Month: September 2009

Brrrr….!

Vi har lagt om til vinterdekk på bilen. Jeg syns det er alt for tidlig med vinter i september! Og jeg liker vel egentlig veldig lite med vinteren generelt. Jeg like en koselig innekveld med stearinlys, en film eller en bok, fyr i peisen og et behagelig pledd. Men jeg liker virkelig ikke glatte veier og den håpløse tilgangen til alle steder med snø og is over alt. Jeg skulle vel vært bjørn, så kunne jeg sovet hele vinteren. Men da ville jeg gått glipp av stearinlys-greia.

September er kommet til slutten, jeg kan ikke huske en september med så mye regn noen gang. Den siste uken har det i tillegg vært mye vind. Temperaturen varierer, men nå er det kaldt og ikke noe mer håp for sommer i år. Jeg får se frem til våren på hytta.

PS: Jeg husker fortsatt pogramleder Odd Grythe fra barndommens TV som spurte en utenlandsk gjest: “Do you have pigs in your decks?”

Detaljer

Fremdriften på hytta går sin gang, selv om det føles ganske sakte om dagen. Mesteparten av det vi gjør nå er detaljer. Justeringer her, en liten flekk maling der, små avslutninger over alt. Men selvsagt er det fortsatt morsomt, og hver eneste lille bit teller. Været er fortsatt helt elendig, heldig for oss at vi kan være inne med detaljarbeidet.

Neste helg starter høstferien og vi får en hel uke til å komplettere enda mer. Den største oppgaven nå er å få vann og strøm inn i hytta. Vi må ha hjelp til dette, en rørlegger vil lage rørtilpassingene og det lokale everket må komme for å godkjenne de elektriske installasjonene før strømmen skrus på.

Og vi har bestilt peis! Jeg er så fornøyd med valg av ovn, både utseene og varmeeffekten vi vil få. Moderne vedovner kan nå til og med installeres uten at vi må bygge brannmur på stua. Det passer meg utmerket, jeg er svært fornøyd med det malte tømmerpanelet og hadde ærlig talt ikke noe ønske om å ha en murvegg der.

Tiden går sakte eller fort, avhengig av hvor jeg er – jeg skulle ønske jeg kunne være mer på hytta, men jeg er redd en uke ferie vil fly avgårde… Men først venter en arbeidsuke. Jeg har begynt å jobbe 50% og prøver å få armen i form nå. Lei av å ha vondt!

Gratulerer med dagen, mormor

roseMormor fyller 93 år i dag. Jeg skulle ønske jeg kunne ringe henne for å gratulere, men hun er ikke lenger i stand til å snakke, høre, forstå eller huske mye. Jeg ønsker at jeg hadde tilbragt mer tid med henne og at jeg ble bedre kjent med henne mens jeg kunne. Det er litt av en historie hun har vært vitne til – tenk bare på å være ung i 20-årene, se kriger komme og gå, utviklingen av biler for alle, TV i hvert hjem, telefoner tilgjengelig ikke bare i hus men for alle store og små individer… Faktisk lurer jeg ofte på om noen generasjon vil oppleve noe lignende. Jeg feirer dagen hennes likevel jeg. Gratulerer med 93 mormor!

Store nyheter

Jeg skal bli bestemor. Kan du forestille deg det? Jeg er ikke så sikker på at jeg kan, men det ser altså ut til at jeg blir det en gang til våren. Jeg må vel begynne å spare til grått hår, kjøpe gyngestol og friske opp vuggesangrepertoaret. Eller kanskje jeg bare skal begynne med å fordøye nyhetene. Mm.. jeg tror jeg gjør det først.

Miniferie

Jeg sitter på bussen på vei til hytta. Denne gangen reiser jeg alene, og jeg blir også mutters alene på Vikan. Jeg har planer om å pusle med litt små-maling og rydding i hytta, uten forpliktelser som å mate unger eller leke husmor. Det blir en liten ferie et par dager. Jeg gleder meg til å litt tid uten dårlig samvittighet for det jeg ikke gjør.

Bussturen er litt av en opplevelse. Her har vi selvsagt telefonsnakkeren. Jeg kan virkelig ikke forstå hvordan noen mennesker tror de er i et privat rom så snart telefonen ringer. Hun snakker og snakker, høyt og tydelig. Vi vet nå alt om jobben hennes, studier, planer, familie og masse informasjon jeg tror ingen av oss føler behov for. Kanskje jeg skal slippe en lapp i fanget hennes med url til denne bloggen når jeg går av bussen?

Videre har vi hosteren. Nå om dagen er de fleste ganske oppmerksomme på svineinfluensa og tar sine forholdsregler. Men denne fyren harker og hoster og nyser som om han var helt alene i verden. Han tar ingen notis av sine medreisende. Og han sitter selvsagt nært meg.  I tillegg lukter han av en ekkel blanding av gammel sigarettrøyk og flere dager gammel hvitløk. Æsj.

iPod’en min døde etter 25 minutter. Det gjør selvsagt den nesten fire timer lange turen noe lenger. Jeg sjekket batteristatusen i går, indikatoren viste fullt batteri. Vel, så mye for å tro på det i stedet for å bare putte den i laderen. Da har vi lært det.

