Om familie, jobb, fritid og livet generelt

Det har kommet nysnø, og Lukas er ellevill! Jeg tror nysnø, masse nysnø, er det beste han kan tenke seg i hele verden. Han borer snuten ned i alle kriker og kroker, snuser, vurderer, markerer og løper videre til neste sjekkpunkt. I dag har han tatt markeringen ett skritt videre – nå signeres like greit eiendomsretten til plassen med en velformet L. For Lukas kan jo skrive han.

Bore snuten nedi snøen, sjekke eiendomsretten kanskje?

Tid for å posisjonere seg – Lukas was here!

Så er denne plassen behørig signert. L is for the Lukas!

Jeg har bestilt billetter til Nattens umusikalske dronning, en forestilling med Hege Schøyen og Jan Martin Johnsen. Jeg så klipp fra forestillingen på tv denne uka, og det så bare hysterisk morsomt ut. Showet kommer ikke til Trondheim før i slutten av oktober, så det er lenge å glede seg. Men da var det også mulig å få billetter, vanligvis er jeg for treg til å få med meg sånt.

Et skikkelig umusikalsk show å glede seg til når høstmørket er her

Forestillingen Nattens umusikalske dronning er historien om operasangerinnen Florence Foster Jenkins (Hege Schøyen). Eller rettere sagt: Hun var operasangerinne kun i sitt eget hode. Sannheten er at hun hadde svakt utviklet gehør og rytmesans, og var knapt i stand til å holde en tone. Foster Jenkins startet med å gi små konserter i lukkede selskap, men endte opp som et kultfenomen som til slutt gjorde konsert for et utsolgt Carnegie Hall. Publikums hikstende latter oppfattet hun som vill begeistring – eller i verste fall uttrykk for sjalusi for hennes talent.

Inn i Foster Jenkins liv kommer pianist Cosme McMoon (Jan Martin Johnsen). Han er den dyktige musikeren som i et desperat behov for penger møter den talentløse ”sangerinnen” og ender opp som hennes faste pianist.

Uten forkleinelse for noen av dem er Florence Foster Jenkins gjerne å sammenligne med vår egen Olga Marie Mikalsen, som kanskje mest av alt ble kjent for “Hurra for deg”-fremførelsen i reklame for Solo i 1994.

Uansett har jeg tro på at dette er en strålende forestilling og gleder meg stort, selv om det er nesten ni måneder å vente (wow – et helt svangerskap!).

Jeg leste en artikkel i Dagbladet her en dag. Og jeg tenkte “no shit, Sherlock” – selvfølgelig påvirker foreldrestress ungene i heimen. Det er mange stadier i barnefamiliens liv, ofte fremheves småbarnstiden som en eneste lang kamp. Stress, fart, slit og strev. Jovisst husker jeg at det var strevsomt, mest av alt fordi det meste var nytt på det stadiet. Jeg kan likevel ikke huske at det var så sønderrivende som det gjerne fremstilles i medienes beskrivelser av tidsklemme og stress. Kanskje jeg også den gangen levde min egen filosofi? Det som er helt sikkert er at gjøremålene er tallrike i alle årene man har barn i huset. Så prioritering må til.

Ekorn fanget av kamera på Vikan – tror du de har stressykdommer?

Det er vel ikke så fryktelig vanskelig å gjøre bare én ting i gangen? Bruke den tiden vi har, i stedet for å gå rundt å ønske at vi hadde mer tid? Jeg tror fast og bestemt på å skynde seg langsomt, på å overkomme hindringer steg for steg. På den måten blir ingenting uoverkommelig. Og ingen får tildelt mer tid per døgn enn andre, sånn er det bare. Så derfor er mitt enkle råd; bruk tiden godt, ikke fyll den med alt som er tungt og strevsomt, bruk den på det du må, vil og kan. Ta deg tid. Fremfor alt: Bruk tiden sammen med de du er glad i!

Se på noe vakkert et øyeblikk – er det ikke verdt den tiden det tar?

Tenk om dette er et signal om vår? En hel flokk skjærer hadde masse moro på gårdsplassen. Kort og hektisk aktivitet, og så var de borte igjen. Ikke akkurat svaler heller da, så vi må vel vente enda en stund…

Bilde fra webkamera

Ringdans, kanskje?

Selv om det er sprettkaldt, så stikker sola frem om dagene. Og jeg hørte småfugler på skogtur. Det er håp!

Koselig å bli ønsket velkommen til første arbeidsdag!

Jeg har nå fullført 17 år i UNINETTs tjeneste. Selv om jeg har hatt et annerledesår, så har dette vært et av de bedre. Jeg har lært enda litt mer, fått til enda flere ting og blitt kjent med enda flere superkollegaer. Og nye venner.

Midt i elendigheten med sykmeldinger, fravær, smerter og trøbbel har arbeidsgiveren vist seg som en verdifull støttespiller. Det er jammen godt å ha med seg. Og det gjør at jeg nå satser på 17 nye. Okei, UNINETT?

