Jubiléer

For ti år siden i morgen ble tvillingene mine født. Det skjedde på Olavs 40-årsdag. Så vi har noe feiring å ta oss av. Jeg er ganske sikker på at ingen av dem leser bloggen min, så jeg kan trygt fortelle at jeg har kjøpt kameraer til guttene og en elektrisk kontrabass til Olav. Jeg er litt spent på å se hvordan de reagerer når de åpner gavene sine. Jeg håper de blir både overrasket og glade.

Selskapet i morgen blir bare for guttene. De har invitert alle guttene i klassen sin, noe som for meg er mer enn nok action i løpet av et par timer etter jobb og midt i uka. Olav insisterer på at han ikke vil ha noe selskap, men vi får se. Kanskje senere i år, eller en annen gang når ting er litt mer normalisert. Hvis jeg legger til vår 10-års bryllupsdag og de eldste barna som fyller 19 og 21 i år, så ender vi opp med 120-årsjubileum i 2009. Det skulle vel være en god grunn til å feire litt.

Jeg regner med jeg må dra litt tidligere fra jobb, skynde meg hjem for å bake de siste muffinsene, dekke bordet, varme pizzaene jeg har laget ferdig og så stålsette meg for ubeskrivelig bråk og fart som jeg vet vil fylle kvelden…

Gratulerer med dagen, guttene mine!

Her er guttene to år, sovende små engler

Siste fridag før jul

Utrolig at det er juni allerede. Sånn som tiden flyr er det jul før jeg vet ordet av det…

Jeg har jobbet hardt denne helgen, jeg både ser og kjenner det. Vi tok ned en mengde trær foran hytta, og de store stammene blir til ved. Men de mindre greinene er mer irriterende enn nyttige, likevel må de fjernes. Denne gangen valgte vi å brenne dem. Lørdag var det pinseaften, og det er jo tradisjon for å brenne bål denne kvelden. Det var jo en ypperlig anledning til å smekke noen fluer.  Området ble ryddet og vi hadde det største pinsebålet så langt. Men uff, det er strevsomt å få alle greiner og kvister og alt rotet ned til strandkanten.

raskbrenning
Kvistbrenning er varmt og slitsomt

Været ble riktig fint etter hvert. Vi grillet og hadde masse å gjøre. Vi måtte ta hensyn til tidevannet, flo passet med middagstid, og asken ble vasket pent og pyntelig bort innen morgenen kom. Jeg måtte tenne et nytt bål neste morgen for å bli kvitt de lengste greinene, men nå er alt borte. Og vi har fått nydelig utsikt fra hytta.

Pinsa er siste ekstra fridag før jul. Det kommer selvsagt sommerferie, men våren med korte arbeidsuker er nå over for i år. Tiden flyr alt for fort for meg. Jeg elsker denne tiden av året og skulle ønske den varte lenger. Heldigvis er det noen måneder igjen.

Værmeldingen bommet ikke så mye til slutt. Ungene hoppet faktisk i sjøen, med våtdrakter riktignok, men likevel. Det var fortsatt mai. Jeg har en rød brystkasse. Og skrapemerker og skrubbsår på armer og bein. Jeg kan kjenne nye muskler. Jeg har gjort unna mye arbeid som vises. Livet er jammen ikke ille. Jeg skal ikke gi opp ennå 🙂

Sol eller regn

Værmeldingen lovte nydelig sol og varme denne helgen. Hittil har vi hatt omtrent 12° og silregn, tilsynelatende evigvarende. Men nå er vi installert på Vikan for hyttejobbing, og været spiller egentlig ingen rolle. Vi har masse å gjøre innendørs, og skulle værmeldingen likevel slå til har vi arbeid ute også.

Uken har vært hektisk og litt rar. Jeg føler at jeg har endret humør og modus hver dag, har jobbet med et vidt spekter av ulike ting, reist hit og dit omtrent daglig. Jeg har tatt noen avgjørelser, noe som impliserer å skru ned tempoet en del. Nøyaktig hvordan veien videre vil se ut er ikke klart, ikke en gang for meg selv. Jeg vet bare at jeg må endre ting før jeg klapper sammen. Dette er noe jeg har fundert på en stund, og den siste uken beviste behovet for å starte prioritering umiddelbart. Jeg gleder meg til å konsentrere meg om å holde hode, hjerte og innsats på én og samme plass snart.

Akkurat nå er jeg veldig nær den plassen, og om det blir sol eller regn – jeg skal nyte de neste tre dagene!

