Høyt oppe

Jeg har vært høyt oppe i dag. Jeg tror jeg har nevnt tidligere at stigeklatring ikke er min favorittsport. Men i dag klarte jeg å hanskes med frykten og fullførte maling av gavlveggen på østveggen på hytta – jippi!

Klatrer i stige

Været er strålende, nesten ingen snø å se lenger og temperaturen er ganske bra, rundt 10-12°. Fortsatt er det noen dager igjen av ferien. Det er merkelig hvor fort man kan venne seg til dette livet, ikke noen jobb, stress eller krav. Vel, vi har i det minste en byggedag til før vi snur hjemover.

Hjernetrim

Hjernetrim er morsomt. Jeg liker å teste meg selv i ulike quiz’er og noen ganger til og med i konkurranser. Hver jul og påske har Adresseavisen en reise-quiz som jeg alltid prøver å løse. I løpet av de årene jeg har prøvd å gjennomføre denne har jeg funnet mange andre som er like engasjert i jule- eller påskereisen. En av mine beste venner har til og med vunnet to ganger, noe som er ganske imponerende! Jeg har ofte kommet til feil løsninger, men jeg vil også si at jeg svært mange ganger har hatt alle svarene rett. Så nå føler jeg at det er på høy tid at jeg vinner den store premien.

Denne påsken er intet unntak. Jeg plasserer meg med PC, atlas og oppslagsverk og kaster meg uti det en gang til. Jeg føler meg nokså alene med dette noen ganger, men det skal ikke mer til enn å kaste ut noen spørsmål til nære eller fjerne omgivelser hvis jeg står helt fast. Ofte faller ting bare på plass. Det er selvsagt en del av moroa å måtte streve litt for å finne løsningene. Hittil er jeg bare halvveis gjennom spørsmålene. men det kommer mer, og jeg har hodebry nok for resten av ferien.

Jeg greier jo å plukke opp litt kunnskap underveis. Det som slår meg mest er alt jeg bare ikke vet som jeg burde vite. Spørsmålene spenner over alle mulige tema, fra historie, sport, mytologi og politikk, til geografi, kjemi, biologi, zoologi og enda mer. Det hadde vært nyttig å kunne alt for å løse gåtene. Men min vilje til å lære mer er heldigvis fortsatt til stede. Som oftest finner jeg også et tema jeg har lyst å dykke mer inn i, og ikke minst hint om bøker jeg bør lese. Og jeg kommer vel aldri til å slutte å være nysgjerrig. Heldigvis.

Vårparadiset

Det er ferietid. Vi har installert oss på Utsikten, mamma og pappas hytte, for hele den kommende uken. Jeg tror dette er første gang vi er her uten dem, i alle fall i påsken på Vikan. De kommer snart, håper jeg. De er hjemme nå, fordi mamma er midt i cellegiftbehandlingen. Lykke til og god bedring, mamma!

Så vi er tilbake på Vikan, og skal bygge litt mer på hytteprosjektet. Vi har nå isolert ytterveggene, den neste utfordringen er taket som ikke blir like enkelt. Det er nesten fire meter høyt, og jeg er på ingen måte noen stigeklatrer. Jeg antar vi må finne noen hjelpemidler så vi kan gjøre mesteparten av jobben fra gulvnivå. Men nå har vi kommet så langt, og jeg er sikker på vi vil fullføre med stil.

Vi hadde sol mesteparten av dagen i dag, varmt og godt. Nesten all snøen er borte og smelter, det renner bekker overalt rundt hytta. Vi må lage noe drenering før neste vinter og vår, ellers har vi vel ikke noen uteplass igjen. Men det fine været gjorde det mulig å fortsette med utendørs maling i dag, det liker jeg å holde på med. Jeg har også brent en del rask i fjæra. Det er en kjekk måte å bli kvitt det på, og ungene liker å tenne bål.

