Ny-Ålesund revisited

Tenk, så har jeg vært på Svalbard én gang til! Denne gangen ble det et ganske kompakt besøk der jeg sammen med prosjektleder Helge har presentert fiberkabelprosjektet for styret i Uninett.
Det startet så bra med flytur via Bodø til Tromsø (riktignok litt forsinket, men pyttsann …) og en veldig grei etappe fra Tromsø til Longyearbyen. Der sjekket vi inn bagasje og ble krysset av på passasjerlista for miniflyet til Ny-Ålesund. Men så kom det melding om kansellering sammen med et forrykende snøføykvær.
Dermed ble vi værfaste i Longyearbyen frem til grytidlig tirsdag morgen.
Denne dagen var været atskillig bedre, det var til og med utsikt under innflyving til Ny-Ålesund. På vår første befaring ute på Brandalsletta traff vi denne flokken med rein:

En snartur ned på gammelkaia ble det også tid til, der kunne vi se protectorshell-dekket kabel sno seg utover. I bakgrunnen er Kvadehuken og Brandalsletta til venstre, og Kapp Mitra omtrent midt på bildet.
Vi fikk installert oss på Nordpolhotellet og gjorde noen enkle ommøbleringer som forberedelse til kveldens presentasjoner. Med besøk både fra Kings Bay-ledelsen og fra Kartverket fikk styret en grundig og god innføring både i stedets historie, dagligliv og ikke minst de tekniske utfordringene som nå er mangfoldig forbedret gjennom fiberkabelen.
Under frokosten onsdag morgen fikk vi besøk av denne vesle sjarmøren. Han møter etter sigende trofast opp utenfor Servicebygget hver morgen, trolig i håp om litt tillegsfôr – det kan vel være snaut med føde her i vinterhalvåret! Det er forresten Amundsenmasta vi ser til høyre i bildet.
Deretter var det tid for utendørs befaringer og et gjensyn med den tag’a kabeltrommelen vi brukte som bord da vi kappet tau i 2014. Vind og snøføyk hadde moderert seg i løpet av natta og vi fikk tidvis nydelig solvær. Men med minusgrader ned mot 17-18 grader og vind i kuling-sjiktet var det en ganske kjølig opplevelse å rusle rundt Marinlaben, Havnelageret og gammelkaia.
En pitstop med varm sjokolade løsnet litt på stemningen, sammen med en visitt i Glassvattbua – det har neppe vært 11 personer der inne på én gang før.
Etter lunsj fikk vi skyss ut til Brandal og en omvisning i det nye bygget som skal huse Kartverkets nye Geodesistasjon. Her snakker vi utsikt fra driftsenteret! Lykta, lagunen og Tre Kroner fyller (deler av) synsfeltet gjennom de svære panoramavinduene. Til og med månen kan skimtes.

Vi kom oss faktisk helt ned til landtakspunktene på stranda – hvem skulle trodd det på forhånd? – og de besøkende fikk et enda bedre inntrykk av dimensjoner og omgivelser i prosjektet.

Selv satte jeg ubeskrivelig stor pris på å kunne gå helt til enden av Brandalpynten og lykta. Det nye ankring forbudt-skiltet ser vi også der ute nå.

Og så fornøyd er en ishavsturist når Lagunen er bånnspekt og det er flatt og fint å spasere der. I det hele tatt var disse øyeblikkene verdt all verdens venting, knetrening og spente forberedelser til å presentere noe. Nærmere verdens ende kommer jeg ikke!

PS – Etter retur til Longyearbyen fikk vi være med på en fantastisk femretters på Huset. Der har jeg ikke vært før, det var faktisk en opplevelse! De har blant annet Nord-Europas største vinkjeller, så ta en tur dit om du får muligheten.