Svalbardvalmuen (Papaver dahlianum) kalles på folkemunne Svalbards nasjonalblomst. En vakker liten stabeis som finner grobunn selv i grusganger mellom bygninger i byen.
Sent i går kveld kom kabelskipet Cable Innovator endelig sigende innover fjorden her i Longyearbyen etter å ha kjørt en PLGR (Pre Lay Grapnel Run, der de drar et slags anker etter seg hele ruta for å fange opp eventuelle uønskede objekter) tur/retur Ny-Ålesund. Det er første gang jeg har sett henne live, og det var et fantastisk skue i den flammende solnedgangen:
Under grapnel-kjøringen kan for eksempel slikt finnes:
Dersom en sånn rål-dunge (som jeg ville kalt det) er eldre enn 1945, så skal det ikke røres – da er det kulturminner. Det er mye wire, drivved og rusk & rask å se på strendene, dessverre.
Her på Svalbard er det naturlig nok en del interesse for hele prosjektet, og Svalbardposten har med ujevne mellomrom hatt informasjon på trykk. I siste utgave fant jeg denne notisen:
Det er tydeligvis litt stas med et så stort skip i havna her, ikke hverdagskost for de fleste dette!
Dagens gjøremål har ellers foregått på Hotellneset – for vår del fra landsiden der vi har deltatt i arbeidet med plassering av trekkesnora med en slags diger flaskekost som har sørget for rent rør til kabelen hales inn.
Dykkerne har halt og dratt i tau under vann mens gutta fra Global Marine hadde kontroll som beach team.
Jeg kommer ikke utenom dyrelivet i dag heller, selv om det var et stykke unna. En fantastisk svær flokk med hvithval holdt kalas i sjøen utenfor flyplassen. De var utrolig mange, men viser oss dessverre bare ryggen. Artig skue, likevel. Ryktene sier at det er blåhval rett der ute også, det hadde vært noe …!
Og se her, pappa – masse plass til bobilen! 🙂
Litt moro må man ha det, så klart. På sjefens anbefaling testet jeg ekkoet i de svære rørene på stranda – *fnis*
Nå har jeg litt sommerfugler i magen foran morgendagen når vi skal gå ombord i Cable Innovator! Det skal nok komme en grundig rapport derfra også.