Starten på påsken 2009

OG jeg så årets første hestehov. Denne vakre lille tussilago farfara er min absolutte vårfavoritt. Den bringer med seg et løfte om at vår og sommer er på vei. Ingen tvil om at vinteren er slutt, varmen og lyset kommer tilbake og jeg er her i paradiset for å se det skje.

Fisk og greier

Fisk til middag, jippi! Det er det ungene mine svarer to eller tre ganger i uka. Jeg har hørt at dette ikke er tilfelle over alt. Jeg kan kanskje forstå det, fiskemåltider kan være ekstremt kjedelige og smakløse, i alle fal lhvis den eneste variasjonen er fiskepinner med eller uten ketsjup. Noe jeg faktisk tror det ofte er, dessverre.

Jeg er et ekte bortskjemt barn når det gjelder fisk. Jeg har kjøpt fisk i butikk noen få ganger, men ekstremt sjelden. Pappa elsker å fiske. Nå han har muligheten er han på sjøen og fisker. Og når han gjør det fanger han mye. Han er også en ren kunstner når det gjelder å filetere og gjøre opp fisken etterpå. Han har til og med en stående belønning for de som måtte finne bein i fisken hans – noe som selvsagt gjør ungene ekstra ivrige etter å spise, lete og kanskje tjene litt lommepenger. Det er veldig sjelden de finner bein, må jeg si.

Mamma er en tryllekunstner når det gjelder å tilberede fisken til delikate måltider, og til å lage fiskekaker og fiskeboller. Jeg tror jeg (enda en gang) må se på henne når hun lager fiskefarsen som jeg aldri får til riktig. Og en anselig mengde beinfri fisk, fiskekaker og fiskeboller finner veien til fryseren min. Er ikke det fint, eller?

Jeg er på ingen måte noen gourmetkokk, men jeg liker å lage enkle og smakfulle måltider av fine ingredienser. Heldigvis for meg ser det ut som familien liker det jeg serverer. Og inntil jeg hører noe annet tror jeg jeg bare fortsetter med masse fiskemåltider. Både for den gratis maten, for helsen og for den gode smaken. Og selvsagt for enda et jippi fra ungene.

Virtually anything

I går og i dag har vi arrangert et virtualiseringsseminar på jobb, for universitets- og høgskolesektoren. “Vi” er et sentralt prosjekt i UNINETT der jeg har en (liten) rolle. Vi kjører en mengde virtualisering her på huset også, det er mest der jeg har mine operative gjøremål. På seminaret holdt jeg to presentasjoner og noen demonstrasjoner. Jeg er helt lammet hver gang jeg er nødt til å snakke foran mange mennesker, selv om jeg kjenner dem. Og de fleste her kjente jeg ikke i det hele tatt før seminaret startet. Heldigvis gikk det ganske bra, publikum virket fornøyd og jeg er ganske trygg på at jeg besvarte spørsmålene fra salen rimelig greit. Jeg er ikke så lite stolt av meg selv for å ha gjennomført dette til tross for nervene. Nå kan jeg lene meg tilbake og håpe på positive tilbakemeldinger. Jeg må legge til at mine kollegaer og de andre som presenterte stoff gjorde en utmerket jobb, og jeg tror alle deltakerne hadde en andel nyttig utkomme av disse to dagene.

Jeg er begeistret for virtualisering generelt, og spesielt brukerorientert virtualisering, som desktop- og applikasjonsvirtualisering. Disse teknologiene gir en del umiddelbare fordeler, øker enkel tilgang og tilgjengelighet til sentrale ressurser som ellers vil avhenge av delte nettområder og båndbredde som ikke alltid er tilgjengelig. Og det er ikke minst en stor fordel for administratorer med masse spart arbeid i patching og oppdatering på et sentralt system i stedet for hver enkelt  maskin eller forekomst av en installert applikasjon.

