Sommerønsker

12 arbeidsdager igjen før sommeren. Jeg begynner å få en smule panikk. Det er mye å få panikk av; blir jeg ferdig med oppgavene på jobb, blir jeg godt nok forberedt til Utopia, har jeg glemt noe viktig før en lang byggeferie på Solfang? Først må jeg uansett overleve Utopia, men etter det har jeg en hel måned med liv i sakte fart!

Jeg vet jeg kommer til å savne en del ting, men det finnes kanskje ikke noe sånt som en savneliste? Jeg har i alle fall to ønskelister, og jeg har lov å ønske masse for jeg har bursdag i ferien.

Jeg vil ikke ha:

  • mygg
  • klegg
  • unger som slåss
  • vondt i armen
  • søvnløse netter, også kjent som tidlige morgener
  • lange bilturer

Jeg vil ha:

  • avslapping
  • sol og en fin brunfarge
  • varm sjø
  • glade mennesker
  • fremdrift på Solfang

Når ting dukker opp eller holder seg unna skal jeg si fra 🙂

Noe bra, noe dårlig

I går dro jeg til gartneriet og kjøpte sommerblomster til pottene på trappeterrassen og vinduskassene. Dette gjorde underverker for adkomsten til huset. Hagen har ellers vært ekstremt neglisjert de siste par årene. Noen ganger har jeg lyst å kaste meg ut i det og fjerne ugress, klippe rosebusker og trær. Men jeg har liksom ikke tid til noe særlig hagearbeid denne sommeren og jeg innser at naturen får seire også i år.

Vi har ikke noen stor hage, men den er koselig og intim. Jeg har en del planter som jeg liker veldig godt, noen er arv fra riktig gamle dager. Både bestemor og oldemor hadde grønne fingre og la mye av fundamentet for min fargerike sommerglede. Et par av de største buskene planlegger vi å flytte til Solfang senere i år. Kanskje jeg har fått både inspirasjon og to sterke armer innen den tid.

Doktoren hadde ikke noen mirakelkur for armen min. Men det er bare en tennisalbue, sa han. Diagnosen høres mye kulere ut på latin, epikondylitt lateral. Jeg kan bli bra snart. Eller jeg kan få beholde det lenge. Uten en åpenbar årsak er det ikke så lett å unngå det som forårsaker smerten. Så jeg får bare prøve å ikke bruke armen i det hele tatt, i alle fall være litt oppmerksom på hvordan. Jeg fant følgende informasjon om tennisalbue: Den største risikofaktoren for epikondylitt lateral er alder. Det burde jeg jo gjettet. Litt tidlig etter min mening, men det ser ut som jeg på full fart mot uløpsdato.

En stor liten bok

Jeg har lest en bok jeg kanskje ikke skulle ha lest. Det var “Gutten i den stripete pysjamasen” av John Boyne, og den var svært rørende, naiv og enkel. Historien fortelles gjennom den ni år gamle Bruno, og alderen hans gjør det veldig nærliggende for meg å assosiere hans liv og syn på ting med det mine egne unger har. Boken er skrevet på en måte som gjør den leselig for niåringer, og en av tvillingene begynte å lese den. Han leste den ikke ferdig, og jeg tror ikke han forsto omfanget av innholdet. Hvis han plukker den opp igjen må jeg trolig være forberedt på å forklare en del ting for ham.

Historien handler om Holocaust og sjeldent vennskap. Jeg er alt for bløthjertet til å ikke bli rørt av disse emnene, og noen ganger er det irriterende hvor levende bilder jeg får i hodet av ting jeg leser eller ser, om det er fantasi eller virkelighet. Jeg skulle ønske jeg var i stand til å registrere og glemme, men det virker ikke helt på den måten for min hjerne. Kanskje jeg er den eneste i hele veden som ikke allerede hadde lest denne boka, jeg hadde ikke en gang hørt om den før jeg fant den i en butikk, i et passende “mangler lesestoff”-øyeblikk.

Allikevel, har du ikke allerede lest den eller sett filmen, så anbefaler jeg den. Du blir ferdig på en kveld, kanskje to hvis du bare leser på senga før du sovner.

