Skål!

Hodet mitt er begynt å komme til normaltilstand. Et døgn med skikkelig ferie på Vikan er sjeleterapi. Vi har gjort litt på hytta, litt takpanel, ryddet unna røtter og trær ute og organisert vedlager. Men mest av alt har vi bare kost oss med å endelig være her, endelig vet vi at vi skal være her i flere uker og bare tenke på oss selv og slappe av.

cider-skalVæret er flott, sol og varmt. Ungene har vært over alle hauger i dag. Nevøen min fyller 11 år i dag og etter en trivelig grillseanse gikk vi bort til dem og feiret bursdag med kake og pakker. Tvillingene har det jammen mer travelt når de har noen å leke med.

De neste dagene venter vi besøk, det er alltid hyggelig. Mamma og pappa er ikke her, jeg tror ikke de kommer i det hele tatt i sommer, dessverre. Mamma er ferdig med cellegiftbehandlingen – det er flott. og forhåpentligvis vil hun føle seg mye bedre de kommende månedene. Neste behandling er daglig stråling i fem uker, noe som hindrer muligheten til å reise noe sted. Jeg håper vi kan vise henne og pappa at vi klarer oss fint på Vikan likevel og gjøre dem stolt over hva vi får til alene på en byggesommer.

Nå tror jeg faktisk en iskald cider er akkurat det jeg trenger. Skål!

Jeg er tilbake – og jeg er borte

Det er lenge siden jeg har postet noe. Livet har bare vært alt for travelt til å sette seg ned og skrive. Hodet mitt er fullt av ord og de kommende dagene får jeg kanskje ut noen av dem.

Ferien er offisielt i gang. I går kveld forlot jeg Utopia etter ti dager i et helt nytt land. Min umiddelbare beskrivelse av disse dagene er fantastisk. Det var en stor opplevelse å se eksperimentet vokse, eksistere, fungere og forsvinne.

Forsvinningsbiten var litt trist. Når jeg bor blant alle disse vennene glemmer jeg at jeg om kort tid ikke får se dem igjen på veldig lenge. Og jeg hater å si hadet når jeg vet dette. Jeg har fått nye venner også. Og jeg har blitt bedre kjent med folk jeg har møtt tidligere, men aldri blitt kjent med før. Og jeg ble ganske glad i noen av disse, bare for å måtte forlate dem igjen i går. Noen av dem vil jeg sannsynligvis aldri se igjen. Det er ganske trist, hva?

kommunikasjon

Dette er kommunikasjonsstaben min – de gjorde meg så stolt!

Utopia vil bo i hjertet mitt for alltid. Akkurat nå har jeg problemer med å fordøye to års arbeid som bare er over. Det har vært to år med berg-og-dalbane, masse innsats, masse moro og masse bekymringer. Og nå er det over. Slutt. Rar følelse.

Jeg tror jeg må samle tankene og komme meg i feriemodus.

Jeg hater deg, tyv!

Tyver er de laveste av alle mennesker. For en smålig ting å gjøre; ta noen andres ting. Alle vet at vi ikke skal ta andres ting, og alle vet at dette gjelder også om tingene er tilgjengelige eller ulåst, synlige eller hva som helst. Det er fortsatt ikke fritt frem. Jeg kjøpte en bil-GPS til Olav på bursdagen hans for to år siden, og den har vært kjekk å ha når vi har vært på tur, den har holdt rede på hvor vi har vært og hjulpet oss å finne steder vi vil se. Altså de helt vanlige GPS-tingene. I natt ble den stjålet fra bilen vår. Monteringsbraketten, antennen og laderen forsvant også. Det er bare så irriterende! Bilen var åpen om morgenen, så jeg antar den var ulåst. Det betyr ingen forsikringsutbetaling. Men likevel – det var i vår bil, dørene og vinduene var lukket, bilen var parkert på vår eiendom på vår private parkeringsplass. Det var ingen invitasjon til å gå inn der og ta hva man måtte ha lyst på. Bookmarks og favoritter i GPS’en er våre, de er private. Å stjele noe er et overgrep mot den private sfære. Og det er det mest smålige, laveste, skitneste som finnes. Jeg avskyr deg, tyv!