Takk

Det enkle ordet takk burde være noe av det letteste å ytre. Jeg tror vi alle har et hav av små ting å takke for i løpet av en dag. Vi ser antagelig de store tingene og det virker som vi vet når vi virkelig må uttrykke taknemlighet. Men hadde det ikke vært fint å takke din likemann i blant bare for å gjøre det åpenbare, for å gjøre akkurat det som er forventet en gang i blant? Eller få et klapp på skulderen for å gjøre vanlige oppgaver, selv om det er dine daglige plikter?

I dag fikk jeg noen fine tilbakemeldinger, trass i at jeg ikke følte at jeg gjorde noe ekstra. Det var bare en av disse gode flyt-dagene. Jeg ble ikke ferdig med det jeg hadde tenkt; tvert i mot – jeg gjorde nesten alt annet enn det som var på todo-listen.  Et høydepunkt var å få en flaske vin fra en kollega. Helt uventet, men en fin anerkjennelse for å hjelpe ham med noen ting på en privat PC. En annen kollega hadde med seg en utrolig god kake på jobb, jeg håper han hørte mine komplimenter for den. Tusen takk for at du delte den med oss! I tillegg til disse, enda andre kollegaer slengte ut et takk, godt jobba, bra gjort for bare de vanlige tingene. Og det føltes godt. Disse dagene fyller tanken min. Disse dagene gjør at jeg liker jobben min og setter pris på kollegaer!

Jeg må jobbe med min egen takk-frekvens. Jeg skylder en del av dere mye. Noen av dere vet at jeg mener å takke, hver dag. Dere gjør det verdt innsatsen!

Ulykkesdagen (unnskyld, lille mus!)

I dag tråkket jeg på en mus. Det var en ulykke, selvsagt. Jeg ville aldri gjøre noe sånt med vilje. Jeg hørte en poppe-lyd og da jeg så ned på bakken så jeg en bitteliten død mus, den hadde sprukket. Æsj! Jeg håper egentlig bare hun var død før jeg satte foten ned på henne. Uansett så hun vel aldri hva som kom. (Jeg tror det var en hun, søt som hun var). Likevel, jeg er veldig lei for det. Jeg lover å se meg bedre for fra nå av.

Jeg malte nok en vegg på hytta i dag også. Og dagens andre ulykke var en solid splæsj med rød maling i øyet mitt. Dette er absolutt ikke anbefalt bruk av dekkbeis, det kan jeg forsikre om. Heldigvis hadde jeg en flaske vann stående i nærheten og kunne skylle øyet ganske umiddelbart. Ingen spor av rød maling og ikke vondt lenger nå.

Som om dette ikke var nok greide Olav å smelle hodet i en døråpning. Og Sondre brente seg på hånden på et bål der jeg brente noe rask. Han var ganske stille en stund, ettersom han tydelig hadde fått beskjed om å ikke leke med bålet da jeg forlot det i fjæra. Jeg er glad det gikk bra med ham.

Dette er nok en langhelg med kristi himmelfartsdag i dag og en avspaseringsdag i morgen. Vi er selvsagt på Vikan og gjør fremskritt på hytta. Vi har gjort noe produktivt til tross for alle ulykkene. Jeg velger å tro at vi har hatt vår dose uflaks i dag og jeg vedder på at det ikke skjer noe dumt i morgen.

Vi unngikk store skader, med unntak av den lille musen da. Som kompensasjon kan jeg vise frem gresset vårt – det er omtrent det eneste grønne vi har på tomta ennå…

Kløver i gressplenen?

Prinsesse Fiona

Kroppen inn i verdens mykeste genser, ingen sko, beina på bordet, pute bak nakken. Og laaaaangsom pusting.

Feiring av 17. mai kan være slitsomt, i alle fall når man skal følge ungene rundt og ta del i enhver aktivitet. Vi bestemte oss på forhånd for å ta ting litt rolig i år. Ikke noe tivoli og karuseller, ingen bytur, ingen lange tog. Vi så på det lokale skoletoget og deltok på nabolagets arrangement på skolen etterpå. Tvillingene deltok i ulike aktiviteter, de tradisjonelle potetløpene og sekkeløpene. De spiste pølser og is, løp rundt med vennene sine og så ut til å ha uendelig med energi. Olav og jeg bare satt der, med en kaffekopp og en vannflaske. Best å slappe av når man kan på en slik dag.

Vi kunne ikke hatt bedre vær på nasjonaldagen. Helt blå himmel, sol og varmt. Det ble ganske varmt inni bunaden som naturligvis er laget av ull. For mange år siden passet den til og med. Dette er den årlige overraskelsen; hvorfor har bunaden min krympet siden sist?