UNINETT har holdt til i Teknobyen siden 2002

Siden jeg alltid har noe å bære på (hundebåndet) når vi går på tur, så ville ikke Lukas være dårligere. Pinnen plukket han opp ved trappa hjemme, og den var med hele runden.

Klar til å gå, nå har vi bagasje med oss begge to!

En liten lekepause. Du får leke med båndet du, mamma

Oj, en pinne til! Må nesten ta med den også da...

Den ekstra pinnen ble med et lite stykke, men Lukas mente nok at den første var tøffest og endte opp med å ta med bare den hjem igjen. Det er ganske travelt å gå tur med pinne, da. Den må voktes hele tiden, men også legges til side når det skal utføres markeringer og andre ærend som en travel hund har på formiddagstur. Og bare så det er klart – muttern er ikke betrodd oppgaven å passe på pinnen, han stoler ikke på noen når det kommer til sånne skatter!

Det har vært ganske kaldt lenge nå, all snøen er steinhard og alle veier er glatte. Jeg tipper det ikke blir vår riktig ennå, så da kan jeg heller håpe på et lite snødryss sånn at det blir rent og hvitt igjen.

Nå har det vært fantastisk nordlys over trønderne i lang tid, den ene kvelden mer spektakulær enn den andre. Og da må man jo ut med kamera.

• Forsøk #1: Batteriene døde på kameraet, fant dessuten ikke stativet
• Forsøk #2: Nordlyset bortevekk da jeg endelig kom ut, men fant stativet
• Forsøk #3: Ikke så spektakulært at det gjorde noe, kunne like gjerne vært lysene fra byen

Men så dukket det opp noen spredte glimt igjen, og ettersom Olav allerede hadde lua på seg etter hundeturen og nordlyset var synlig fra verandaen, så ble det jammen et slags resultat. Ikke så aller verst, faktisk.

Nordlys på nordhimmelen

Det hadde sikkert sett tøffere ut hvis vi gikk opp i marka i mørket, men etter erfaringene #1, #2 og #3 hadde vi grunn til å regne med at det ikke ville gi stort bedre resultat. Synes bildet ble fint jeg

Samtidig fikk vi også et brukbart bilde av Karlsvogna, det har jeg ønsket meg lenge. Den pinnen som stikker opp i nedkant av bildet er toppen på parabolantennestativet på taket. Og så skimtes nordlyset litt også, liksom. Artig.

Halen og bakkroppen på Store Bjørn er Karlsvogna

Nå er jeg litt mer i gang med julegavene – de som skulle blitt ferdige i 2011 altså! Men bedre sent enn aldri, sant? Jeg strikker votter – paradoxical mittens – som er gode og lange og litt morsomme. Foreløpig er det tvillingene som har fått, ett par til meg selv er under arbeid og så får jeg se hvor mange jeg kommer i mål med. Det er først nå jeg greier å sitte såpass at jeg kan strikke, det viste seg fort at ligging egner seg dårlig til håndarbeid av dette slaget.

Variasjon kun i mansjettfarge – ellers er de likedan alle sammen

Sondre sine votter ferdig dampet og klare til bruk

Olav fikk en kaffemaskin i julegave fra jobben i fjor – ikke verst, eller hva? Og jeg som svært så bestemt hadde lagt ned forbud mot ting på kjøkkenbenkene, jeg måtte bare finne meg i at en viss Tassimo var kommet for å bli. Ungene elsker den, for kakaoen er ifølge dem knallgod. Kapslene forsvinner så fort at jeg fortsatt har til gode å smake den fantastiske kakaoen. Olav liker kaffen godt, jeg er litt mer reservert – men så er jeg ikke så kaffete av meg heller da. Jeg drikker oftest helst te, og den vil jeg lage på gammelmåten, der kom Tassimo til kort altså. Men den får nå stå der, litt fancy er det kanskje også.

Bosch Tassimo kaffemaskin

Lukas gjør hva som helst for en godbit. Hvis godbiten skulle vise seg å være tørrfisk eller krumkake tror jeg han kunne slått stiften eller gjort en salto uten tilløp – så godt er det! Når vi roter oss ut i skogen og snøen får han løpe fritt (eller med sporline) så lenge jeg har godteri på lur i lomma, for da er han lynsnar til å lystre på innkalling. Jeg må være flinkere til å trene ham, innkalling bør virke uansett om jeg har noen belønning eller ikke.

Har du noe godt i lomma, muttern...?

Nå som jeg er flinkere til å gå har jeg planer om litt lengre turer de dagene jeg er hjemme. Både jeg og hunden har godt av det, ganske så sikkert. Jeg ser frem til møte med sykehusøvrigheta om en måneds tid, da får jeg vite hva jeg bør, skal, må og får gjøre for å trene opp rygg og desslike. Får satse på å ikke ramle på glatta de neste dagene også da.