Miniferie

Jeg sitter på bussen på vei til hytta. Denne gangen reiser jeg alene, og jeg blir også mutters alene på Vikan. Jeg har planer om å pusle med litt små-maling og rydding i hytta, uten forpliktelser som å mate unger eller leke husmor. Det blir en liten ferie et par dager. Jeg gleder meg til å litt tid uten dårlig samvittighet for det jeg ikke gjør.

Bussturen er litt av en opplevelse. Her har vi selvsagt telefonsnakkeren. Jeg kan virkelig ikke forstå hvordan noen mennesker tror de er i et privat rom så snart telefonen ringer. Hun snakker og snakker, høyt og tydelig. Vi vet nå alt om jobben hennes, studier, planer, familie og masse informasjon jeg tror ingen av oss føler behov for. Kanskje jeg skal slippe en lapp i fanget hennes med url til denne bloggen når jeg går av bussen?

Videre har vi hosteren. Nå om dagen er de fleste ganske oppmerksomme på svineinfluensa og tar sine forholdsregler. Men denne fyren harker og hoster og nyser som om han var helt alene i verden. Han tar ingen notis av sine medreisende. Og han sitter selvsagt nært meg.  I tillegg lukter han av en ekkel blanding av gammel sigarettrøyk og flere dager gammel hvitløk. Æsj.

iPod’en min døde etter 25 minutter. Det gjør selvsagt den nesten fire timer lange turen noe lenger. Jeg sjekket batteristatusen i går, indikatoren viste fullt batteri. Vel, så mye for å tro på det i stedet for å bare putte den i laderen. Da har vi lært det.

Bussen har trådløsnett ombord. Jippi. Men det virker selvsagt ikke med min nylig installerte wicd nettverksmanager. Teit. For å kunne laste ned den gamle trenger jeg nett. Så jeg prøvde mobilnettadapteret mitt, det virket heller ikke – mobildekningen er vel for ustabil og jeg blir kastet ut hele tiden. Hmm, kanskje det også skyldes wicd?

Den generelle gleden med bussturer er alle stoppene. Naturligvis må bussen stoppe for å være tilgjengelig for folk. Men det er ganske irriterende at den må innom alle smågater langt unna hovedveien. Ikke rart turen etter planen tar en time mer enn det tar å kjøre bil.  Det er en god del veiarbeid for tiden, det gjør at vi i tillegg må humpe og skumpe gjennom midlertidige omkjøringer her og der. Men kanskje alt veiarbeidet gjør at bussturen i fremtiden blir litt kortere og veiene litt bedre.

Likevel er det ganske okei å reise med buss. Jeg kan slappe av og glemme alt ansvar hele turen. Om jeg bare hadde lagt ned bittelitt ansvar før avreise kunne jeg hatt musikk på øret, hatt med en bok å lese i, kanskje noe å bite i og en flaske vann. Jeg må huske det neste gang.  Nå er det mindre enn en time igjen, og deretter to dager helt for meg selv til å komme enda et skritt nærmere drømmehytta.