Å få på vesten er mest utfordrende. En av hektene er vanskelig å se, og omtrent håpløs for meg å feste alene. Dagens seanse ble bortimot hysterisk, etter som jeg strevde en stund mens ungene stod der og så meg snurre rundt som en hund som løper etter halen sin. Da jeg omsider greide å hekte ting på plass fikk jeg følgende kommentar: “Du ser ut som Fiona“. Hrmf. Jeg var faktisk ganske fornøyd med årets krympenivå før denne kommentaren. Nå skifter riktignok Fiona mellom troll- og menneskekropp. Jeg kan kanskje lure meg selv og innbille meg at kommentaren egentlig var noe sånt som “Wow, mamma, du er virkelig lang og slank og ser fantastisk ut i bunaden din”.

Her venter jeg på slutten av barnetoget

I tillegg til å nyte gnagingen på de nederste ribbeina og følelsen av at lungene var flatklemte er bunadskoene et tema. De brukes naturlig nok ikke oftere enn bunaden, og er dermed ikke akkurat de mykeste og mest inngåtte skoene i skapet.  Etter omtrent ti minutter lengtet jeg etter slutten av dagen. Den varte selvsagt litt lenger. 17. mai er en av de lengste dagene i året, faktisk. I alle fall virker det sånn.

Vi avsluttet med stil likevel. Vi besøkte mamma og pappa, en koselig avslutning på årets feiring. Tvillingene hadde fortsatt energioverskudd og tilbragte omtrent hele besøket på trampolinen. Jeg telte stille i hodet mitt til ni – antall timer med tortur av ribbein og føtter. Mine hint om å avslutte dagen var ikke lenger subtile, og til slutt så alle ut til å være enige om at nok var nok. Ungene var tomme og vi hadde alle fått mer enn vår andel av mat og søtsaker. Nasjonaldag er morsomt, slitsomt og heldigvis bare én gang i året.

Shop ’til you drop

Som nevnt har vi hatt familieråd her om dagen. Noen av oss hadde veldig lyst til å reise til Vikan denne helgen og hoppe over alt som har med feiring av frigjøringsdagen å gjøre. Men vårt yngste familiemedlem la ned veto og krevde å få være sammen med klassen sin denne dagen. Så med to imot og en som avsto fra å stemme fikk han viljen sin denne gangen. Og jeg tapte.

Dette fikk noen følger; vi ble nødt å dra på klesshopping. Shopping generelt er (heller ikke) en favorittsport hos meg, og kanskje spesielt shopping med barn. Shopping med barn tre dager før en anledning som får alle andre til å også dra på shopping er reneste state of the art. Men som den martyren jeg er kom jeg meg gjennom det og endte opp med to kjekke gutter i smalstripete dresser, fine skjorter og fancy slips som prikken over i’en. Med en diger softis hver trampet de fornøyd ut av kjøpesenteret, og jeg kunne begynne å puste igjen.

Kan jeg nå få slippe å kjøpe noe annet en mat de neste seks månedene?

Livet er godt

Jeg er fornøyd, tilfreds, lykkelig. Dagene går, alt for fort selvsagt, men de triller ganske greit avgårde.

jobb har jeg mer enn nok å gjøre, det er bra. Jeg liker å ha mye å gjøre, og jeg liker å løpe rundt for å fikse små og store ting, lete etter feil og rette dem, små hjernetrim-oppgaver og de ordinære oppgavene som går nesten automagisk. Selvsagt er det mest moro når ting ramler på plass, og for tiden ser det ut til å gå mest den veien. Jeg har det nesten mer travelt enn noensinne, men å jobbe sammen en gjeng fine kollegaer er virkelig inspirerende. Jeg får mye positiv feedback fra de som er nærmest. Det er uten tvil avgjørende for å ville fortsette innsatsen.

Landsleiren er nå bare 52 dager unna og planleggingen er intensiv på alle nivåer. Det er mange møter, både på IM, telefon og turer til Oslo for ordentlige møter. Jeg er ekstremt glad for at min stab nå jobber boritmot autonomt. Det er veldig flinke folk med en genuin interesse for sine ulike områderog de levere når de skal og når de må, og også på egne initiativ. Nå håper jeg bare at jeg ikke har glemt ett eller annet viktig område ettersom tiden er i ferd med å renne ut for ting som skal produseres. Det er noen blandede tilbakemeldinger her, men jeg er ikke bekymret – ennå.

Volleyball er fortsatt min favoritt-fritidsaktivitet. Det er morsomt å spille, det gir en del trening og mine beste venner er på samme lag. Jeg håper all treningen viser noen fremskritt hos med etter hvert, også for de andre. Innendørssesongen er over for denne terminen, men vi har to eller tre dager i uka en stund fremover som vi kan bruke til å spille for gøy. Og med sommeren kommer utendørsspill. Det gleder jeg meg til, til sol og varme og forhåpentligvis muligheten til å kombinere dette med noe sosialt og kanskje en grillkveld i nesten-midnattssolen.

