Lukas elsker snø. Det finnes nesten ikke noe bedre i hans verden. Han kan løpe og rulle seg, snuse og krafse i den – ja, til og med spise snøen. Akkurat som rødkinnede unger som nesten ikke får nok, så vil han ut igjen og igjen når det er nysnø. Men så var det håpløse meg da, som sitter hjemme sammen hunden hele dagen og ikke klarer å gå turer riktig ennå. Da må vi finne på andre lure ting, og å åpne verandadøra var en sånn lur ting. Lukas stormet jublende (vel, nesten i alle fall) mot døra, kikket ut og hoppet fornøyd noen få skritt. Men det var ikke så morsomt som han trodde, det var MYE snø der. Etter et par meter kom han inn igjen. Det var visst i meste laget dette. Dessuten var det fyr på peisen, så han kom og la seg på teppet i steden. Like greit det.
PS – Lukas er ferdig med løpetiden for denne gang. Han sluttet bare helt plutselig å klynke og deretter var alt normalt igjen. Jeg håper det blir lenge til neste gang.
Hei,ja Alfred er likedan,snø er tingen.For hans skyld håper jeg den blir liggende en stund.Syns det er veldig fint jeg også. Jada,det går over å så er det som om ingenting har skjedd. Trur vi la Alfred i buret en gang han var helt håpløs. For å roe han ned,da gikk han å trava rundt og fant ikke roa. Slitsomt var det.Men ellers er det vel bare å la naturen gå sin gang til det er over. Veldig sjelden Alfred har “løpetid” da. Fortsatt god bedring til deg fra oss.