Da Lukas var bitteliten kjøpte vi en ball til ham. Han elsket å leke med denne ballen og laget seg en rutine for hvordan leken skulle foregå. Vi kastet den bortover gulvet i gangen, han løp etter og hentet den. Deretter la han seg under trappa og ventet på at vi skulle be om å få den fra ham. Sånn kunne han holde på lenge – det var åpenbart veldig morsomt. Ballen var med på hytta, og en vakker dag var den søkk vekk. Derfor kjøpte jeg en ny, helt maken ball før jul. Jeg greide ikke å vente til det ble tid for julegaver, så ballen ble utlevert og lekt med øyeblikkelig. Og så var den vekk igjen. Bortevekk. Men så dukket den plutselig opp, den hadde hoppet opp i en skuff. Gjensynsgleden var stor. Og til min store overraskelse var rutinen nøyaktig den samme. Tenk at hunden husker akkurat hvordan en lek skal foregå med en bestemt leke.
