Tag: speiding

I dag skrev jeg et avskjedsbrev til nøkkelpersoner i NSF. Dette er ikke noe man trenger å gjøre, jeg kunne bare melde meg ut. Men en håndfull personer der betyr litt mer for meg enn resten, og jeg føler at de fortjener en forklaring på hvorfor jeg velger å slutte og avslutte alt mitt frivillige arbeid.

Avgjørelsen er ikke enkel å ta. Jeg har vurdert mange muligheter; å gjøre litt noen ganger i året, gjøre andre ting ukentlig eller månedlig, ta en pause og komme tilbake om et års tid eller så. Jeg endte opp med å bestemme at jeg avslutter alt på en gang. Jeg kjenner meg selv så godt at jeg innser at jeg aldri ville slutte å tenke på speiding om jeg hadde en oppgave eller forpliktelse i fremtiden.

Jeg har mange grunner til å slutte. Først og fremst er familien viktig for meg. Etter at mamma fikk kreft føler jeg enda mer at hvert eneste øyeblikk skal verdsettes. Hun klarer seg fint nå etter at hun var svært dårlig tidligere i behandlingen. Jeg krysser fingre hver dag, hele tiden, venter på den endelige beskjeden om at hun er helt frisk.

Tvillingene sluttet på speideren sist vår. Mest av alt var de skuffet for at de ikke fikk delta på landsleiren i sommer. Men de trengte også mer tid til lekser og andre aktiviteter. Musikk er favoritten nå, de spiller gitar og bass. Margrete er i militæret, jeg regner med hun fortsetter som rover. Men hun klarer seg helt fint uten mamma i speideren. Så jeg ville ende opp som den eneste i familien som måtte stikke avgårde til speideraktiviteter, noe jeg ikke føler for å prioritere over familien lenger.

Ettersom jeg også blir bestemor til våren ønsker jeg litt ro i familien igjen. Det er ganske koselig å være hjemme i blant uten planer og forpliktelser.

Jobben er også et tema. Omorganiseringer og endringer krever ekstra innsats. Det gir absolutt ikke rom for å ha tankene andre steder i løpet av en arbeidsdag. Jeg har et lite håp om at ting skal falle på plass der etter hvert. I alle fall føler jeg at jeg kan mobilisere  mine krefter mot målene vi har satt.

I løpet av en måneds tid vil hytta være innflyttingsklar. Tenk på den belønningen det blir å være der uten å jobbe ræva av seg!

Vel, reaksjonene tikker inn. I øyeblikket velger jeg å ikke kommentere dem. Dette er tross alt litt følsomt og trist, å forlate alle disse hyggelige menneskene, gi etter for følelsen av å ikke kunne gjøre alt jeg ønsker, å gjøre ting jeg vet er nyttige og bra. Det gjør at jeg føler meg litt egoistisk, men jeg har innsett at jeg må slutte nå.

Takk til dere alle venner!

Det er lenge siden jeg har postet noe. Livet har bare vært alt for travelt til å sette seg ned og skrive. Hodet mitt er fullt av ord og de kommende dagene får jeg kanskje ut noen av dem.

Ferien er offisielt i gang. I går kveld forlot jeg Utopia etter ti dager i et helt nytt land. Min umiddelbare beskrivelse av disse dagene er fantastisk. Det var en stor opplevelse å se eksperimentet vokse, eksistere, fungere og forsvinne.

Forsvinningsbiten var litt trist. Når jeg bor blant alle disse vennene glemmer jeg at jeg om kort tid ikke får se dem igjen på veldig lenge. Og jeg hater å si hadet når jeg vet dette. Jeg har fått nye venner også. Og jeg har blitt bedre kjent med folk jeg har møtt tidligere, men aldri blitt kjent med før. Og jeg ble ganske glad i noen av disse, bare for å måtte forlate dem igjen i går. Noen av dem vil jeg sannsynligvis aldri se igjen. Det er ganske trist, hva?

Dette er kommunikasjonsstaben min – de gjorde meg så stolt!

Utopia vil bo i hjertet mitt for alltid. Akkurat nå har jeg problemer med å fordøye to års arbeid som bare er over. Det har vært to år med berg-og-dalbane, masse innsats, masse moro og masse bekymringer. Og nå er det over. Slutt. Rar følelse.

Jeg tror jeg må samle tankene og komme meg i feriemodus.

