Er det høst nå?

Allerede august. Det er helt ubegripelig hvor fort tiden går. Bare én uke igjen av ferien. Eller; jeg har vel egentlig én uke igjen av sykmeldingen min, og således all ferien til gode – den får jeg fordele og nyte utover høsten. Når armen blir bedre kan jeg sikkert også få til å gjøre noe mer nyttig her.

Værmeldingen sa regn-regn-regn i dag (og egentlig resten av uka) men etter et skikkelig skyll skinte det opp igjen og etterpå ble det tørt og fint. Vi (les: Olav) har gravd til pilarer på trappesiden mens jeg lukte masse ugress i hagen igjen.

Litt lei av graving og grisete gårdsplass, men kanskje dette er slutten...?

Ettersom været var meldt så høstlig hadde jeg svinestek på middagsmenyen i dag. Det ble egentlig litt feil med knallsol og svor, men skitt au – det var fryktelig godt! Så nå kan alle som ikke stakk innom i dag angre seg litt! For en stund siden kom regnet for fullt, så det ble en slags klaff på værmeldingen likevel.

Luftgeværskyting fra verandaen

Guttene har mange gjøremål, de skyter på blink med luftgevær, kjører båt, fisker, spiller PS3 – i det hele tatt er de stort sett fullt belagt hver dag. Det skal bli spennende å se om det blir mulig å snu døgnet på plass innen skolestart om bare to uker.

Ting går i sakte tempo her på hytta. Det er uendelig godt å være her. Kanskje ikke like interessant å lese bloggen? Men det kommer hverdager og hverdagslige gjøremål, problemer og milepæler etter dette. Jeg har egentlig ikke så mye annet å berette enn at livet er godt, så da blir det også det bloggen handler om for tiden.

Brrrr….!

Vi har lagt om til vinterdekk på bilen. Jeg syns det er alt for tidlig med vinter i september! Og jeg liker vel egentlig veldig lite med vinteren generelt. Jeg like en koselig innekveld med stearinlys, en film eller en bok, fyr i peisen og et behagelig pledd. Men jeg liker virkelig ikke glatte veier og den håpløse tilgangen til alle steder med snø og is over alt. Jeg skulle vel vært bjørn, så kunne jeg sovet hele vinteren. Men da ville jeg gått glipp av stearinlys-greia.

September er kommet til slutten, jeg kan ikke huske en september med så mye regn noen gang. Den siste uken har det i tillegg vært mye vind. Temperaturen varierer, men nå er det kaldt og ikke noe mer håp for sommer i år. Jeg får se frem til våren på hytta.

PS: Jeg husker fortsatt pogramleder Odd Grythe fra barndommens TV som spurte en utenlandsk gjest: “Do you have pigs in your decks?”

Detaljer

Fremdriften på hytta går sin gang, selv om det føles ganske sakte om dagen. Mesteparten av det vi gjør nå er detaljer. Justeringer her, en liten flekk maling der, små avslutninger over alt. Men selvsagt er det fortsatt morsomt, og hver eneste lille bit teller. Været er fortsatt helt elendig, heldig for oss at vi kan være inne med detaljarbeidet.

Neste helg starter høstferien og vi får en hel uke til å komplettere enda mer. Den største oppgaven nå er å få vann og strøm inn i hytta. Vi må ha hjelp til dette, en rørlegger vil lage rørtilpassingene og det lokale everket må komme for å godkjenne de elektriske installasjonene før strømmen skrus på.

Og vi har bestilt peis! Jeg er så fornøyd med valg av ovn, både utseene og varmeeffekten vi vil få. Moderne vedovner kan nå til og med installeres uten at vi må bygge brannmur på stua. Det passer meg utmerket, jeg er svært fornøyd med det malte tømmerpanelet og hadde ærlig talt ikke noe ønske om å ha en murvegg der.