Jeg tror ikke virtualisering er bare en hype som det kan se ut som nå om dagen, men virkelig fremtiden innen de fleste områder av systemdrift. Hva som helst kan gjøres. Ressursdeling, effektive utrullinger, mobilitet og portabilitet, lagring – alt gjort mulig gjennom mengder av ny og spennende teknologi. Den virkelige höjdaren er at det er en rimelig god porsjon freeware og evalueringssoftware der ute, noe som gjør de første skrittene mot virtualisering lettere å ta.  Det er ingen grunn til å sikte mot skyene til å begynne med, med store investeringer i hardware og lisenser. Det lønner seg å skynde seg langsomt og gjøre seg kjent med terminologier og muligheter. Lag planer og strategier før bestemmelsen om en komplett infrastruktur, så er jeg sikker på du vil oppdage en fantastisk morsom verden med øyeblikkelige resultater!

Virtually anything is possible.

Best før

Hva i all verden skjedde med falkeblikket mitt? Jeg har alltid kunnet lese den minste skrift, lese nummerskilt på biler langt unna. Jeg syntes til og med det var litt kult å få mine første briller da øynene ble litt trøtte når jeg leste intenst på papir eller skjerm. Nå har jeg allerede hatt noen par briller, behovet endrer seg stadig til i negativ retning. For omtrent to år siden bestemte jeg meg for å prøve kontaktlinser i stedet. Jeg har en uvane med å sette brillene på toppen av hodet eller bare legge dem fra meg på et bord og linser så ut til å være  en perfekt løsning ettersom nærsynet stadig ble dårligere.

Jeg må innrømme at jeg faktisk opplever hva alle bøker sier om alder og syn; behov for mer lys og stadig dårligere nærsyn. Jeg hater det, virkelig. Det er teit, men sant. Briller og linser er dyre. Og ettersom synet mitt tydeligvis endres så raskt – når vet jeg at jeg skal investere i Den Endelige Løsningen? Skal jeg kompromisse meg frem til jeg blir nødt, når er det stabilisert? Jeg har syn som en muldvarp. Stakkars muldvarper.

Jeg har alltid trodd at min diagnose var hyperopi, eller langsynthet. Nå ser det ut til at jeg har tatt feil, Wikipedia forteller meg at dette ofte blir forvekslet med presbyopi, en annen tilstand som også forårsaker sløret nærsyn. Der står det at: øyelinsen mister sin elastisitet etter hvert som vi blir eldre. Og det er helt naturlig og veldig vanlig.

Så hrmf…! Naturlig fordi man blir eldre. Hrmf.

Jeg gir meg ikke

Speiderbevegelsen er ikke død, ikke en gang i 2009. De nasjonale speiderorganisasjonene (ja, det er to) har opplevd minkende medlemstall over en lang periode, men i det siste ser det ut til å ha stabilisert seg, faktisk også øke noe. Jeg er en av medlemmene i NSF. Mesteparten av mitt voksne speiderliv har handlet om småspeiderne, men jeg har også vært engasjert i opplæring av nye ledere i regionen vår. Selv om disse områdene høres ut som vidt forskjellige, handler begge om speiding.

Grunnleggeren av speiderbevegelsen, Lord Baden-Powell sa en gang:
“Scouting is not an abstruse or difficult science: rather it is a jolly game if you take it in the right light. In the same time it is educative, and it is apt to benefit him that giveth as well as him that receives.”

Til sommeren skal vi arrangere landsleir på Åndalsnes. Vi håper å få 8-10.000 deltakere fra Norge og den internasjonale speiderverdenen. I den sentrale leirkomiteen for Utopia har jeg fått jobben som kommunikasjonssjef. Jeg har omtrent 60 personer som jobber for meg, og det er egentlig litt av en gjeng! En mengde ekstremt dyktige jenter og gutter, mer og mindre profesjonelle innenfor sine områder som alltid er rede til å levere det som trengs. Og det er mye som trengs, det kan jeg i alle fall si.  Vi skal skape et komplett fungerende samfunn for en uke, vi mer enn dobler innbyggertallet i området for en kort periode. Alt arbeidet med planlegging, produksjon før og under leiren, evalueringer, reiser, møter og så videre er frivillig arbeid. Dette tar selvsagt mye tid og mye krefter, og å balansere dette til å være morsomt gjennom en gjennomsnittlig familie- og arbeidsuke er ikke alltid like enkelt.

