Tag Archives: minner

Gratulerer, gutta mine ♥


Så er det den dagen igjen, tre bursdager på én gang. Denne gangen er det nok aller mest tvillingenes dag, Tobias og Sondre fyller 18 og er dermed plutselig med et svosj blitt myndige.

Og jeg sitter igjen med et forbauset uttrykk i ansiktet og lurer på hvor tiden ble av.

Tobias var ganske tidlig ute på to hjul. Mon tro om det var motorsykkel i tankene allerede den gangen?

Sondre startet sin akademiske karriere i ung alder. Vi må kunne si at det har vært en viss utvikling i både form og innhold gjennom årene.

Og så Olav da, kjæresten min som fikk disse gutta i bursdagspresang for 18 år siden.

Det har blitt litt mindre trøkk på feiringen av hans bursdag disse årene, så det spørs om det må planlegges en prioritert jubileumsfest i nærmeste fremtid.

Love you all ♥

Save

Save

Siste tur til Ohajo

Det er med tunge hjerter vi nå nærmer oss tiden for å ta farvel med Ohajo, hytta i Stugudal der vi har hatt så mye kos og trivsel. Annonse for salget ligger allerede ute og vi skal vise frem perlen om bare tolv dager.
Olav, Harald og Jorunn bygget hytta sist på 80-tallet og det klingende navnet har vært i bruk siden.

Hytta har vært flittig brukt. I tiden før vi bygde Solfang var vi på Ohajo så ofte vi kunne, både sommer og vinter. Fisketurer var populært hos alle.

Ikke minst hos meg, som hadde de herligste naturopplevelser i Stugudalen med min første (og fortsatt siste) ferskvannsørret av en størrelse verdt å nevne.
En rast i solveggen fant vi også alltid tid til.
Fredrik underholder med gitarspill på verandaen
Farmor og gutta hadde mye tid til kosestunder med noe godt å bite i
Og skøyerstreker har det vært mange av!
Margrete fikk utfolde seg med lek i snøen
…og Fredrik likeså
Sondre og Tobias har laget utallige snøhuler
… og snømenn
Og den påska det var så varmt… Fredrik nytter sjansen til snøbading med tjue grader i lufta!
Strikking har alltid vært en selvfølge på Ohajo også
Alle soppturene har vært med fangstgaranti – det hjelper selvsagt å kjenne området også.
En fornøyelse å gjøre renskejobben med så mye sopp i kurven!
Olav har hatt en finger med i alt av bygging og vedlikehold!
Tobias fant alltid noe å gjøre – også i regnvær

Bål i hagen med pølsegrilling! Populært for både liten og stor.
Nydelig utsikt og beliggenhet.
Hytta troner på en liten høyde uten nære naboer.
Stua har plass til alt man trenger.
Og her har vi spist utallige lange, gode frokoster med den vakre utsikten.  Så mange gode minner. Så veldig mange ♥

Save

Save

Save

Familievotten

I boka Selbustrikk står det oppskrift på herrevotter med vottros etter Ingeborg Evjen Brennås. Ingeborg var Olav sin mormor, så det var stor stas å finne oppskriften i den flotte boka.
Jeg strikket et par, og etter litt om og men må jeg si meg noenlunde fornøyd. Det er jammen en del finurligheter med ekte selbustrikk som jeg aldri har tenkt over.


Vottene ble langt fra perfekte, men jeg sier meg likevel tilfreds med første par ut. Og de har blitt til julegave, forhåpentligvis vil mottakeren bli både varm og glad ♥
Ingeborg ble i 1966 tildelt Marit Emstads medalje i sølv og diplom for særdeles verdifullt arbeid for fremme av god husflid og småindustri i Neadalen. Denne var hun veldig stolt av, og med god grunn synes jeg.

Førjulsull ♥

Jeg har fått en fantastisk julegave på forskudd – pappa har nettauksjonshoppa!

Arbeidere avbildet foran Namsos Ullvarefabrikk. Jeg husker ikke fabrikken selv, den var i drift fra 1913 til tidlig på 80-tallet. I dag huser lokalene butikker og Ullvaren Kafé som har utstilt blant annet koner med ull og mange artige gamle bilder. Det er slike koner i tillegg til lange spoler som ligger i eska jeg har fått. Til sammen er det mer enn sju kilo garn!
Alt dette er overskuddsull fra det som en gang var i produksjon på Ullvaren, Namsos Ullvarefabrikk.