Aaauu :(

Jeg har en vond arm. Jeg tror at hvis jeg var et dyr, så ville jeg gnage den av…  Jeg greide omsider å bestille time hos legen, forhåpentligvis kan han fortelle meg hva som er galt, hvorfor det er så innmari vondt og få det til å forsvinne. Hvis jeg er heldig, så sier han “Hmmm, dette var enkelt, her er en pille, gå hjem og bli bra”. Jeg vet ikke hvordan det startet, men jeg har jo gjort en del fysisk arbeid i det siste. Men det er den venstre armen, og jeg forstår ikke helt hvordan jeg kan ha brukt den på en måte som skulle resultere i dette. Kanskje det er en betennelse men det er ikke ett enkelt punkt som er vondt eller mulig å si om det er muskler, bein eller sener som verker. Jeg våkner om nettene, har mest lyst å gråte om dagene når jeg uforvarende bruker armen. Det er som en dundrende hodepine, bare nært albuen. Skal jeg bruke den og provosere smerten til å forsvinne, eller skal jeg holde den i ro og forsøke å la være å bruke den?

Vel vel, nok klaging. Helgen nærmer seg. Om noen dager sier doktoren at alt blir bra snart. Og jeg kan vel forsikre om at jeg ikke skal gnage av meg armen.

Passering av milepæler

Ungene vokser. I dag feiret vi Tobias og Sondres 10-årsdager med hele banden av gutter fra skolen. Og det var på ingen måte ille! De er ikke lenger den samme hysterisk ville gjengen. Etter pizza, litt kaker og is forventet jeg unger over hele huset, veggene og taket. Men de bare satte seg ned rundt TVen for å se en film (The Spiderwick Chronicles) og den høyeste lyden var filmen, sammen med noen kommentarer. Ingen hoppet i sofaen, kastet papir og flasker overalt, slo eller sparket hverandre. De var faktisk ganske siviliserte. Da de alle gikk, inviterte jeg hele gjengen tilbake når som helst for å spille videospill eller se en film. Og jeg mente det.

Halvparten av selskapet i pizzafråtsing

Det var fint å se tvillingene sammen med alle vennnene sine for en gangs skyld. Vanligvis er bare et par her samtidig. Og det var ganske trøstende å se hvor normalt de oppførte seg og omgikkes de andre. Jeg tror vi lett blir blinde for endringer som skjer nært oss. Og jeg tenker nok at grunnen til at de var litt mindre barnslige enn jeg forventet ganske enkelt skyldes at tiden går – og jeg blir eldre.

Det var et koselig bursdagsselskap. En rolig kombinasjon av feiring og familiekos. En milepæl er passert.

Jubiléer

For ti år siden i morgen ble tvillingene mine født. Det skjedde på Olavs 40-årsdag. Så vi har noe feiring å ta oss av. Jeg er ganske sikker på at ingen av dem leser bloggen min, så jeg kan trygt fortelle at jeg har kjøpt kameraer til guttene og en elektrisk kontrabass til Olav. Jeg er litt spent på å se hvordan de reagerer når de åpner gavene sine. Jeg håper de blir både overrasket og glade.

Selskapet i morgen blir bare for guttene. De har invitert alle guttene i klassen sin, noe som for meg er mer enn nok action i løpet av et par timer etter jobb og midt i uka. Olav insisterer på at han ikke vil ha noe selskap, men vi får se. Kanskje senere i år, eller en annen gang når ting er litt mer normalisert. Hvis jeg legger til vår 10-års bryllupsdag og de eldste barna som fyller 19 og 21 i år, så ender vi opp med 120-årsjubileum i 2009. Det skulle vel være en god grunn til å feire litt.

Jeg regner med jeg må dra litt tidligere fra jobb, skynde meg hjem for å bake de siste muffinsene, dekke bordet, varme pizzaene jeg har laget ferdig og så stålsette meg for ubeskrivelig bråk og fart som jeg vet vil fylle kvelden…

Gratulerer med dagen, guttene mine!