Når jeg reiser en hel helg, bruker tiden min på denne typen arbeid, sover på harde gulv noen få timer hver natt, spiser kald pizza tre måltider om dagen og kjemper mot trange budsjetter hele tiden, da forventer jeg å få noe tilbake. Og vanligvis får jeg det.  Generelt er folkene om driver med dette de søteste, snilleste og hyggeligste som finnes. De gir både inspirasjon, viser at de setter pris på meg og, gjør meg modigere og tilbyr de sterkeste vennskap. Speiding handler mye om å høre til. Stammetilhørighet.

Vel, jeg sa vanligvis. Noen ganger har jeg nok skrudd forventningene noe høyt, flyter på de gode bølgene fra sist vi møttes. Og da hender det at jeg opplever skuffelse og mister lysten til å fortsette. Jeg er ikke spesielt flink til å ta imot kritikk som bygger på mistanke om at jeg har utvist dårlig dømmekraft eller misforståelser rundt alt jeg gjør. For ikke å snakke om endringer i rammeverk og forutsetninger for joben jeg skal gjøre, ansvarsområdene mine, krav som ikke innfris fordi informasjon mangler – ja det gir vel omtrent et bilde av hva jeg mener. Dette er de gangene jeg bare vil  si takk for meg, jeg har lyst å slippe alt på gulvet og la noen andre overta. Jeg føler at jeg ikke bryr meg om hva som skjer. La dem gjøre det på sin måte, tenker jeg. Hvis det jeg gjør ikke er godt nok, hvorfor bry seg?

Men så trekker jeg pusten dypt igjen. Tenker over ting en gang til. Nei, jeg er ikke enig, men kanskje jeg kan inngå et kompromiss. Eller kanskje jeg kan finne en annen løsning. Jeg lar det gå litt tid før jeg konkluderer. Så prøver jeg en gang til. Konklusjonen denne gangen ble; Jeg gir meg ikke. Selv om jeg virkelig trenger fritiden. Jeg gir meg bare ikke. Jeg er nok en sta gammel geit eller noe. Men jeg gir meg ikke.

Kjære venn

Venner er viktige. Jeg kan ikke si at jeg har mengder av venner, men i tillegg til familien har jeg et par håndfuller av mennesker jeg bryr meg veldig mye om. Noe venner er nye, noen har vart i flere tiår. De fleste av mine venner er folk jeg har jobbet eller jobber sammen med, profesjonelt eller gjennom hobbier og fritidssysler som idrett, speiding eller musikk. Det er et trist faktum at jeg møter disse vennene alt for sjelden. Eller er det kanskje derfor de er så verdifulle?

Hver gang jeg treffer en av disse vennene er det slående hvordan tiden som har gått bare forsvinner. Vi tar oss igjen i løpet av et nanosekund, det er nesten så vi fullfører en setning fra sist vi møttes. Forrige uke møtte jeg en av de søteste vennene jeg har, Hilde, som jeg har kjent i 11 år. Jeg husker ikke egentlig hva som gjorde henne så spesiell da vi først møttes, men jeg vet at hun nesten knuste hjertet mitt da hun bestemte seg for å gå videre og skille våre hverdagsveier. Våre semiparallelle veier har vært mer eller mindre tette de siste årene, og krysset hverandre nå og da. I noen perioder har vi hatt avstandskontakt og mer og mindre hyppige “savner deg”-meldinger.