Et kosteskaft ble brukt som hespetre og nøstemaskina var god å ha for jobben med å dele opp godsakene.  Jeg har nøstet opp én spole så langt, der var det 750 gram ren, tynn og herlig rød ull.

Nå er det bare å tenke ut hva jeg skal lage. Ei ny kofte kanskje?


Bildene er lånt fra Digitalt Museum og er fra Ullvarens produksjonslokaler på 50-tallet.

Gammelnisser

Etter måneder med rydding i boder og kasser og sekker og esker begynner vi nå å nærme oss litt mer orden i kaoset. Det er jammen mye rart som dukker frem fra glemselen. For eksempel barndommens nisser som Olav har gjemt og som nå skal pryde vår julepyntede stue:

Jeg må tilstå at jeg ikke ble vilt begeistret da disse klatret opp på skapet. Hadde de vært i min nærhet da jeg var barn tror jeg de ville vært skumle. Men så er det liksom noe med dem likevel – en snodig sjarm. En kjapp spørreundersøkelse blant venner og kollegaer ga til slutt et rungende flertall for retronissenes inntog i heimen. Så da får de bli da … men kommer det småbarn på besøk så vil jeg nok snu dem med ansiktet mot veggen!

Save

Bindingskorga

bindingskorg-1937
Dette er virkelig en skatt. Bindingskorga hennes svigermor, med navn og årstall – hun har fått den som seksåring! Jeg tenker hun var snar til å lære seg strikkekunsten som første jente i familien oppi Brennåsen. Vi må prøve å finne mer av historien bak denne vakre, gamle trebutten.
bindingskorg-jorun
Vottene som ligger oppi er mine prøvekluter på oppskriften i boka Selbuvotter; Herrevott med vottros etter Ingeborg Evjen Brennås, svigermors mor som helt sikkert var involvert i overrekkelse av bindingskorga i 1937.  Kjenner at jeg blir både imponert og stolt og rørt av dette. ♥

Save

Save

Ungdomskildevann

lagunevann
Jeg hadde planer om å ta med noen dråper vann hjem fra Brandallagunen for et par år siden, men det viste seg å bli umulig på begge mine siste besøk – lagunen var bånnspekt. Men nå har jeg fått en flaske med disse edle dråpene i gave fra de reisende reparatørene. Må finne en litt finere beholder tror jeg. Så kan vannet oppbevares sammen med den eksklusive skjønnhetsleira fra havbunnen. Den røde prikken langt der fremme er lykta ytterst på Brandalpynten.
dag13-farvel-brandal

Dette bildet er temmelig nøyaktig to år gammelt og viser ytterste spiss av lagunen og pynten før den treffer havet. Vakkert sted!

