Om familie, jobb, fritid og livet generelt

Koselig å bli ønsket velkommen til første arbeidsdag!

Jeg har nå fullført 17 år i UNINETTs tjeneste. Selv om jeg har hatt et annerledesår, så har dette vært et av de bedre. Jeg har lært enda litt mer, fått til enda flere ting og blitt kjent med enda flere superkollegaer. Og nye venner.

Midt i elendigheten med sykmeldinger, fravær, smerter og trøbbel har arbeidsgiveren vist seg som en verdifull støttespiller. Det er jammen godt å ha med seg. Og det gjør at jeg nå satser på 17 nye. Okei, UNINETT?

UNINETT har holdt til i Teknobyen siden 2002

Det hender det hoper seg opp på jobben også, sånt som blir til rot. I forrige uke hadde vi en stor ryddeaksjon. Det var trangt i døråpningene da dette lasset skulle ut!

Forhåpentligvis en stund til neste storopprydding

Det høres ut som en skrekkelig lidelse, ikke sant? Det er da også navnet på det å være redd for fredag den 13. Nå er ikke jeg spesielt overtroisk, så jeg tror nok dagen vil forløpe omtrent som en annen. Bortsett fra at det er vinter, mye snø og fryktelig glatte veier, så frykter jeg ikke datoen. Det er mulig jeg trodde at jeg utfordret skjebnen da jeg en gang som barn valgte meg lykketallet 13. Det har jeg holdt på siden – hvis jeg må velge et tall, liksom. Men jeg har aldri verken vunnet eller tapt noe på grunn av tallet. Den største ulykken her hjemme blir antagelig for Lukas som må være hjemme alene mens jeg er på jobb. Så tvi-tvi, bank i bordet og alt det der – ha en fin dag!

Jeg har vært  på jobb et par dager igjen, det er kjempedeilig å komme i gang! Men jeg merker at kroppen ikke er helt med på alle krumspring ennå, så de få timene jeg har til rådighet får klare seg enda en stund. Det er imidlertid enda deiligere å innta sofakroken når jeg vet jeg har gjort litt nytte for meg. I dag har det snødd i søkk og kav, gårdsplassen er måket og frest flere ganger (ikke av meg altså, det har pappa og Olav tatt seg av) og parabolantenna har bukket under for snømengden. Lukas og jeg måtte nesten vasse i djupsnø enda turen vår gikk gatelangs, vi var søkkvåte begge to da vi kom inn. Da var det godt med fyr i peisen for mor og tørrfisk på skinnet for hunden!

Lurvepels Søkkvåt med tørrfisken sin – ikke forstyrr!

Første arbeidsdag. På veldig lenge. Etter en tur til legen har jeg nå startet på turen tilbake til jobb. Det blir riktignok bare noen timer i uka den første tiden, men nå gleder jeg meg til å ta fatt på vettuge oppgaver igjen.

Fredrik og Ida har vært her siden i fjor, de reiste i dag igjen. Vi har kost oss masse med både aking, bading og en uhorvelig mengde mat. Like greit at den der havrelefsa og striskjorta er på plass nå.

Lukas, Sondre og Ida på toppen av snøhula

Tobias, Ida og Fredrik leker i snøen

Jeg var på julelunsj på jobben i dag, min første tur dit etter operasjonen. Det var så koselig! Og jeg fikk så mange kjempetrivelige overraskelser. Samtlige involverte sjokolade, gitt. Snedig – jeg må ha nevnt at jeg er glad i sjokolade Tusen takk for gode vennskap og søte og morsomme hilsener!

Dette kaller jeg en ekte sjokolademus!

Tenk å få en vin som heter Kompis – og hjemmelagede karameller!

Jeg har vært på møte med NAV.  Dette var et såkalt dialogmøte, der det skal legges vekt på arbeidsgivers tilrettelegging for den sykmeldte og også arbeidstakers motivasjon for å komme raskere tilbake i jobb. Jeg skjønner at dette kan ha en fornuftig hensikt i blant. Men jeg forstår ikke helt ressursbruken i mitt tilfelle. For arbeidsgiveren min er faktisk veldig flink til å tilrettelegge, vise fleksibilitet og tilgjengeliggjøre arbeidsoppgaver. Og jeg er på ingen måte umotivert for jobb, tvert i mot. Jeg vil gjerne jobbe full tid, og den eneste grunnen til at jeg ikke har vært 100% sykmeldt er nettopp mitt eget ønske om å holde en viss kontakt med arbeidsoppgavene mine.

