Utvidelse av ordforråd

Nye medier og endringer i oppførsel endrer også språket, selvsagt. Det har vel alltid vært sånn. Vi lager ord for å beskrive nye ting hele tiden. I dag hørte jeg noen snakke om et nytt definert verb; to unfriend. Jeg hadde ikke noe problem med å forstå hva det skulle bety  men jeg trodde ikke det var et offisielt uttryk. Men sannelig, Wiktionary har det. Ganske morsomt egentlig. Kanskje jeg skal bidra til å utvide betydningen av ordet…?

Ingen trening i dag

I går tapte vi en kamp. Det var ikke fordi det andre laget spilte ekstremt bra, selv om de åpenbart gjorde det bedre enn oss. Men vi var bare helt på trynet. I tillegg til å spille fryktelig ukonsentrert og uten vilje til å vinne, hadde vi mer enn vår andel uflaks. På toppen av alt greide jeg å falle og fikk ikke bare én, men to svære mannfolk oppå meg. Så lenge jeg var varm og i bevegelse trodde jeg ikke det var så ille. Men i dag kunne jeg knapt gå. Og da har jeg ingenting på volleyballbanen å gjøre. Jeg hadde gledet meg til treningen i dag, spesielt for å vise at ingenting kan vøre dårligere enn gårsdagens kamp.

Kanskje jeg kan bli med i morgen. Jeg får prøve meg på trapper først.

Hvor kom alle disse bøkene fra?

bokhylleFor ganske lenge siden bestemte jeg meg for å flytte noen bokhyller til hytta så snart som mulig. Nå er det mulig og prosessen har begynt. Jeg startet med å plukke ut favoritter fra samlingen; de bøkene jeg vet det blir kjekt å finne i ferier og lange helger på Solfang. Etter noen turer anså jeg mengden bøker i hauger på hyttegulvet til å være passe til de hyllene jeg ville ta med. Sist uke tømte og demonterte jeg hyllene hjemme, og der kom den første overraskelsen – hjelp, hvor mange bøker er det egentlig plass til i en hylle? Haugene på gulvet hjemme er enormt mye høyere enn de på hytta. Det betyr selvsagt at jeg må tenke en gang til på hva jeg skal gjøre; hvilke bøler skal til hytta, skal jeg kjøpe nye hyller hjemme, sortere ut, prioritere, gi bort selge…? (Nei…)

Den andre overraskelsen kom i dag. Da jeg bar alle hylledelene til bilen innså jeg at det ville bli MYE å male. Jeg bestemte å male de gamle furuhyllene for å få dem til å passe inn i hytta og jeg er fortsatt sikker på at det var riktig vurdert. Men det er mange overflater, det må males minst to strøk og nå begynner det å bli trangt om (male)plassen på stua ettersom det er møblert der. Det viste seg å bli en balansekunstøvelse å snike seg rundt hjørner og under bord for å få maling på hyllene og ikke resten av interiøret. Men etter noen intense timer er jeg nesten ferdig. Og jeg har håp om montering av hyllene i mogen.

Jeg malte noen bokhyller for noen år siden og her er dagens tips: Vent noen dager, kanskje en ukes tid etter at malingen har tørket før du setter bøker i hyllene. Jeg har fortsatt 30-40 bøker med hvit stripe i bunnen etter den erfaringen.

Når jeg kommer hjem i morgen skal jeg plukke ut enda flere hyttebøker fra haugene. Alt jeg har tatt med hit til nå fyller kanskje 1/4 av de nymalte hyttebokhyllene.

Klar for det normale

Jeg er faktisk klar for uken som kommer. Jeg vet ikke om noe som skal hindre vanlige arbeidsdager, volleyballtreninger, ærend og småinnkjøp til hytta, eller muligheten til å avspasere noen timer på fredag for å sette kursen mot Solfang igjen. Denne helgen fikk vi faktisk en del oppløftende små og store nyheter, og jeg kjenner en anelse optimisme snike seg innpå. Olav startet helgen med en vond rygg, og jeg tenkte at det var bare det som manglet… Jeg så for meg ham liggende i sengen hele helgen. Men heldigvis gikk det over! Og nå ser han bra ut igjen. Og jeg er mer enn klar for alt som er normalt og vanlig.