Drømmen om Utopia

me-scoutJeg har vært i Utopia. Jeg fikk et sted å sove, spise og jobbe. Jeg er sikker på at det vil bli en vidunderlig plass å bo i 10-12 dager når jeg reiser tilbake på onsdag. Været var selvsagt supert, med mer enn 28° og strålende sol. Som jeg ønsker det vil vare hele leiren! Og jeg bare elsker portalen – grensestasjonen. Det nye landet er ikke på noen måte bygget og ferdig ennå, men det som er der er flott! Jeg er imponert over arbeidet som arbeidsleiren har gjort allerede, og ikke i det hele tatt bekymret for at noe skal mangle i infrastrukturen når de 8000 innbyggerne flytter inn neste helg.

Nå gleder jeg meg faktisk til leir, kanskje for første gang siden jeg innså hvilken arbeidsmengde som følger med å sitte i leirkomiteen. Enorme mengder arbeid, planlegging og reising nærmer seg slutten etter to år. På en måte litt trist, men først skal vi leve ut drømmen og oppfylle våre visjoner. Si endelig fra hvis du vet jeg har glemt noe!

Ingen problemer på denne grensen, Utopia ønsker alle velkommen

Krysser fingre – igjen

Mamma er på sykehus igjen, på isolat på grunn av feber og en udefinert infeksjon. Og jeg som hadde håpet hun kunne nyte noen dager på Vikan i stedet… Jeg håper de får bukt med problemene og at hun er på beina snart. Jeg krysser fingrene krampaktig enda en gang. Det er sommer og verdens beste vær. Mamma skulle få kose seg med dette som alle vi andre og hun fortjener den mer enn de fleste. Mange gode klemmer til deg, kjære mamma. Og jeg sender alle mine ønsker til legene; fiks mamman min og la henne få tilbake det vanlige livet sitt!

Hvor er logikken?

Jeg bare lurer. Jeg har nå snart brukt opp alle mine budsjetterte timer for dette året i systemdrift. Noe som betyr at jeg ikke skal gjøre mer av denne typen arbeid de siste fire-fem månedene av 2009. Jeg lurer på hva jeg skal gjøre da. Og hvem som skal ta over mine oppgaver. Men jeg lurer mest av alt på hvorfor jeg skal registrere arbeidstimene basert på et årlig budsjett. Hvorfor ikke registrere det jeg faktisk gjør? Ville ikke det lage en mer fornuftig basis for å regne ut neste års timebudsjett? Hvorfor er det ikke mulig å evaluere eller rekalkulere timebudsjettet i løpet av året? Ville det ikke vært mer interessant å få rapporter som reflekterer virkeligheten i stedet for antakelser ut fra budsjettet? Og hvorfor spør ikke noen om jeg mener noe om dette? Jaja. Jeg bare lurer.

Kræsj

Margrete kræsjet i dag. Hun kjørte scooter og klarte ikke å stoppe bak en bil som sakket farten for å svinge foran henne. Så jeg fikk den sjokkerende telefonen “Mamma, æ kræsja”. Men hun ringte i alle fall selv, så jeg innså at hun var ganske okei. Vi tilbragte noen timer på sykehuset for sjekk og røntgen. Ingen brudd, men hun var nokså forslått her og der. Men viktigst av alt; jenta mi blir helt fin igjen!

Margrete ble hentet med ambulanse

Trafikk er farlige greier. Folk blir drept hver eneste dag, mange blir skadet for livet. Jeg tror nok de fleste av oss tenker at det ikke vil skje oss selv eller de nærmest oss. Men etter hvert som jeg nærmer meg å bli en gammel dame vet jeg at det gjør det – det skjer med de vi kjener, hele tiden. Gjennom årene har jeg mistet alt for mange venner i trafikkulykker. Og jeg har ingen å miste. Vær så snill; kjør forsiktig og fornuftig!

Rull’n ut

Juhu, plenen er ferdig. På bare to timer rullet vi ut de 40 m2 med nytt, friskt, grønt gress. Vel verdt investeringen vil jeg si. Vi måtte kjøre og hente lasset, men gartneren brukte traktor til å heise hele greia opp i hengeren og det trengtes ingen bæring før vi kunne plukke opp en og en rull hjemme. Jeg anbefaler virkelig denne instant-muligheten – det vil si hvis du ikke spesielt liker å se gresset gro…

Gammelplena har fått et jordlag på toppen

Sånn så det ut før vi begynte; litt (eller egentlig ganske mye) av den sta kløveren har presset seg gjennom det nye jordlaget. Men gressrullmatten vill effektivt kvele det som er under (i alle fall er det teorien).

Og se hvor fint det er nå, med vannsprederen på plass for å rotbløyte den tørre bunnen og hjelpe røttene til å finne veien ned. I kveld er det St.Hansaften. I stedet for å tenne det tradisjonelle bålet lot vi vannsprederen stå på i tre timer etter rullejobben.