Tiden går sakte eller fort, avhengig av hvor jeg er – jeg skulle ønske jeg kunne være mer på hytta, men jeg er redd en uke ferie vil fly avgårde… Men først venter en arbeidsuke. Jeg har begynt å jobbe 50% og prøver å få armen i form nå. Lei av å ha vondt!

Miniferie

Jeg sitter på bussen på vei til hytta. Denne gangen reiser jeg alene, og jeg blir også mutters alene på Vikan. Jeg har planer om å pusle med litt små-maling og rydding i hytta, uten forpliktelser som å mate unger eller leke husmor. Det blir en liten ferie et par dager. Jeg gleder meg til å litt tid uten dårlig samvittighet for det jeg ikke gjør.

Bussturen er litt av en opplevelse. Her har vi selvsagt telefonsnakkeren. Jeg kan virkelig ikke forstå hvordan noen mennesker tror de er i et privat rom så snart telefonen ringer. Hun snakker og snakker, høyt og tydelig. Vi vet nå alt om jobben hennes, studier, planer, familie og masse informasjon jeg tror ingen av oss føler behov for. Kanskje jeg skal slippe en lapp i fanget hennes med url til denne bloggen når jeg går av bussen?

Videre har vi hosteren. Nå om dagen er de fleste ganske oppmerksomme på svineinfluensa og tar sine forholdsregler. Men denne fyren harker og hoster og nyser som om han var helt alene i verden. Han tar ingen notis av sine medreisende. Og han sitter selvsagt nært meg.  I tillegg lukter han av en ekkel blanding av gammel sigarettrøyk og flere dager gammel hvitløk. Æsj.

iPod’en min døde etter 25 minutter. Det gjør selvsagt den nesten fire timer lange turen noe lenger. Jeg sjekket batteristatusen i går, indikatoren viste fullt batteri. Vel, så mye for å tro på det i stedet for å bare putte den i laderen. Da har vi lært det.

Bussen har trådløsnett ombord. Jippi. Men det virker selvsagt ikke med min nylig installerte wicd nettverksmanager. Teit. For å kunne laste ned den gamle trenger jeg nett. Så jeg prøvde mobilnettadapteret mitt, det virket heller ikke – mobildekningen er vel for ustabil og jeg blir kastet ut hele tiden. Hmm, kanskje det også skyldes wicd?

Den generelle gleden med bussturer er alle stoppene. Naturligvis må bussen stoppe for å være tilgjengelig for folk. Men det er ganske irriterende at den må innom alle smågater langt unna hovedveien. Ikke rart turen etter planen tar en time mer enn det tar å kjøre bil.  Det er en god del veiarbeid for tiden, det gjør at vi i tillegg må humpe og skumpe gjennom midlertidige omkjøringer her og der. Men kanskje alt veiarbeidet gjør at bussturen i fremtiden blir litt kortere og veiene litt bedre.

Likevel er det ganske okei å reise med buss. Jeg kan slappe av og glemme alt ansvar hele turen. Om jeg bare hadde lagt ned bittelitt ansvar før avreise kunne jeg hatt musikk på øret, hatt med en bok å lese i, kanskje noe å bite i og en flaske vann. Jeg må huske det neste gang.  Nå er det mindre enn en time igjen, og deretter to dager helt for meg selv til å komme enda et skritt nærmere drømmehytta.

Jeg gir etter, men gir ikke opp!

Jeg dro til legen igjen i dag. Armen har gradvis blitt verre de siste dagene, og kompensering har ført til at nakke og skuldre også er blitt vonde. Kanskje er dette også grunnen til at jeg har hatt daglig hodepine i det siste? I alle fall, ingen flere unnskyldninger, sa doktoren. Jeg er sykmeldt en uke og skal snart tilbake til ham. Jeg skulle ønske han pønsket ut en mirakelkur innen da.

Så her sitter jeg og har gitt etter for legens råd. Jeg kan vel se en del filmer eller noe. Men jeg vil ikke gi opp – jeg skal være tilbake ganske snart både på jobb, volleyball og hyttebygging. Håper jeg.