Mamma er nok en gang litt bedre etter cellegift. Hun er nå halvveis i behandlingen, jeg tror den siste runden var tøff for henne. Men nå er hun tilbake og jeg håper hun snart er på vei til Vikan for litt hyttekos igjen!

Sist, men ikke minst er jeg kjempefornøyd med hyttebyggingen vår. Jeg har forresten regnet ut vekten av alt panelet vi bar forrige helg og det ble 2800 kg, altså 2,8 tonn! Ikke rart skuldrene mine er blå. Vi er nødt å hoppe over bygging kommende helg, ettersom 17. mai er her og ungene vil gå i tog og delta på aktiviteter på skolen etterpå. Jeg må innrømme at jeg heller ville hoppet over denne feiringen, men det er ungene som har bestemt i år. Så får jeg heller glede meg til to langhelger etter det. Nå skal vi starte på interiørjobben, jippi!

Noen ganger kan jeg være ganske svartsynt, og når alt ser så lyst ut som nå er jeg redd jeg skal falle ned i depressive hverdager og stress igjen. Jeg savner fortsatt positive tilbakemeldinger fra der hvor det teller. Men jeg sikter mot fred, prøver å være positiv og ignorerer det som kan ignoreres. Og livet er godt!

Trøste og bære

Enda en helg har gått. Dette var trolig den største transporthelgen til Solfang, i alle fall på dette stadiet. Den neste store mengden som skal transporteres blir vel møbler. Men nå hadde vi bestilt alt vegg- og takpanelet og vi måtte selvsagt bære alt inn i hytta fra den digre tihengeren vi lånte. Det var tidvis kraftig regn, selvsagt mest mens bæringen pågikk. Denne typen materialer må akklimatiseres en stund før vi bruker det. På grunn av all ekstra fuktighet etter regnet trenger panelet litt ekstra tørketid før vi begynner å slå det opp.

Materialbæring

Det var mest jobbing denne helgen, og jeg kan knapt huske en lørdag kveld jeg har vært så komplett trøtt og utsltt. Det verket i hele kroppen, og jeg hadde problemer med å sove selv om det kjentes som jeg kunne sovnet ståede. Som belønning tok vi med ungene i Oasen før vi reiste hjem. En lang time i bassenget var faktisk ganske godt.

Jeg husket også å grave frem noen fredløs-røtter til Magni, håper hun får glede av dem i hagen sin i sommer.

I alt bar vi inn 350 m2, eller omtrent fem m3 treverk i helgen. (Når jeg får lyst kan jeg regne ut vekten også). Dette resulterte i blå skuldre og en følelse av at jeg mistet minst fem cm høyde. Godt at dette er en tre volleballkvelder-uke, jeg trenger å strekke meg litt. Men hvis noen føler for å klappe meg på skuldrene denne uka håper jeg de ikke faktisk gjør det – det vil gjøre vondt!

Dumhet

Man skal være forsiktig med å kalle folk dumme. Så det gjør jeg ikke. Jeg bare synes at noen er det. Mest av alt kan selvsagt det å kalle noen dum slå tilbake på en selv. Men dumheten ser noen ganger ut til å være grenseløs. Og når man møter det, uten styrke eller makt til å slåss mot det, så kan man bli ganske slått ut. I alle fall er det sånn for meg. I løpet av ganske lang tid har jeg lært meg å holde kjeft og smile. Kanskje det er et tegn på at jeg blir eldre?

Jeg har opplevd noen gjøre en betydelig mengde dumme ting i ganske lang tid, mer og mindre synlig. Heldigvis bare noen få personer. Men uheldigvis med innvirkning på mine områder her og der. Å se på denne pågående dårlige dømmekraften er på den ene siden ganske interessant, jeg er stadig nysgjerrig på når de vil forstå hva de gjør. På den andre siden er det ikke morsomt i det hele tatt å være nødt til å korrigere og dekke over i stillhet der konsekvensene av dumme handlinger ville blitt betydelige. Eller; ofte er det faktisk også mangel på handlinger. I små miljøer er det ikke så enkelt å tipse anonymt om noe, men jeg antar det kunne vært en løsning.

Men skitt au, jeg fortsetter mine hverdager. Jeg er fornøyd med det meste, og hvis de dumme vil fortsette med sitt – la dem det. Jeg har sagt det før; jeg gir meg ikke. Men merk dette; en dag gjør jeg nettopp det. Og da kan jeg sitte utenfor og le. Høyt.