Om familie, jobb, fritid og livet generelt

Lukas gjør hva som helst for en godbit. Hvis godbiten skulle vise seg å være tørrfisk eller krumkake tror jeg han kunne slått stiften eller gjort en salto uten tilløp – så godt er det! Når vi roter oss ut i skogen og snøen får han løpe fritt (eller med sporline) så lenge jeg har godteri på lur i lomma, for da er han lynsnar til å lystre på innkalling. Jeg må være flinkere til å trene ham, innkalling bør virke uansett om jeg har noen belønning eller ikke.

Har du noe godt i lomma, muttern...?

Nå som jeg er flinkere til å gå har jeg planer om litt lengre turer de dagene jeg er hjemme. Både jeg og hunden har godt av det, ganske så sikkert. Jeg ser frem til møte med sykehusøvrigheta om en måneds tid, da får jeg vite hva jeg bør, skal, må og får gjøre for å trene opp rygg og desslike. Får satse på å ikke ramle på glatta de neste dagene også da.

Jeg hadde ikke glemt kameraet på hytta likevel, heldigvis (jeg syntes nok jeg måtte nådd toppen (eller bunnen) av sløvhet om det var sånn, for jeg var temmelig sikker på at jeg hadde tatt det med) og det dukket opp under ungenes draperte snøbukser (over armlenet på lesestol #2) da jeg hadde en intensiv leteaksjon etter peislighteren. Som var borte. Det var andre gang en sånn lighter lot til å ha fordampet her i huset. Mystisk. Hva måtte jeg miste (og lete etter) før jeg fant lighteren? Jo, nå har jeg funnet et triks;

det er bare å late som man leter etter noe helt annet (man trenger ikke en gang spesifisere hva) så dukker sånne tapte gjenstander opp!

Jeg late-lette bare noen minutter før jeg fant lighteren, i skuffen med vaskekluter på badet. Hmmm, noen har antagelig brettet klesvask, tent telys og gått i egne tanker. Undres på hvem…

PS – nå er telefonen min borte, jeg spiller helt ubekymret og går ut fra at jeg finner den så snart jeg rusler plystrende rundt og leter etter noe annet!

… dere som lufter hund uten å plukke opp dritten etter den! Alle sier de alltid plukker opp, så hvem er disse snikskiterne som forurenser alt av gater, stier, fortau og lekeplasser? Er folk virkelig så teite at de lar det ligge når ingen ser dem? Eller gir de bare blaffen? Syns ikke de det er vemmelig å gå slalåm mellom rusene? Det er bra at avisene skriver om dette, men jeg er redd det hjelper lite. For det er jo ingen som innrømmer at de tilhører denne gjengen som det skrives om. Bøtelegging hadde vært suverent, men hvordan skal det gjennomføres – spanere i buskene kanskje? Jeg sier i alle fall skam dere! Grisete, er det.

Bilde fra adressa.no – det er ikke noe bedre i boligfelt eller lysløypa!

Jeg har skrevet om dette tidligere også. Det har dessverre absolutt ikke blitt bedre etter den gangen. Fysj og fysj han være!

Jeg har meldt meg inn i en bokklubb igjen, selv om jeg lovte meg selv at jeg ikke skulle gjøre det flere ganger. Men det er noe med de der velkomsttilbudene – ordet gratis er ganske tiltrekkende. Denne gangen var det bøker (eller stæsj) for 1000 kroner, så jeg endte opp med fire krim + fire kaffekrus. Åkkesom – hvis jeg er flink til å avbestille de bøkene jeg ikke vil ha, så kan det (i teorien) hende at jeg ikke ender opp med flere bøker enn jeg likevel ville kjøpt. Jeg får gi meg selv dette året da

En gang bokorm – alltid bokorm...

Når man skal kose seg, så spiller det liksom ikke noen rolle om det ser stilig ut. Synes Lukas.

... var det noe?