  • Patrick tok sine første skritt alene på krykker, nå er han på rehabilitering og intens trening
  • Elin er ute av respiratoren og puster fint, litt trøbbel med å snakke men kommer seg raskt
  • Mamma er i strålende humør (og cupfinalen gjorde det enda bedre) og det er herlig å se henne sånn
  • Pappa har fylt båten med diesel og forbereder en tur på havet i morgen (noe som virkelig topper hans humør)
  • Vi har tisset på egen do
  • Jeg fikk brent masse emballasje på et kjempebål i fjæra – ren terapi
  • Ingen av oss har det fjerneste symptom på svineinfluensa

Vi gjorde en teit feil med kjøleskapdøra i dag, men jeg bestemte at tabbekvoten er bortimot ubrukt og derfor tillater vi oss å ikke bry oss om det. Jeg antar vi begge gikk på autopilot og monterte dørhåndtaket nøyaktig likt den forrige døra. Men en kjøleskapdør og en oppvaskmaskindør åpnes ikke akkurat på samme måte… Jaja, vi kjøper en ny dør og har en i reserve til oppvaskmaskinen.

Flere oppdateringer komme nå som vi holder på å flytte inn. Den eneste gjenstående hodepinen er strømmen, som jeg håper er på plass i slutten av måneden.

Jobb, vaksine og pleie

Tvillingene, Olav og jeg ble vaksinert mot influensa  A, H1N1 i går. Sondre var veldig syk da han var under to år, og ble vurdert til å tilhøre risikogruppen. Helsestasjonen mente vi alle kunne få vaksine samtidig, bare for å være sikre på at ingen av oss sprer viruset. Vi stønnet og klaget en del i går på grunn av skikkelig stivhet i armen (bortsett fra Olav som ikke kjente noe) men i morges var alt mye bedre igjen. Beskyttelsen vil ikke være komplett før om en uke eller to, så vi må vel fortsatt passe litt ekstra på.

Kolla ble syk i går. Jeg kjørte noen ærend for ham, kjøpte litt mat og drikke, og jeg dro til apoteket og skaffet Tamiflu som heldig nok ble fritatt for reseptplikt i dag. Han måtte fylle ut et erklæringsskjema med allergispørsmål og sånt, men det er nok ikke tvil om at han har fått influensa. Nøff!

Det blir ikke så gøy på jobb neste uke uten Kolla og enda flere borte. Jeg må skjerpe utholdenheten på jobb og hjernekapasiteten min. Det er kanskje på tide å gjøre uansett. Det er litt mye som foregår for tiden, men i morgen har jeg i alle fal lkomplettert to hele jobbuker. Det er jo ganske bra, jeg føler jeg er i gang tross alt.

Halvgått uke

Patrick gjør fremskritt, han er ute av sengen minst en gang om dagen og har til og med på seg klær igjen. Han har selvfølgelig fortsatt en lang vei igjen. Men han blir bedre dag for dag. Hodet er også mye bedre, så han kan se på TV og sånn. Jeg er vettskremt hver dag for at han skal ende opp med en eller annen permanent skade på kroppen sin, men jeg er også optimist og tror han vil bli helt perfekt igjen. Humøret stiger jevnt og jeg er imponert over motet og evnen til å glede seg over små ting, som å få vasket håret!

Mamma mistet mamman sin denne uka, selvsagt et følelsesmessig tilbakelag som gjør enda en endring i rutinene. Men mamma er forbausende sterk. Hun er sitt gode gamle jeg igjen, hun har til og med farget håret – skikkelig kult! Herceptinbehandlingen går sin gang, jeg tror det nærmer seg halvveis snart. Nedtellingen til giftfri har begynt.

Elin med infeksjonen er fortsatt veldig syk. Hun ble flyttet til intensiven og koblet til respirator for noen dager siden. Det har vært noe fremgang ettersom infeksjonen er identifisert til å være vannkopper. Men hun har dem innvendig; hele lufveissystemet og svelget er fullt av vannkopper. Jeg har aldri hørt om dette tidligere, men har fått høre om andre tilfeller etter at jeg fortalte om Elin. Olav og jeg er faddere til hennes yngre søster. Siste nytt var at temperaturen hennes var gått litt ned, vi krysser fingrene!

