Ulykkesdagen (unnskyld, lille mus!)

I dag tråkket jeg på en mus. Det var en ulykke, selvsagt. Jeg ville aldri gjøre noe sånt med vilje. Jeg hørte en poppe-lyd og da jeg så ned på bakken så jeg en bitteliten død mus, den hadde sprukket. Æsj! Jeg håper egentlig bare hun var død før jeg satte foten ned på henne. Uansett så hun vel aldri hva som kom. (Jeg tror det var en hun, søt som hun var). Likevel, jeg er veldig lei for det. Jeg lover å se meg bedre for fra nå av.

Jeg malte nok en vegg på hytta i dag også. Og dagens andre ulykke var en solid splæsj med rød maling i øyet mitt. Dette er absolutt ikke anbefalt bruk av dekkbeis, det kan jeg forsikre om. Heldigvis hadde jeg en flaske vann stående i nærheten og kunne skylle øyet ganske umiddelbart. Ingen spor av rød maling og ikke vondt lenger nå.

Som om dette ikke var nok greide Olav å smelle hodet i en døråpning. Og Sondre brente seg på hånden på et bål der jeg brente noe rask. Han var ganske stille en stund, ettersom han tydelig hadde fått beskjed om å ikke leke med bålet da jeg forlot det i fjæra. Jeg er glad det gikk bra med ham.

Dette er nok en langhelg med kristi himmelfartsdag i dag og en avspaseringsdag i morgen. Vi er selvsagt på Vikan og gjør fremskritt på hytta. Vi har gjort noe produktivt til tross for alle ulykkene. Jeg velger å tro at vi har hatt vår dose uflaks i dag og jeg vedder på at det ikke skjer noe dumt i morgen.

Vi unngikk store skader, med unntak av den lille musen da. Som kompensasjon kan jeg vise frem gresset vårt – det er omtrent det eneste grønne vi har på tomta ennå…

Kløver i gressplenen?

Prinsesse Fiona

Kroppen inn i verdens mykeste genser, ingen sko, beina på bordet, pute bak nakken. Og laaaaangsom pusting.

Feiring av 17. mai kan være slitsomt, i alle fall når man skal følge ungene rundt og ta del i enhver aktivitet. Vi bestemte oss på forhånd for å ta ting litt rolig i år. Ikke noe tivoli og karuseller, ingen bytur, ingen lange tog. Vi så på det lokale skoletoget og deltok på nabolagets arrangement på skolen etterpå. Tvillingene deltok i ulike aktiviteter, de tradisjonelle potetløpene og sekkeløpene. De spiste pølser og is, løp rundt med vennene sine og så ut til å ha uendelig med energi. Olav og jeg bare satt der, med en kaffekopp og en vannflaske. Best å slappe av når man kan på en slik dag.

Vi kunne ikke hatt bedre vær på nasjonaldagen. Helt blå himmel, sol og varmt. Det ble ganske varmt inni bunaden som naturligvis er laget av ull. For mange år siden passet den til og med. Dette er den årlige overraskelsen; hvorfor har bunaden min krympet siden sist?

Å få på vesten er mest utfordrende. En av hektene er vanskelig å se, og omtrent håpløs for meg å feste alene. Dagens seanse ble bortimot hysterisk, etter som jeg strevde en stund mens ungene stod der og så meg snurre rundt som en hund som løper etter halen sin. Da jeg omsider greide å hekte ting på plass fikk jeg følgende kommentar: “Du ser ut som Fiona“. Hrmf. Jeg var faktisk ganske fornøyd med årets krympenivå før denne kommentaren. Nå skifter riktignok Fiona mellom troll- og menneskekropp. Jeg kan kanskje lure meg selv og innbille meg at kommentaren egentlig var noe sånt som “Wow, mamma, du er virkelig lang og slank og ser fantastisk ut i bunaden din”.

Her venter jeg på slutten av barnetoget

I tillegg til å nyte gnagingen på de nederste ribbeina og følelsen av at lungene var flatklemte er bunadskoene et tema. De brukes naturlig nok ikke oftere enn bunaden, og er dermed ikke akkurat de mykeste og mest inngåtte skoene i skapet.  Etter omtrent ti minutter lengtet jeg etter slutten av dagen. Den varte selvsagt litt lenger. 17. mai er en av de lengste dagene i året, faktisk. I alle fall virker det sånn.

Vi avsluttet med stil likevel. Vi besøkte mamma og pappa, en koselig avslutning på årets feiring. Tvillingene hadde fortsatt energioverskudd og tilbragte omtrent hele besøket på trampolinen. Jeg telte stille i hodet mitt til ni – antall timer med tortur av ribbein og føtter. Mine hint om å avslutte dagen var ikke lenger subtile, og til slutt så alle ut til å være enige om at nok var nok. Ungene var tomme og vi hadde alle fått mer enn vår andel av mat og søtsaker. Nasjonaldag er morsomt, slitsomt og heldigvis bare én gang i året.