Jeg har sagt lenge at jeg før eller siden skal ha enda en hund. Og selvfølgelig skal jeg ha cairn også neste gang – verdens beste kompis, vettu. For noen dager siden fikk Billa (Lukas’ mamma) to valper – en prins og en prinsesse. Sjelden har jeg vært SÅ forelsket etter bare å ha sett et bilde… Jeg skal på besøk snart, må jo se prinsen i virkeligheten!

Billas Last Prince (bilde fra Revehiet – http://revehiet.com/)

Og av og til dukker det opp sånne annonser på finn.no som gjør at jeg stopper opp litt og lurer på om dagen for familieforøkelse likevel er kommet:

Tenk å være nødt å gi fra seg en sånn herlig kompis...

I dette tilfellet var det en tispe, og det krever nok litt mer enn en dag eller to betenkningstid hvis vi skal ha en av hvert kjønn i huset. Allikevel har det sikkert sine fordeler å slippe valpestadiet, så jeg var veldig fristet – igjen. Hjertet mitt smeltet, jeg hadde så lyst å bare hive meg rundt og ta godt vare på hunden som ikke lenger passer inn i familien hun har hatt i fem år. Men jeg ringte ikke. Jeg håper denne lille damen har fått et godt hjem.

Lille Lukas, sju uker gammel

Valget faller sikkert på en valp også neste gang, vi får bare planlegge det sånn at vi har mulighet til å være litt ekstra hjemme når vi får den. Det finnes jo nesten ikke noe mer bedårende enn en sånn liten en, da! Jeg skal i alle fall aldri mer ikke ha hund, hvis du skjønner

… til vi reiser på vår aller første tur til Syden. Det er ikke fritt for at gutta gleder seg. De sier at de aldri har vært i Syden, selv om vi hardnakket prøver å påstå at de har vært i Syden. I 2006 kjørte vi nemlig bil helt til Venezia, det var litt av en ferie (som jeg kanskje burde lage et mimre-innlegg om en dag). Men neida, i Syden har de aldri vært, en sånn tur skal nemlig foregå med fly, på rettelig chartervis. Så dermed blir det vår aller første når vi 31. mars klatrer ombord i et fly med en eller annen ukjent logo. Joda, vi gleder oss vi voksne også

Et av de klassiske skuer i Venezia

Men jeg mener fortsatt at Venezia kvalifiserer til Syden like godt som noe annet sted. Som bildet viser; været (og varmen) var upåklagelig da vi var der. Dagen før ankomst og dagen etter avreise hadde vi så voldsomt regnvær at det var vanskelig å kjøre bil! Litt flaks skal man ha, og vi får håpe Gran Canaria viser seg fra sin beste side når vi kommer oss dit.

Sist helg tok karene affære og brøt seg på snøen på verandaen. Det var nokså mye snø, og i tillegg meldt mer og mildere, sånn at den var våt og tung. Like greit å kvitte seg med den da. Olav og pappa hadde litt av ei økt, med særdeles god hjelp (eller var det undeholdning kanskje?) av Lukas.

Olav ser ikke ut som han gleder seg til å ta fatt på jobben

Lukas klatrer mest mens han beundrer bestefars håndlag

Både Lukas og jeg lengter tilbake til hytta. Det er ikke akkurat fristende å kjøre på vinterveiene for tiden, så en kort helg blir neppe brukt til hyttetur riktig ennå. Jeg håper uansett på en ukestur med hunden, en slags vinterferie kanskje. Snart.

Vinter i fjæra er også fint!

I dag er det stor bursdag på haugen – gratulerer med rund dag, papsen min! ♥ På forrige runde dag fikk han en flott krone av barnehagen til gutta, for krone måtte det være på bursdager. Det dukker kanskje ikke opp en slik hodepryd i år, men vi ønsker i alle fall hjertelig til lykke!

Bestefar med bursdagskrone!

Det hender det hoper seg opp på jobben også, sånt som blir til rot. I forrige uke hadde vi en stor ryddeaksjon. Det var trangt i døråpningene da dette lasset skulle ut!

Forhåpentligvis en stund til neste storopprydding