg skal reise til Cannes på konferanse. Og så skal vi krysse fingrene for mamma!