Shop ’til you drop

Som nevnt har vi hatt familieråd her om dagen. Noen av oss hadde veldig lyst til å reise til Vikan denne helgen og hoppe over alt som har med feiring av frigjøringsdagen å gjøre. Men vårt yngste familiemedlem la ned veto og krevde å få være sammen med klassen sin denne dagen. Så med to imot og en som avsto fra å stemme fikk han viljen sin denne gangen. Og jeg tapte.

Dette fikk noen følger; vi ble nødt å dra på klesshopping. Shopping generelt er (heller ikke) en favorittsport hos meg, og kanskje spesielt shopping med barn. Shopping med barn tre dager før en anledning som får alle andre til å også dra på shopping er reneste state of the art. Men som den martyren jeg er kom jeg meg gjennom det og endte opp med to kjekke gutter i smalstripete dresser, fine skjorter og fancy slips som prikken over i’en. Med en diger softis hver trampet de fornøyd ut av kjøpesenteret, og jeg kunne begynne å puste igjen.

Kan jeg nå få slippe å kjøpe noe annet en mat de neste seks månedene?

Livet er godt

Jeg er fornøyd, tilfreds, lykkelig. Dagene går, alt for fort selvsagt, men de triller ganske greit avgårde.

jobb har jeg mer enn nok å gjøre, det er bra. Jeg liker å ha mye å gjøre, og jeg liker å løpe rundt for å fikse små og store ting, lete etter feil og rette dem, små hjernetrim-oppgaver og de ordinære oppgavene som går nesten automagisk. Selvsagt er det mest moro når ting ramler på plass, og for tiden ser det ut til å gå mest den veien. Jeg har det nesten mer travelt enn noensinne, men å jobbe sammen en gjeng fine kollegaer er virkelig inspirerende. Jeg får mye positiv feedback fra de som er nærmest. Det er uten tvil avgjørende for å ville fortsette innsatsen.

Landsleiren er nå bare 52 dager unna og planleggingen er intensiv på alle nivåer. Det er mange møter, både på IM, telefon og turer til Oslo for ordentlige møter. Jeg er ekstremt glad for at min stab nå jobber boritmot autonomt. Det er veldig flinke folk med en genuin interesse for sine ulike områderog de levere når de skal og når de må, og også på egne initiativ. Nå håper jeg bare at jeg ikke har glemt ett eller annet viktig område ettersom tiden er i ferd med å renne ut for ting som skal produseres. Det er noen blandede tilbakemeldinger her, men jeg er ikke bekymret – ennå.

Volleyball er fortsatt min favoritt-fritidsaktivitet. Det er morsomt å spille, det gir en del trening og mine beste venner er på samme lag. Jeg håper all treningen viser noen fremskritt hos med etter hvert, også for de andre. Innendørssesongen er over for denne terminen, men vi har to eller tre dager i uka en stund fremover som vi kan bruke til å spille for gøy. Og med sommeren kommer utendørsspill. Det gleder jeg meg til, til sol og varme og forhåpentligvis muligheten til å kombinere dette med noe sosialt og kanskje en grillkveld i nesten-midnattssolen.

Mamma er nok en gang litt bedre etter cellegift. Hun er nå halvveis i behandlingen, jeg tror den siste runden var tøff for henne. Men nå er hun tilbake og jeg håper hun snart er på vei til Vikan for litt hyttekos igjen!

Sist, men ikke minst er jeg kjempefornøyd med hyttebyggingen vår. Jeg har forresten regnet ut vekten av alt panelet vi bar forrige helg og det ble 2800 kg, altså 2,8 tonn! Ikke rart skuldrene mine er blå. Vi er nødt å hoppe over bygging kommende helg, ettersom 17. mai er her og ungene vil gå i tog og delta på aktiviteter på skolen etterpå. Jeg må innrømme at jeg heller ville hoppet over denne feiringen, men det er ungene som har bestemt i år. Så får jeg heller glede meg til to langhelger etter det. Nå skal vi starte på interiørjobben, jippi!

Noen ganger kan jeg være ganske svartsynt, og når alt ser så lyst ut som nå er jeg redd jeg skal falle ned i depressive hverdager og stress igjen. Jeg savner fortsatt positive tilbakemeldinger fra der hvor det teller. Men jeg sikter mot fred, prøver å være positiv og ignorerer det som kan ignoreres. Og livet er godt!