Ferdig rulla ut – fint, hva?

I morgen er det meldt skikkelig sommervarme. Jeg fant noen veldig fine blomster i dag som av alle ting vokser på parkeringsplassen vår. Planen er å redde dem og plante dem i et egnet blomsterbed. Jeg gleder meg til å gjøre litt hagearbeid de neste dagene!

Save the queen!

I går fjernet vi hellene på plenen. Og for et forbløffende livsmiljø vi fant under der! Jeg skulle ønske bildet nedenfor var en video så du kunne få en anelse om den frenetiske kravleaktiviteten. Den svarte, fuktige jorden under steinene var full av maur. Og eggene deres. De hadde antagelig et alarmsystem og fikk sikkert høyeste beredskapsnivå etter hvert som vi kastet vekk heller. Jeg kunne nesten høre dem rope “Save the queen!”.

Maur-maur-maur...!

Så det er der de gjemmer seg. De gul-beige kornene er eggene, de er faktisk på størrelse med puffet ris, mye større enn jeg ville gjettet. Denne typen maur er ikke så store. De kalles sukkermaur, kanskje fordi de spiser sukker og smuler fra vår mat.

For et par år siden hadde vi mengder av dem inne i huset. Mengder betyr at de løp over baderomsgulvet, krysset vasken på kjøkkenbenken, vi så dem i gangen. Ikke som en maurtue akkurat, men ganske mange flere enn én en gang i blant.  Vi prøvde mange remedier som gift og sånn for å bli kvitt dem. Vi fant ut at det er et stoff de faktisk liker, og det tar de med til dronningen. Og deretter tar det livet av dem. Teorien er i alle fall bra. Og kanskje det virket en stund, eller virket delvis. For på et tidspunkt sluttet maurene å komme inn i huset.

Nå må vi foreta oss noe i bakken ute sånn at de ikke finner veien inn igjen. Men i det minste er vi i gang med plenprosessen. Og hvor mye lettere er vel ikke verden når solen skinner. Barna løper ut og inn, leker og sykler. Vi var på grillfest på Stavsjøen for å avslutte skoleåret, og noen badet til og med. Og nå er plenen dekket med svart jord, vi venter bare på gressrullene som skal komme i morgen!

Murphy-lørdag

I dag var hente-jord-dagen. Enkelt-penkelt, selvfølgelig. Hen tilhengeren bak bilen, finn noen med en passende maskin til å grabbe en passende mengde jord og hive det i hengeren, dra hjem. Trodde jeg.

Vel, det kunne ha vært så enkelt. Bortsett fra at vi var litt sent ute. Og da vi kom til grustaket viste det seg at fyren som hadde vakt var blitt syk. Så vi måtte prøve neste mulighet som er gjenvinningsstasjonen som gir bort kompostert matjord gratis. Og ja, der var det fortsatt åpent. Den eneste haken var at man må ha med egen spade der. Som vi selvsagt ikke hadde – jeg hadde jo avtalt med den syke gravemaskinfyren. Den hyggelige fyren i porten på anlegget sa at “Vi bruker å ha en spade stående her til utlån, men nå er den stjålet”. Men jorden der så bra ut og vi måtte ha jord. Så vi kjørte de drøye tre milene hjem og de omtrent like lange tre milene tilbake etter å ha funnet frem både spader og støvler. Og vi kom tilbake til en bom. De stengte kl. 14. Ikke kl. 16. Og søndagsåpent har de ikke der. Så måtte vi prøve å finne en annen plass å skaffe jord, sent en lørdag ettermiddag. Det virket naturlig å kjøre til de store hagesentrene. Men der selges jord bare i nusselig små pakker. For blomsterpotter og sånn. Og prøv å bruke Gule Sider for å finne noen som selger jord og se om du har bedre treff enn jeg klarte å få. Så vanlig som det enn burde være ser det ikke ut til å finnes i hele landet.

Vi fikk en fin rundtur på landet utenfor byen, og vi vet i alle fall litt mer om hvor og ikke minst når vi bør dra ved neste forsøk. Dagens resultat var faktisk ingenting. Null og niks. Så mye for en hel hjemmehelg med planer om å få noe gjort. Likevel, jeg hadde fortsatt litt tid til å vaske hus. Og masse tid til å slappe av, spise og drikke godt. Og i morgen er jordbutikkene i alle fall stengt, så jeg trenger ikke en gang prøve. Hva med en søndag i impulsivitetens tegn?