Strikkeweekend på Røros

Inger og jeg på bergstadsvandring

Sååå trivelig å endelig få treffe noen få likesinnede på strikkefronten igjen! Strikkeweekend på Røros skulle liksom bli årets happening, og på ett vis ble det jo også det. Men det var jo noen skjær i sjøen. Deltakerantallet var ganske beskjedent, bare 45 stykker. Dette skyldtes nok både smittevern og at mange ikke tok sjansen på å reise. I tillegg var selve arrangementet litt annerledes enn jeg er vant med (bortskjemt med?) og utenom kurs/foredrag var man stort sett overlatt til seg selv.

Piken på broen …

Likevel – det var veldig kjekt å treffe igjen mange av de jeg kjente fra før, og like kjekt å bli kjent med noen nye.

Inger sitt flotte pannebånd

Årets dille var kanskje pannebånd med tvist som Inger smittet oss med. Og så var vi mange som strikket på Maude Tee.

Tredje forsøk på å starte på Maude Tee – strikkefasthet er no’ herk …

Røros var like vakker som alltid, men hotellet kunne med hell fått en ansiktsløftning …

Ikke dra fra meg …!

Lukas har funnet seg godt til rette som co-pilot når vi kjører til eller fra hytta. De siste gangene har han stilt seg opp ved bilen i god tid før avreise når han mistenker at det er en tur på gang. Her står han og nekter å flytte seg – annet enn inn i bilen.

Og så fornøyd er han når vi endelig triller avgårde!

Arthur Arntzen – et treff for lenge siden

Jeg traff Arthur Arntzen en gang i Harstad, han holdt et foredrag på en jobbkonferanse jeg deltok på. Overraskende nok (den gangen) var det ikke karakteren Oluf som var tema for hans presentasjon, men boka “Det latterlige alvor” som handler om å bruke den gode humoren som motvekt mot stress i arbeidsliv og heim, med varm og klok livsfilosofi og lystelig fortelling.

Jeg har sett i media at den gode Arthur nå er rammet av demens. Hans datter er faglig leder for Senter for omsorgsforskning, og har skrevet en kronikk om sin far og opplevelsen som pårørende. Noe av det fineste jeg har lest er hennes beskrivelse av Arthur sin opplesing av datterens favorittdikt:

Du går fram til mi inste grind, og eg går òg fram til di.
Innanfor den er kvar av oss einsam, og det skal vi alltid bli.
Aldri trenge seg lenger fram, var lova som gjaldt for oss to.
Anten vi møttest tidt eller sjeldan var møtet tillit og ro.
Står du der ikkje ein dag eg kjem felle det meg lett å snu,
når eg har stått litt og sett mot huset og tenkt på at der bur du.
Så lenge eg veit du vil koma i blant som no over knastrande grus
og smile glad når du ser meg stå her, skal eg ha ein heim i mitt hus.

(Ord over grind, av Haldis Moren Vesaas, 1995)

OLUF (alias Arthur Arntzen) FOTO: MORTEN HOLM

Sannelig er den oppvoksende generasjon en personlighet og historie fattigere, som ikke har opplevd verken Oluf R eller Arthur Arntzen.

Rødt til jul

Denne jakka kjøpte jeg i New York, jeg må jo tilstå at jeg fortsatt har en forkjærlighet for rødt …

Og for å toppe antrekket (eller bunne? siden det blir nederst …) så kjøpte jeg røde Supergasko som finnes i akkurat samme rødfarge 🥰

Ikke så vinterlig, mersom julete. Ååå, jeg gleder meg til å bruke dette når det er litt mindre snø og kaldt og vått ute! Jeg blir litt gladere av sånt ❤️