Det er jo litt skummelt

… med vulkanutbrudd og greier. På den ene siden er det sånn passe langt unna – nok til at vi i det minste neppe blir utsatt for lava eller jordskjelv i umiddelbar nærhet. Men på den andre siden er det ganske nært likevel. Nært nok til at vi er midt i konsekvensene for flystans, nært nok til at “vi” også er i mediene som en utsatt nabo. Nå står ikke bare flypassasjerene rådløse på bakken, arbeidsplasser er i fare og konsekvensene for mange slags transport – ikke minst ambulansebehov – må finne nye veier. Det er ganske tankevekkende hvor maktesløse vi er overfor naturkreftene. Jeg er en enkel sjel som imponeres av ting som tidevann og årstider. Derfor blir jeg overmåte ydmyk når jeg tenker på de kreftene som nå viser seg. Og som antagelig bare viser en brøkdel av potensialet sitt. Bilder av de tre kraterne på Eyjafjallajökull er ganske sære – VG beskriver dem som fanden selv. Jeg har ikke noen særlig formening om fanden eller hans slektninger, men det er unektelig et nifst bilde – sett fra riktig vinkel.

I 1997 var vi på Island, omtrent et halvår etter utbruddet under Vatnajökull i oktober 1996. Den gangen var det vulkanen Gjálp som freste fra seg, og forårsaket flom i Skeiðará som ødela veier og broer. Det var ikke mer enn fascinerende å fly over området på vei til Keflavik – ikke skummelt eller skremmende. Jeg er fornøyd med at jeg har besøkt sagaøya. Jeg gjetter at det var første og siste gang. Akkurat nå er jeg i alle fall ganske glad for at jeg ikke er på Island. Ikke at jeg hadde greid å komme meg dit heller da, det går jo ingen fly…