Bussen har trådløsnett ombord. Jippi. Men det virker selvsagt ikke med min nylig installerte wicd nettverksmanager. Teit. For å kunne laste ned den gamle trenger jeg nett. Så jeg prøvde mobilnettadapteret mitt, det virket heller ikke – mobildekningen er vel for ustabil og jeg blir kastet ut hele tiden. Hmm, kanskje det også skyldes wicd?

Den generelle gleden med bussturer er alle stoppene. Naturligvis må bussen stoppe for å være tilgjengelig for folk. Men det er ganske irriterende at den må innom alle smågater langt unna hovedveien. Ikke rart turen etter planen tar en time mer enn det tar å kjøre bil.  Det er en god del veiarbeid for tiden, det gjør at vi i tillegg må humpe og skumpe gjennom midlertidige omkjøringer her og der. Men kanskje alt veiarbeidet gjør at bussturen i fremtiden blir litt kortere og veiene litt bedre.

Likevel er det ganske okei å reise med buss. Jeg kan slappe av og glemme alt ansvar hele turen. Om jeg bare hadde lagt ned bittelitt ansvar før avreise kunne jeg hatt musikk på øret, hatt med en bok å lese i, kanskje noe å bite i og en flaske vann. Jeg må huske det neste gang.  Nå er det mindre enn en time igjen, og deretter to dager helt for meg selv til å komme enda et skritt nærmere drømmehytta.

One hand in my pocket

Vi overnattet i hytta for første gang denne helgen! Det var kjempekoselig, fantastisk, herlig. Dette har vært vår altoverskyggende fritidsaktivitet de siste tre somrene, vi har brukt all vår tid, penger og krefter i ganske lang tid for å oppnå dette. Og nå nærmer vi oss belønningen; et sted å være, slappe av, nyte! Været er virkelig elendig nå denne tidlige høsten. På lørdag fikk vi 40 mm nedbør, helt uendelig. Og å ligge inne og høre på regnet, å vite at taket er tett fordi vi har laget det tett, det var en herlig følelse.

Første overnatting på Solfang

Vi er på ingen måte ferdig, fortsatt masse masse å gjøre, mest innendørs for den nærmeste tiden. Fortsatt mangler vi vann og strøm. Men det er tørt og fint inne. Hovedarbeidet er ferdig. Jeg har malt mye denne helgen, jeg har til og med utviklet min egen teknikk; en hånd i lomma og den andre maler en sandfarget vegg – mens jeg nynner på Alanis Morissette’s One Hand In My Pocket inni hodet mitt. Humm.. jeg trenger faktisk å bli kvitt den sangen nå. Vel, de fleste veggene har fått første strøk maling, noen til og med to.Olav har begynt på vindusforingene og de må selvsagt også males. Noen senger skal males, og alt kan gjøres med én hånd. Fint 🙂

Programmering for barn

Jeg har en hacker i huset. I alle fall en nerd wannabe. Tobias begynte i dag på et kurs i “Programmering for barn” og det var ganske morsomt. Ungene lærer programmering med Visual Basic, og undervisningen krever ingen forhåndskunnskaper utover normal PC-bruk, sånn som å lage og lagre dokumenter. Tobias er en nysgjerrig ung mann, øyeblikkelig ivrig til å lære da han først hørte om dette. Jeg forventer en drøss med morsomme knapper og action på husets maskiner de kommende ukene.

Håpet er selvsagt at han plukker opp litt kunnskap og at han holder på evnen til å søke og forske. Han kjeder seg ofte med vanlig skolearbeid, og det hadde vært fint om han fikk litt oppmuntring av noe utenfor skolen. Jeg tror også det er bra for ham å være med på noe uten Sondre for en gangs skyld. Å dele bursdag betyr ikke nødvendigvis å dele hver eneste interesse. Jeg sier bare Stå på, Tobias!

Ikke så ille, tross alt

Unnskyld, kjære venner. Klagingen stopper her og nå. Selvfølgelig kan jeg ikke fortsette å mase om smerter og hvor fælt jeg har det. Og i dag har jeg virkelig grunn til å juble og smile. Ny forsyning av piller, og de ser ut til å virke. Legen sa at jeg antagelig vil bli bedre i løpet av noen få dager, sprøyta var bare litt sen til å begynne å virke. Det er state of the art medisin, i følge eksperten. Jeg velger å stole på at det stemmer og at jeg blir helt bra snart.

Så selv om jeg er sykmeldt føler jeg meg helt topp. Jeg jobber med å gjøre ingenting, noe som egentlig er ganske lett.

I dag var en ærend-dag, alltid kjekt å ha tid til sånt. Det viktigste var å få TVen på verksted. Den begynte å tikke i stedet for å slå seg på og det var selvsagt god grunn til å bruke kjøpsgarantien. Vår 46″ flatskjerm er bare to år gammel. Butikken ga oss en 26″ låne-TV, og du kan vel forestille deg tvillingenes lange fjes da de kom hjem fra skolen og så at TVen hadde krympet. Det varer forhåpentligvis ikke så veldig lenge.