Denne gangen hadde vi litt trøbbel med å finne tid til å treffes, noe som selvsagt skyldes at vi begge har mye å gjøre både i jobb og fritid. Men vi greide det til slutt. Og vi hadde en magisk tiden-stopper-opp-time med en himmelsk kremete milkshake til.

Noen ganger trenger vi å snakke med noen utenfor hverdagens stress og kav, bare for å få en annen synsvinkel på ting. Uansett tema, en nær hverdagsperson som ektefelle, venn eller søsken klarer kanskje ikke alltid å ta det nødvendige skrittet tilbake for å se ting i det perspektivet som trengs i øyeblikket.  Hvis jeg har spesielle bekymringer, så er det gjerne Hilde jeg vender meg til. Hun kjenner meg på en måte som knapt noen andre gjør. Og jeg stoler fullstendig på henne, slik jeg vet at hun også stoler på meg.  Denne gangen lovte vi hverandre å møtes igjen snart og ikke la det gå flere måneder uten kontakt. Dette vennskapet er konkurransefritt, sjalusifritt, fordomsfritt. Jeg trenger ikke å vite hvor hun er hver dag, hvem hun går ut med for fredagspils. Jeg vet hun bryr seg slik jeg gjør, og det er en trøst i det.

Der vil jeg være

Jeg har en ting for saltvann. Som i sjøen. Jeg kan faktisk bli ganske klaustrofobisk når jeg er for langt unna kysten, sånn som på reise midt i Tyskland. Så når mamma og pappa tilbød meg og min søster hyttetomter bare noen meter fra sjøkanten, var ikke avgjørelsen om å bygge hytte veldig vanskelig å ta. I fjor sommer startet vi byggingen, helt fra grunnen av – bokstavelig talt. Jeg er ekstremt stolt over innsatsen vår så langt. Olav og jeg har gjort absolutt alt på egen hånd (med mange håndsrekninger fra foreldrene mine, det må nevnes!), og innen oktober var det ytre skallet komplett. Innendørsarbeidet fortsetter denne våren. Håpet er at jeg kan feire jul der i år!

Hytta heter Solfang. Navnet var brukt på mine besteforeldres eiendom på Vikan, på samme område, for nesten et århundre siden. Våre familierøtter har utspring her, mine oldeforeldre bodde og jobbet også her på øya Elvalandet, like utenfor Namsos. I dag er øya landfast via tre broer som hopper over holmer og skjær, det gjør stedet tilgjengeleg hele året og døgnet rundt når vi slipper å ta ferge.

Fiske, svømming, vannski og tubekjøring, eller ganske enkelt en langsom båttur er fantastisk. Været er selvsagt alltid strålende – i alle fall er det det jeg velger å huske. Selv om det er et lite stykke nordover på kysten, så er klimaet overraskende behagelig. Allikevel kan svømmeturer være en utfordring når det gjelder temperatur. Men så er det det der med saltvann da. Det er terapi for kropp og sjel selv når man ikke synker nedi det. En frisk båttur med bare bittelitt sjøsprøyt kan virkelig gjøre underverker på en varm sommerdag eller -kveld.

hytte-mars

Vikan er ikke langt nok nord til å ha midnattssol, men det er jammen ikke langt unna. Sommernettene er aldri helt mørke. Kombinasjonen av lyden av sjøen, skoglivet, lukten av mitt hjertes favorittsted, fraværet av bråk og støy, bylys og folkemengder, gjør dette til den ultimate plassen for å slappe av. Jeg har vært her hele livet, noen av mine aller første minner er herfra. Det var her jeg lærte å svømme, og her debuterte jeg på ski. Oldemor (som forøvrig het “Bestemor”) serverte hjemmelaget kjøttsuppe (som jeg fortsatt strever med å kopiere) og her hadde jeg mine første utfordringer på fjellturer og fisketurer. Og mest av alt er det saltet som gjør underverker. Jeg kommer alltid til å elske denne plassen. Jeg kommer alltid tilbake.