En arbeidsdag – slik jeg savner dem

Men det stopper seg selv når fysikken ikke fungerer. Den eneste måten jeg kan komme tilbake i full jobb på er ved å bli bra i ryggen. Nå har jeg heldigvis fått en dato, en noenlunde oversiktlig rekonvalesensperiode og en ganske okei prognose. Da skjønner jeg egentlig ikke hvorfor fire-fem personer skal bruke to-tre-fire timeverk for å kalle inn, planlegge og gjennomføre et møte som strengt tatt er helt overflødig. En drøyt halv arbeidsuke! Bare fordi regelverket sier at det må gjøres sånn.

Jeg må legge til at det var en del nyttig informasjon å få, selv om jeg like gjerne kunne fått et brev om disse tingene. Jeg er i alle fall mer enn noen gang ivrig på å bli raskt bra, for noen attføring kan jeg ikke havne i!

… denne gangen som Ida Solstråle. Jeg har vært skikkelig sjaber en ukes tid, det toppet seg mens jeg var på tur med jobben før helga og stemmen forsvant. Å gå rundt med absolutt null stemme ble en utfordring med Ida på helgebesøk, og når jeg skulle gjøre meg forstått til Lukas. Det er ikke så lett for dem å skjønne seg på sånn hvisking.

Ida har stadig nye ting å vise frem, denne gangen var hun spesielt fremmelig hver gang et kamera dukket opp – da skulle det smiles! Ellers hagler det med nye ord; onkel har blitt til boki, Lukas er Luka og antydningen til et slags beste er på vei. Bading i balje var en höjdare og jammen gikk bestemors hjemmelagde pizza ned på høykant også.

Vesle Ida smiler på kommando – har lånt tante sin lue og buff

Kanskje jeg blir bedre utover dagen, sånt bruker da vel ikke vare så mange dager? Jeg har snart legetime igjen, jeg får ta med dette på sjekklista om det ikke er bra før den tid. Å være slapp og elendig fører i det minste med seg litt god hvile for ryggen. Aldri så galt, og så videre…

… å komme seg til jobb, når denne meldingen dukker opp på bil-gpsen i morgenkøen

Jeg kan ikke legge skjul på at jeg er frustrert for tiden. Jeg blir absolutt ikke bedre i ryggen. Dagene starter som regel ganske okei etter en natts hvile, men så snart jeg begynner å gjøre noe har jeg tapt – igjen. Verst er det hvis jeg må kjøre bil, tur/retur jobb er nok til å ødelegge den ettermiddagen. Eller en dag som medfører sitting; det går bra i noen minutter, men så er det bare sideleie som hjelper igjen.

NAV er ivrige på sine formaliteter. Nå har jeg fått innkalling til et møte som har som formål å motivere meg til å komme tilbake i arbeid. Skjønner de ikke at jeg vil tilbake i full jobb? Skjønner de ikke at det ikke er min eller arbeidsgivers feil at det ikke går? Skjønner de ikke at det eneste som nå kan hjelpe meg er den fordømte operasjonen som jeg venter og venter på? NAV sendte meg også tilbud om opphold på en rehabiliteringsinstitusjon, med tilbud om blant annet psykolog for å motivere meg til å ønske å jobbe. Falleri, hvor lite de skjønner!

Fritt sykehusvalg høres så fint ut, tenk at vi kan velge behandling der køen er kortest. En kjapp sjekk innom der forteller meg at St. Olavs har den korteste ventetiden for min operasjon. Og hvis de hadde overholdt fristene der så skulle jeg få denne operasjonen i november. Jeg har snakket med ventelistekontoret, som kunne bekrefte at min dato er i november. Men samtidig presiserte damen der at de var veldig forsinket og at jeg neppe kunne regne med operasjon på denne siden av nyttår. Hva er venteliste og garanti verdt da? Og så oppdaget jeg det som står med liten skrift på frittsykehusvalg.no – godt skjult bak en i-knapp. Den “korte” ventetiden gjelder bare operasjon ved nevrokirurgisk avdeling. Ortopedisk avdeling har en helt annen garantert ventetid. Gjett hvilken avdeling jeg har fått henvisning og plass på ventelisten til?

Fritt sykehusvalg sin nettside

... noe står med liten (eller skjult) skrift gitt

Jeg vet ikke hva jeg skal tro på lenger. Hvis NAV har lyst å foreta seg noe, så foreslår jeg at de kontakter sykehuset og får dem til å overholde fristen for operasjon. Og at de slutter å mase om å motivere meg – jeg er da for søttan ikke borte fra jobben fordi jeg vil det!