Jeg stakk innom garnbutikken og fylte strikkekurven. Så snart jeg ikke har mer vondt i armen skal jeg finne tid til å strikke igjen. Dette er en av de tingene jeg virkelig gleder meg til å gjøre når hytta er ferdig og vi skal være der bare for å slappe av.

Olav er min faste sjåfør disse dagene. Han blir langsomt litt bedre han også. Jeg håper resten av arbeidet på hytta kan gjøres under brysthøyde eller med én arm – da er det fortsatt håp om å holde timeplanen for å bli ferdig.

Jeg gleder meg veldig til helg på hytta nå. Mamma og pappa er der. Mamma er ferdig med strålebehandling og kan nå være på Utsikten i tre uker av gangen. Hver tredje mandag får hun Herceptinbehandling, men dette påvirker henne ikke i samme grad som cellegiften gjorde. Håret er nå synlig, ikke bare noe hun selv kan føle – hun insisterer på at hun aldri skal klippe det igjen. Jeg kan knapt vente til å se hennes første hestehale!

Klager

En uke uten jobb så langt, to til på trappene. Å skrive med bare én hånd er faktisk ganske utfordrende. Men legen var veldig bestemt; ikke noen jobb. Ingen matlaging eller servering. Ingen håndvask. Jeg kan trene, selvsagt. Beina virker fint. Bortsett fra at jeg også har fått Bakers cyste. Ikke noen showstopper, men ganske plagsom. Jeg får spille volleyball om jeg vil – det gjør trolig ikke noen forskjell for den venstre armen (selv om jeg tror det generelt er utelukket for en stund).

Jeg fikk ny sprøyte på fredag, den siste jeg får i denne behandlingen. Medisinen i denne heter Lederspan og doktoren sier den er noe mer potent en den typen jeg har fått tidligere. Ganske optimistisk dro jeg fra kontoret hans med forventninger om et par uker uten smerter, masse hvile og virkelig rehabilitering. Men etter noen timer kom smertene snikende, og denne gangen gikk det ikke over. Jeg må tilstå at mesteparten av helgen inneholdt mye tårer. for så vondt har jeg aldri hatt i armen. En solig dose smertestillende gjorde det mulig å bevege resten av kroppen normalt. Så nå sitter jeg her og venter på at legekontoret skal åpne sånn at jeg kan ringe og spørre om råd.

Beklager klagingen. Jeg måtte bare få det ut.

En godt utnyttet dag

Nå er jeg sykmeldt noen dager. Olav ble også sykmeldt. Faktisk føler jeg at han trenger det mye mer enn meg, han har hatt en vond skulder helt siden starten på juli, og jeg kan forsikre om at snekring og bygging ikke gjør den noe bedre. Han begynte med en melding fra legen om å ikke jobbe over brysthøyde. Når han jobber med installasjon av brannvarsling blir dette fort umulig – de fleste brannmeldere sitter fortsatt i taket. Så omsider fikk han en fullstendig stoppordre når det gjelder jobbing. Det er på mange måter fint for meg også.

Tvillingene hadde den årlige skogturen med skolen i dag. De har spurt oss om å delta på denne hvert år siden de begynte på skolen, og i dag passet det godt å gå sammen med dem. Vi fylte ryggsekkene med mat, drikke og sjokolade. Og vi tok med soppkurven i håp om å fylle den i løpet av turen.

Olav og jeg startet i motsatt ende av ungene. De ble kjørt med buss langt innover i skogen og skulle gå tilbake. Vi fikk et voldsomt tordenvær da vi startet på turen, til og med med masse hagl. Det var nesten som en forsmak på vinter, vi så bakken bli hvit rundt oss. Og det var ganske skremmende å stå mellom trærne med lynet sprakende rundt oss noen intense minutter. Heldigvis skiftet været fort og det ble til slutt slik værmeldingen hadde sagt og sånn vi håpet det skulle bli.

Vi fant skoleungene etter omtrent seks kilometers marsj. Vi spiste lunsj sammen dem før alle snudde i retning skolen igjen. I alt gikk vi ca. 13 kilometer.

Olav tok seg av all bæring, jeg brukte bare beina i dag. Jeg har ikke merket noen bedring for armen, men jeg må vel gi det litt mer tid. Det føles feil å være hjemme fra jobb – jeg er jo ikke syk – men jeg antar det hjelper å minne meg selv på det på denne måten. Selv om Olav er nokså redusert er det han som gjør håndarbeidet om dagen. Det er han som kjører bil – hvor jeg enn måtte ha behov for å dra. Men bare så det er sagt; samvittigheten min er litt frynsete for at jeg ikke greier å være på jobb og ordne opp i saker og ting.

Vi fant ikke så mye sopp, dessverre, bare så vidt nok til å dekke bunnen i kurven. Men det ble da en liten smak ved siden av dagens middag.

Kantareller i hagl. De smakte fortreffelig, det kan jeg skrive under på 🙂