Trøste og bære

Enda en helg har gått. Dette var trolig den største transporthelgen til Solfang, i alle fall på dette stadiet. Den neste store mengden som skal transporteres blir vel møbler. Men nå hadde vi bestilt alt vegg- og takpanelet og vi måtte selvsagt bære alt inn i hytta fra den digre tihengeren vi lånte. Det var tidvis kraftig regn, selvsagt mest mens bæringen pågikk. Denne typen materialer må akklimatiseres en stund før vi bruker det. På grunn av all ekstra fuktighet etter regnet trenger panelet litt ekstra tørketid før vi begynner å slå det opp.

Materialbæring

Det var mest jobbing denne helgen, og jeg kan knapt huske en lørdag kveld jeg har vært så komplett trøtt og utsltt. Det verket i hele kroppen, og jeg hadde problemer med å sove selv om det kjentes som jeg kunne sovnet ståede. Som belønning tok vi med ungene i Oasen før vi reiste hjem. En lang time i bassenget var faktisk ganske godt.

Jeg husket også å grave frem noen fredløs-røtter til Magni, håper hun får glede av dem i hagen sin i sommer.

I alt bar vi inn 350 m2, eller omtrent fem m3 treverk i helgen. (Når jeg får lyst kan jeg regne ut vekten også). Dette resulterte i blå skuldre og en følelse av at jeg mistet minst fem cm høyde. Godt at dette er en tre volleballkvelder-uke, jeg trenger å strekke meg litt. Men hvis noen føler for å klappe meg på skuldrene denne uka håper jeg de ikke faktisk gjør det – det vil gjøre vondt!

Dumhet

Man skal være forsiktig med å kalle folk dumme. Så det gjør jeg ikke. Jeg bare synes at noen er det. Mest av alt kan selvsagt det å kalle noen dum slå tilbake på en selv. Men dumheten ser noen ganger ut til å være grenseløs. Og når man møter det, uten styrke eller makt til å slåss mot det, så kan man bli ganske slått ut. I alle fall er det sånn for meg. I løpet av ganske lang tid har jeg lært meg å holde kjeft og smile. Kanskje det er et tegn på at jeg blir eldre?

Jeg har opplevd noen gjøre en betydelig mengde dumme ting i ganske lang tid, mer og mindre synlig. Heldigvis bare noen få personer. Men uheldigvis med innvirkning på mine områder her og der. Å se på denne pågående dårlige dømmekraften er på den ene siden ganske interessant, jeg er stadig nysgjerrig på når de vil forstå hva de gjør. På den andre siden er det ikke morsomt i det hele tatt å være nødt til å korrigere og dekke over i stillhet der konsekvensene av dumme handlinger ville blitt betydelige. Eller; ofte er det faktisk også mangel på handlinger. I små miljøer er det ikke så enkelt å tipse anonymt om noe, men jeg antar det kunne vært en løsning.

Men skitt au, jeg fortsetter mine hverdager. Jeg er fornøyd med det meste, og hvis de dumme vil fortsette med sitt – la dem det. Jeg har sagt det før; jeg gir meg ikke. Men merk dette; en dag gjør jeg nettopp det. Og da kan jeg sitte utenfor og le. Høyt.

Beregninger

Matematikk er ikke noe for meg. Hver gang jeg er nødt å regne ut noe ender jeg opp med å bli frustrert over min egen mangel på tålmodighet og min impulsivitet. Jeg tror nok ikke at jeg er dum eller ute av stand til å legge sammen, trekke fra, dele eller gange – det er bare det at jeg helst vil slippe.

Et typisk eksempel er når jeg plukker opp Kolla om morgenen. Jeg bruker å sende ham sms med ankomsttid, og jeg vet hvor lang tid det tar å kjøre dit. Men når bilklokka viser 7:33 og jeg trenger 17 minutter, da ser oppgaven helt umulig ut, spesielt om morgenen. Så ender jeg opp med å si at jeg er der kl. 08:00 og blir sittende i ti minutter og vente på ham.

Et annet eksempel er beregning av hvor mye panel vi trenger å kjøpe til veggene inne i hytta. Vi skal nå bestille en enorm mengde forskjellig panel, og jeg må regne ut hvor mange kvadratmeter hvert rom trenger. Og for å komplisere beregningen enda mer; prisen på panelet oppgis i løpemeter, målene oppgis i både millimeter og tommer, og hodet mitt går helt i spinn. Kanskje jeg bare skal levere tegningene på byggsjappa og smile til mannen der så han sender meg det jeg trenger…

Likevel må jeg si at dette er ikke fordi jeg ikke kan. Jeg kan regne, tross alt. Men jeg syns ikke det er morsomt. Hodet mitt er antagelig satt sammen på en ikke-matte-måte. Det finnes vel verre ting jeg kan tvinges til å gjøre. Hvis jeg kan slippe å gjøre noen elektriskting og klatre i stiger, så kan jeg regne jeg.

