Det ble en tur i Pirbadet i helga. Ettersom doktoren anbefalte svømming som trening for rygg og hale, så ble terskelen litt lavere. Selvsagt var gutta med, søster og nevø slo også følge. Det var utrolig godt å sveve omkring litt vektløst i vannet en stund, om det kanskje ikke ble så mye trening akkurat.
Søster og jeg frekventerte svømmehallen fra vi var ganske små – vi tok gjerne bussen til byen grytidlig lørdag morgen for å komme inn før de startet med halvtimespuljer senere på dagen. Svømmehallen – Sentralbadet – forsvant fra byen, og Pirbadet dukket opp. Første gang jeg besøkte Pirbadet ble jeg gledelig overrasket over at de hadde tatt med sjøløvene. De er virkelig et barndomsminne. Som liten måtte jeg alltid klatre opp på dem. Og nå kunne jeg ikke dy meg – voksen eller ei; det måtte bare gjøres.