Hvil i fred, Oa

roseMormor døde i dag. Hun hadde 18 barnebarn (hvis jeg har telt riktig) og en anselig mengde oldebarn (som jeg ikke en gang kan prøve å telle). Mine unger kalte henne Oa, kortversjonen av oldemor. Det er på en måte godt at hun slipper å lide mer. Hun har funnet fred nå. Selvfølgelig er det trist, fryktelig trist.

Hun var den siste av besteforeldrene mine. Og hun døde på bursdagen til den andre bestemoren min, farmor. Selv om jeg ikke hadde så mye kontakt med mormor vil jeg alltid sette pris på henne og hennes minne. Fordi hun bodde langt unna var det alltid spesielle anledninger når vi reiste dit. Feiringene av bursdagene hennes har vært en flott arena for å møte de mange slektningene de siste 15-20 årene. Neste møte blir en ganske trist anledning i den lille hjembygda hennes. Hvil nå, mormor. Du hadde et langt, langt liv.

Noe virker i alle fall

Jeg er nå den lykkelige bruker av Karmic Koala på tre av mine hverdagsmaskiner. Etttersom jeg ikke hadde tålmodighet til å vente på den endelige releasen, jukset jeg litt og oppgraderte til en release candidate tidligere. Men i dag måtte jobb-PCen ha en oppgradering. Det var gjort i løpet av mindre enn en time, og det ser (så langt) ut til å fungere perfekt. Den lille eee’en er også passende utstyrt – nerdehjertet er lykkelig for en stund. Ting som virker med en gang gir ikke egentlig de store utfordringene, men noen ganger er det veldig greit når det er sånn.

splash

Jeg trenger gode nyheter

De siste dagene har ikke vært så gode. Patricks ulykke var den verste og det mest skremmende så langt. Han har vært en del våken i dag, men har store smerter. Han sover selvfølgelig mye, og jeg regner med han får passe doser med smertestillende medisiner så han slipper å plages mer enn nødvendig. Ikke så mye nytt i dag, vi må vel venne oss til å få dem i små porsjoner en stund. Krysser fortsatt fingre for deg, Patrick!

Patrick ble hardt skadet i ulykken

Mormor er veldig syk. Hun fylte 93 for en måned siden. Nå har hun en trasig lungebetennelse, og kan ikke kommunisere noe særlig. Det er ikke noen tvil om at hun er veldig ukomfortabel. Jeg håper hun får den hjelpen hun trenger. Det er trist at hun bor så langt unna, det er ikke noen enkel måte å stikke innom for å treffe henne. Og kanskje hun ikke ville vite at jeg ar der. Eller om hun gjorde det; kanskje hun ikke kunne huske hvem jeg er. I det hele tatt veldig trist, men jeg skulle ønske at hun ble frisk igjen.

Olav var på MR med skuldrene sine for et par uker siden. Han har vært sykmeldt i mer enn to måneder, men er ikke blitt bedre. MR’en fortalte tydelig hvorfor. I tillegg til alvorlig slitasje har han avrivinger i senefester på begge sider, noe forkalkning og en drøss med latin jeg egentlig ikke forstår. Bortsett fra det åpenbare; han har vondt og det er en grunn til det. Han er nå satt i kø for operasjon, men vi vet jo ikke hvor lang tid det vil ta før han får den. Jeg vet at han ønsker å være sterk og fungerende, og det er hjerteskjærende å se på at han ikke kan gjøre det han vil.

Mamma fortsetter behandlingen for kreft. Det er en viss trøst i langtidsplanene for behandlingen, men jeg venter fortsatt på at de skal komme og si at hun er bra. Ikke noe mer kreft, ikke mer gift, ikke flere sykehusturer. Det er herlig å se henne i vigør igjen, hun gjør tingene sine nesten helt som før. Jeg ser virkelig frem til at den underbevisste tanken på at hun har kreft forsvinner.

En annen slektning i Olavs familie er også på sykehus med en uidentifisert infeksjon. Hun er bare en ung jente og nå på isolat på infeksjonsavdelingen. Det ser i det minste ut til at det ikke er svineinfluensa.

Så armen min blir bare en detalj. Ikke verdt å nevne en gang. Den er bedre og jeg er tilbake i full jobb. Det begynte nesten å bli pinlig å bestille nye legetimer. Jeg skal greie meg, i alle fall til Olav, mormor, mamma, Elin og Patrick er bedre!

Jeg lengter etter gode nyheter. Hvis du har noen, så ikke nøl med å si fra.