Her er guttene to år, sovende små engler

Siste fridag før jul

Utrolig at det er juni allerede. Sånn som tiden flyr er det jul før jeg vet ordet av det…

Jeg har jobbet hardt denne helgen, jeg både ser og kjenner det. Vi tok ned en mengde trær foran hytta, og de store stammene blir til ved. Men de mindre greinene er mer irriterende enn nyttige, likevel må de fjernes. Denne gangen valgte vi å brenne dem. Lørdag var det pinseaften, og det er jo tradisjon for å brenne bål denne kvelden. Det var jo en ypperlig anledning til å smekke noen fluer.  Området ble ryddet og vi hadde det største pinsebålet så langt. Men uff, det er strevsomt å få alle greiner og kvister og alt rotet ned til strandkanten.

raskbrenning
Kvistbrenning er varmt og slitsomt

Været ble riktig fint etter hvert. Vi grillet og hadde masse å gjøre. Vi måtte ta hensyn til tidevannet, flo passet med middagstid, og asken ble vasket pent og pyntelig bort innen morgenen kom. Jeg måtte tenne et nytt bål neste morgen for å bli kvitt de lengste greinene, men nå er alt borte. Og vi har fått nydelig utsikt fra hytta.

Pinsa er siste ekstra fridag før jul. Det kommer selvsagt sommerferie, men våren med korte arbeidsuker er nå over for i år. Tiden flyr alt for fort for meg. Jeg elsker denne tiden av året og skulle ønske den varte lenger. Heldigvis er det noen måneder igjen.

Værmeldingen bommet ikke så mye til slutt. Ungene hoppet faktisk i sjøen, med våtdrakter riktignok, men likevel. Det var fortsatt mai. Jeg har en rød brystkasse. Og skrapemerker og skrubbsår på armer og bein. Jeg kan kjenne nye muskler. Jeg har gjort unna mye arbeid som vises. Livet er jammen ikke ille. Jeg skal ikke gi opp ennå 🙂

Sol eller regn

Værmeldingen lovte nydelig sol og varme denne helgen. Hittil har vi hatt omtrent 12° og silregn, tilsynelatende evigvarende. Men nå er vi installert på Vikan for hyttejobbing, og været spiller egentlig ingen rolle. Vi har masse å gjøre innendørs, og skulle værmeldingen likevel slå til har vi arbeid ute også.

Uken har vært hektisk og litt rar. Jeg føler at jeg har endret humør og modus hver dag, har jobbet med et vidt spekter av ulike ting, reist hit og dit omtrent daglig. Jeg har tatt noen avgjørelser, noe som impliserer å skru ned tempoet en del. Nøyaktig hvordan veien videre vil se ut er ikke klart, ikke en gang for meg selv. Jeg vet bare at jeg må endre ting før jeg klapper sammen. Dette er noe jeg har fundert på en stund, og den siste uken beviste behovet for å starte prioritering umiddelbart. Jeg gleder meg til å konsentrere meg om å holde hode, hjerte og innsats på én og samme plass snart.

Akkurat nå er jeg veldig nær den plassen, og om det blir sol eller regn – jeg skal nyte de neste tre dagene!

Takk

Det enkle ordet takk burde være noe av det letteste å ytre. Jeg tror vi alle har et hav av små ting å takke for i løpet av en dag. Vi ser antagelig de store tingene og det virker som vi vet når vi virkelig må uttrykke taknemlighet. Men hadde det ikke vært fint å takke din likemann i blant bare for å gjøre det åpenbare, for å gjøre akkurat det som er forventet en gang i blant? Eller få et klapp på skulderen for å gjøre vanlige oppgaver, selv om det er dine daglige plikter?

I dag fikk jeg noen fine tilbakemeldinger, trass i at jeg ikke følte at jeg gjorde noe ekstra. Det var bare en av disse gode flyt-dagene. Jeg ble ikke ferdig med det jeg hadde tenkt; tvert i mot – jeg gjorde nesten alt annet enn det som var på todo-listen.  Et høydepunkt var å få en flaske vin fra en kollega. Helt uventet, men en fin anerkjennelse for å hjelpe ham med noen ting på en privat PC. En annen kollega hadde med seg en utrolig god kake på jobb, jeg håper han hørte mine komplimenter for den. Tusen takk for at du delte den med oss! I tillegg til disse, enda andre kollegaer slengte ut et takk, godt jobba, bra gjort for bare de vanlige tingene. Og det føltes godt. Disse dagene fyller tanken min. Disse dagene gjør at jeg liker jobben min og setter pris på kollegaer!

Jeg må jobbe med min egen takk-frekvens. Jeg skylder en del av dere mye. Noen av dere vet at jeg mener å takke, hver dag. Dere gjør det verdt innsatsen!