Jeg har vært i Utopia. Jeg fikk et sted å sove, spise og jobbe. Jeg er sikker på at det vil bli en vidunderlig plass å bo i 10-12 dager når jeg reiser tilbake på onsdag. Været var selvsagt supert, med mer enn 28° og strålende sol. Som jeg ønsker det vil vare hele leiren! Og jeg bare elsker portalen – grensestasjonen. Det nye landet er ikke på noen måte bygget og ferdig ennå, men det som er der er flott! Jeg er imponert over arbeidet som arbeidsleiren har gjort allerede, og ikke i det hele tatt bekymret for at noe skal mangle i infrastrukturen når de 8000 innbyggerne flytter inn neste helg.

Nå gleder jeg meg faktisk til leir, kanskje for første gang siden jeg innså hvilken arbeidsmengde som følger med å sitte i leirkomiteen. Enorme mengder arbeid, planlegging og reising nærmer seg slutten etter to år. På en måte litt trist, men først skal vi leve ut drømmen og oppfylle våre visjoner. Si endelig fra hvis du vet jeg har glemt noe!

Speiderbevegelsen er ikke død, ikke en gang i 2009. De nasjonale speiderorganisasjonene (ja, det er to) har opplevd minkende medlemstall over en lang periode, men i det siste ser det ut til å ha stabilisert seg, faktisk også øke noe. Jeg er en av medlemmene i NSF. Mesteparten av mitt voksne speiderliv har handlet om småspeiderne, men jeg har også vært engasjert i opplæring av nye ledere i regionen vår. Selv om disse områdene høres ut som vidt forskjellige, handler begge om speiding.

Grunnleggeren av speiderbevegelsen, Lord Baden-Powell sa en gang:
“Scouting is not an abstruse or difficult science: rather it is a jolly game if you take it in the right light. In the same time it is educative, and it is apt to benefit him that giveth as well as him that receives.”

Til sommeren skal vi arrangere landsleir på Åndalsnes. Vi håper å få 8-10.000 deltakere fra Norge og den internasjonale speiderverdenen. I den sentrale leirkomiteen for Utopia har jeg fått jobben som kommunikasjonssjef. Jeg har omtrent 60 personer som jobber for meg, og det er egentlig litt av en gjeng! En mengde ekstremt dyktige jenter og gutter, mer og mindre profesjonelle innenfor sine områder som alltid er rede til å levere det som trengs. Og det er mye som trengs, det kan jeg i alle fall si.  Vi skal skape et komplett fungerende samfunn for en uke, vi mer enn dobler innbyggertallet i området for en kort periode. Alt arbeidet med planlegging, produksjon før og under leiren, evalueringer, reiser, møter og så videre er frivillig arbeid. Dette tar selvsagt mye tid og mye krefter, og å balansere dette til å være morsomt gjennom en gjennomsnittlig familie- og arbeidsuke er ikke alltid like enkelt.

Når jeg reiser en hel helg, bruker tiden min på denne typen arbeid, sover på harde gulv noen få timer hver natt, spiser kald pizza tre måltider om dagen og kjemper mot trange budsjetter hele tiden, da forventer jeg å få noe tilbake. Og vanligvis får jeg det.  Generelt er folkene om driver med dette de søteste, snilleste og hyggeligste som finnes. De gir både inspirasjon, viser at de setter pris på meg og, gjør meg modigere og tilbyr de sterkeste vennskap. Speiding handler mye om å høre til. Stammetilhørighet.

Vel, jeg sa vanligvis. Noen ganger har jeg nok skrudd forventningene noe høyt, flyter på de gode bølgene fra sist vi møttes. Og da hender det at jeg opplever skuffelse og mister lysten til å fortsette. Jeg er ikke spesielt flink til å ta imot kritikk som bygger på mistanke om at jeg har utvist dårlig dømmekraft eller misforståelser rundt alt jeg gjør. For ikke å snakke om endringer i rammeverk og forutsetninger for joben jeg skal gjøre, ansvarsområdene mine, krav som ikke innfris fordi informasjon mangler – ja det gir vel omtrent et bilde av hva jeg mener. Dette er de gangene jeg bare vil  si takk for meg, jeg har lyst å slippe alt på gulvet og la noen andre overta. Jeg føler at jeg ikke bryr meg om hva som skjer. La dem gjøre det på sin måte, tenker jeg. Hvis det jeg gjør ikke er godt nok, hvorfor bry seg?

Men så trekker jeg pusten dypt igjen. Tenker over ting en gang til. Nei, jeg er ikke enig, men kanskje jeg kan inngå et kompromiss. Eller kanskje jeg kan finne en annen løsning. Jeg lar det gå litt tid før jeg konkluderer. Så prøver jeg en gang til. Konklusjonen denne gangen ble; Jeg gir meg ikke. Selv om jeg virkelig trenger fritiden. Jeg gir meg bare ikke. Jeg er nok en sta gammel geit eller noe. Men jeg gir meg ikke.