Forsmak på sommeren

Denne helgen har vært fantastisk. 1. mai kom med skikkelig sommervær og hele 22° midt på dagen. Da vi kom til Vikan på torsdag var det fortsatt april, og jeg tror aldri vi har spist utendørs på kvelden på denne tiden av året i sånn temperatur før. Vi fikk reker og hvitvin, det var aldeles herlig!

Selv om vi skulle ha byggehelg på Solfang kunne vi ikke si nei til en båttur. Pappa tok oss alle med (bortsett fra mamma, som tok en velfortjent hvil) ut på åpent hav. Olav, tvillingene og jeg, min søster og hennes kjæreste. Sjøen var blank og flat, bare sol og ingen vind.  Det var en fin tur å starte sommeren med.

Hyttene 1. mai 2009 i strålende sol og 22 grader!

Vi fikk litt fisk også, og på lørdag laget mamma fiskekaker – namnam! Været ble litt mer normalt etter hvert og vi jobbet litt mer effektivt inne i hytta hele dagen. Før vi reiste hjem i dag gjorde vi ferdig all isolasjonen og fikk dekket til med plast som dampsperre i veggene. Hele sørveggen er malt ute nå. Det ble en bra og produktiv helg, med akkurat passe mengder pauser og ikke noe stress.

Fredrik har flyttet inn i ny leilighet med sin forlovede Nathalie. Jeg tok dem med på bytur og kjøpte gardiner og litt stasj til det første hjemmet. Vi stakk innom dem i dag med en bokhylle og noen stoler fra mamma. De virket glade for bidragene. Neste helg tar vi kanskje med litt mer, noen bilder til å ha på veggene og litt kjøkkenutstyr.

Alt er mye lettere når det er sommer. Jeg er definitivt lykkeligere når det er sommer 🙂

Ut å spise?

Forrige uke laget jeg en kjempediskusjon om et språktema. Jeg har en følelse for språket mitt, men jeg er på ingen måte fanatisk. Jeg er heller ikke kjent med nøyaktige regler for enhver bruk av ord eller uttrykk. Diskusjonen dreide seg om bruken av konjunksjonen og eller infinitivsmerket å. Ville du si “ut å spise” eller “ut og spise” hvis uttrykket var isolert og kun det? Uten å implisere andre ord for å gi uttrykket en spesiell mening som “Skal vi gå ut for å spise” eller “Skal vi gå ut og spise”. Jeg endte med å vedde på at jeg hadde rett.

Responsen på spørsmål om dette til alle kollegaer var overveldende. Det pågikk en hel dag på jobb og skapte høylytte diskusjoner i gangene, såvel som i lunsjen. Jeg vet hva jeg mener er den riktige bruken, selv om jeg kan se noen grensetilfeller når den korte, ufullstendige setningen spesifiseres litt mer. Jeg er allikevel fornøyd med den surveyen jeg sendte ut som endte med 28-16 stemmer i min favør. Motstanderne har tydeligvis ingen intensjon om å gi seg. Så for fredens (og fortsatt vennskaps) skyld betalte jeg det beløpet jeg veddet. Jeg syns det var en liten sum å betale for den moralske seieren. Kanskje jeg kan gå ut å spise for å feire 🙂

New kids on the block

Tvillingene mine på 9 startet et band i vinter. De har vært aktive speidere, men i det siste har musikken tatt over og det ser ut som de trenger en pause fra flere aktiviteter en stund. De har alltid vært interessert i mange ting, som dataspill og playstation. Det siste var nok en utløsende faktor gjennom Guitar Hero når det gjelder spilleinteresse på ordentlig. Jeg håper bare dette ikke er en av de tingene som går fort over. De øver faktisk ganske mye og jeg er imponert over hva de kan. Helt objektivt; de er flinke. Vi ble nødt å investere i instrumenter, noe som ikke var så veldig vanskelig å bestemme seg for å gjøre.

 

På vei til bandøving

 

De er ekstremt sjarmerende der de går nedover gata med gitarene på ryggen og sleper på de tunge forsterkerne. Gitarene er nesten større enn begge guttene. Tobias som spiller bass har en diger forsterker. Vi har kjøpt en hjultralle som er hendig hjelpemiddel for transport. Sondre spiller gitar og har en mindre cube-forsterker. Leksene gjøres som regel i hui og hast før det bærer i vei til første øving før middag. De møtes vanligvis hos trommeslageren. Så er det full fart hjem for å spise og tilbake til nok en jam session, hvis de har lyst. Kanskje blir de aldri berømte, men gleden over å lage musikk kan aldri overvurderes. Jeg oppmuntrer dem til å fortsette, og er deres største fan!