Save

Save

Save

Roadtrip

I gamle dager – for omtrent tre-fire år siden – var jeg flink å bruke beina og hjem fra jobb. Det har vært et mål en stund å gjenoppta denne aktiviteten, og i dag var været så nydelig at jeg rett og slett bare måtte.
lerkendal
Ut fra jobben med bestemt ganglag, første landemerke som passeres er Lerkendal stadion. Jammen er det lenge siden jeg har vært på kamp der. Ikke si det til noen, men en gang i tiden var vi ungdommene eksperter i å klatre over gjerdet for å komme inn og se på Ivers & dæm, det er nok ikke like enkelt nå for tiden. Og så har jeg kanskje penger til å kjøpe billett også nå.
dybdahlsveien
Dybdahlsveien skal bli ny og flott, det er mye aktivitet og bare busser får passere frem til den er ferdig en gang neste år.
snarvei
Trivelig nok har det kommet skilt som viser muligheten til å slippe å gå blant gravemaskiner og stein og støv …
blomsterstien
… for her starter Blomsterstien og plutselig kjennes det som man er kommet ut på landet. Det er relativt heftig trafikkert med syklister her da, så det er ganske lurt å ikke vimse avgårde. Kanskje ikke så lett å vimse heller – bakken er nokså bratt.
heimtur-selfie
Sånn ser en fotturist ut midt i bakken, på gåtur hjem fra jobb for første gang med nytt kne!
moholtkirka
Snart nærmer jeg meg Moholtkirka. Det er mange minner knyttet til den også, både  søndagsskole og konfirmasjon, bryllup og barnedåp. Jeg blir nok neppe å regne som stamgjest i overskuelig fremtid, men det er nå liksom kirka mi da.
samvirkelaget
Og her er det gamle Samvirkelaget. Litt artig at bygget er i bruk, nå som kafé. Jeg syns nesten jeg kjenner lukta av disken der vi hang med femtiøringene og ba om litt forskjellig smågodt.
barneskolen
Fine gamlehuset på Åsvang barneskole – det er mye finere og nyoppusset nå enn da jeg hadde klasserom der vinduene på kortveggen er. Vi hadde et 17. mai-rop: Åsvang heter skolen vår – den har vært en bondegård – men nå har de bygget ny – derfor er vi veldig kry! Hurra! Den nye skolen ble tatt i bruk omtrent da jeg begynte i fjerde – 1974? – og er siden renovert og ny skole bygget. Men gamlehuset står. Koselig.
havre-haugen
Etter å ha passert Dragvoll ser jeg hjem, over bølgende havreåkre troner Stokkhaugen.
spasertur-hjem
På kartet er morgenens busstur og ettermiddagens gåtur inntegnet av en app på telefonen. Det står ikke hvor langt jeg har gått, men jeg brukte 1 time og 12 minutter. Ikke noen pers altså. Mon tro om jeg noen gang kommer under én time?

Save

Save

Min nye (gamle) dokke

Jeg har kjøpt meg ei ny Tjorven-dokke! Dagens moderne variant er litt mer lubben, men med det samme festlige fjeset som jeg husker fra mer enn 40 år siden. Og denne gangen er Tjorven lyshåret 🙂
tjorven-nyJeg oppdaget nemlig at det går an å få kjøpt Tjorven fortsatt! Så nå har jeg en ny-gammel dokke i helt passe størrelse. Jeg har klekket ut en hel masse strikkeoppskrifter og jeg akter å forsyne Tjorven med en passe garderobe etter hvert. Kanskje jeg til og med klarer å sy det som ikke kan strikkes. Så har Ida Sofie noe nytt og spennende å stelle med når hun kommer på besøk til bestemor!

Historien om dokka mi

I riktig gamle dager hadde jeg ei dokke som jeg virkelig elsket å pusle og leke med. Alle hadde Tjorven, men min var en litt annerledes variant i samme størrels og hun var neger sort. Hun var praktfull! Jeg strikket og sydde klær i massevis til henne. Til og med sokker med skikkelig hæl fikk hun. Jeg ønsket meg utstyr til bursdager og jul, og husker særlig at jeg en gang fikk en bunad til dokka mi. Hun skiftet nok navn til stadighet, men jeg tror innerst inne hun het Mirabell – er ikke det vakkert, så vet ikke jeg! Det er i alle fall navnet jeg sirlig har skrevet inn i fotoalbumet der det eneste bildet av dokka befinner seg.
mirabellAlle klærne hadde jeg i en liten blå plastkoffert som jeg en gang fikk fra et flyselskap (lurer på om det var Braathens SAFE?) og alt ble brettet og lagt pent på plass når dagens omkledninger var gjort.
HamsterPå omtrent samme tid hadde jeg hamster. Vesle Nusse, som var født med bare tre bein og derfor var litt billigere å kjøpe på dyrebutikken. Hun var også en skjønnhet, og til stadighet slapp jeg henne ut av buret sitt så hun kunne løpe rundt på rommet mitt. En morgen fant jeg Nusse inni kofferten med dokkeklærne. Hun hadde gnaget seg en finfin gang gjennom plagg etter plagg, tygd istykker det som kunne deles opp og laget seg et deilig lite reir midt inne i alle ull- og stoffibrene. Nei og nei!

Jeg tror Mirabelle etter hvert ble delvis amputert av en hund, og jeg begynte å bli så stor at jeg ikke lenger lekte med dokker. Helt til nå …