Tag Archives: olav

17. mai 2017

Tradisjonen tro ble det en god tur i marka for Lukas og meg også i år. Værmelderne gjorde sitt ytterste for å forsikre oss om at det skulle være knallfint vær, men Lukas var ikke helt enig i at regnet var så fint …

Men oppe  på toppen ble det likevel en tradisjonell hurra-selfie før vi ruslet hjem til en godbit.

Deretter kom faktisk det lovede været og selv om det ikke ble bunader på oss i år, så tok vi en kjapp bytur for å få med oss russetoget – Tobias er jo russ i år og vi syns vi måtte se ham der.

Utrolig mye folk i byen og masse vakre motiver – en fotosjut på Bybrua synes vi det passet å spandere.

Er ikke dette verdens vakreste by …?

Russen kom – og gikk, og ungene fosset ut i gata for å plukke russekort 🙂
Det var veldig få som brukte russelue, litt synd at den tradisjonen er i ferd med å forsvinne. Men lua er hvertfall et minne.

Save

Burmadalen rundt

En veldig fin og passe kort tur med Lukas er runden innover Burmadalen. Når våren endelig festet grepet ble det litt mer luggumt å gå tur.

Turen er ikke lang, bare en 1,8 kilometers runde, med både skog, stier og jorder. Det er dessuten en veldig passe selfie-benk der.  Finfint til oss tobeinte som er litt late og kjempegreier for hunden som tror han har vært på villmarksutflukt 🐾

Save

Spyro Gyra – igjen!


Nesten nøyaktig tre år etter og på samme scene for andre gang i historien fikk vi oppleve Spyro Gyra live på Dokkhuset. Også denne gangen var konserten en super opplevelse, og om mulig med enda bedre lyd enn sist.

Vi var heldige med plassene (eller som noen sier; vi var tidlig ute). Det er fantastisk å oppleve sånn musikkglede på skikkelig nært hold. Fullt driv gjennom to samfulle timer, og det forventede ekstranummeret ble til tre! Terningkast sju 👍

Besetningen var den samme som sist, med unntak av trommisen, som nå var byttet ut med Lionel Cordew, her til venstre. Resten er Julio Fernandez, Jay Beckenstein, Scott Ambush og Tom Schuman.

Og mor var selvsagt starstruck så det holdt – tenk å få hilse på selveste Tom Schuman etter konserten! Smask på kinnet fikk jeg også.

Også Julio stilte villig opp til en prat, klem og bilde, han spanderte også plekter på Sondre, for jeg måtte jo nevne for ham at det er en habil gitarist i familien. Det var så kult å få hilse på dem og prate med dem. Bare å glede seg til de kommer neste gang 😍

Variert hytteliv

Den første delen av påska var vanvittig våt, det regnet og regnet og regnet. Ikke at det er så fryktelig uvanlig i disse strøkene, men det var ganske så mistrøstig og endeløst – det var bare så vidt Lukas orket seg utom hytta for å skvette litt.

Ungdommene underholdt seg med spill og godteri, det var riktig så trivelig. Med egen sjåfør kunne de også farte litt rundt omkring innimellom.

Omsider dukket sola frem, og da var det tid for vafler på Utsikten. Med Jägermeister, selvsagt.

Utrolig deilig å få sol og (relativt) vindstille noen dager, både for å få rørt seg litt og for å bli minnet på hvor fint det er rundt oss.

Pappa har fått seg drone, og flyfoto/filming ble gjennomført med stor entusiasme!

Selv om det var fint vær, så var det ganske kaldt …

Ida og jeg måtte selvfølgelig ta årets påsekeselfie på trappa.

Lukas elsker å ligge i en lun solvegg, dette er liksom hans plass på hytta.

Blåveisen løftet omsider litt på hodet også, nedsnødd som den var bare for et par dager siden.

Men så startet det jammen på’n igjen. Med snø. Denne ble liggende til påskeaften, og da dro vi hjem.

Save

Nesten hele kostebinderiet …

… på hyttetur! Sist guttegjengen var på Solfang var det fortsatt sommer, så det er jammen på tide å fylle opp med folk, mat, lyder og aktiviteter. Vi startet hvertfall med friskt mot, så får vi se hvor mange som blir hvor lenge.

For å holde på den største påskeklisjéen – å snakke om påskeværet – så kan jeg i forbifarten bare mumle regn. Mye regn. Så det er ikke det som er trekkplasteret.

Og dagens største overraskelse var et massivt snøfall, så hytta var i vinterskrud da vi ankom.

Det har vært vårligere – og blåveisen var nok like overrasket som oss.

Det varslede regnet har allerede fått has på snøen, så om det ikke er veldig vårvakkert er det hvertfall ikke hvitt lenger nå.

En tur til Baile Átha Cliath

Du kan jo prøve å uttale Baile Átha Cliath 😀 Vedder på du ikke klarer det. Da er det lettere å si Dublin, og det er der vi har vært i fire dager. Fin by, artige puber og butikker. Men langt å gå og mye mer å se enn vi kunne gape over.
En tur på The Irish Whiskey Museum fikk vi med oss da. Og vi lærte oss det gæliske navnet på de edle dråpene; uisce beatha – som du sikkert heller ikke klarer å uttale.

Vi fikk en grundig innføring i brennevinsproduksjon, mest av det historiske slaget – ikke så mye praktisk. Vi fikk lære forskjellen på irsk whiskey (ekte vare) og skotsk whisky (hermekråkene), hva er blended og hvorfor modning og hva smaker det egentlig.

I enden av rundturen vanket det både gave og smaksprøver, og for en som meg (som ikke liker whiskey) var det faktisk litt artig å få lukt- og smaksopplevelser med gode forklaringer.

Utflukt til Guinness Store House er antagelig temmelig obligatorisk for en turist i Dublin, så vi slo til og dro vi også. Og igjen, en som meg (som ikke liker øl) fikk nye erfaringer og sanseinntrykk som endrer litt på generell oppfatning av sånt. Bilde for bevis!

Guinness har mye å by på av historie(r), finurligheter og moro. Denne er kanskje spesielt kjent; A woman needs a man like a fish needs a bicycle.


Nå skulle man kanskje tro at en langhelg i Dublin bare dreier seg om drikking, men det var litt mer da. Mat for eksempel. Mye og ofte.

Trasking gjennom Templebar District på sørsida, store handlegater på nordsida og jakten på This Is Knit. Shopping av grønne souvenirer, og beundring av The Spire. Folkemusikk, fløyter, gitarer og riverdance. Vi fikk oppleve det meste.

Igjen dette festlige språket, som omtrent ingen bruker. For å oversette til trøndersk: SJÅPPE OILL 🙂

Ett av kjøpesentrene vi fant, der strikkebutikken lå – Powerscourt Centre – hadde vi nok gått rett forbi hvis det ikke var for iherdigheten i søking blant (én av) oss.

Og for en skjønn strikkebutikk! Så masse snavvel, men dessverre ganske kostbart. Det ble med noen små godsaker hjem da.

The Church besøkte vi bare fordi vi fikk den anbefalt. Det er nemlig ikke en kirke (lenger), men barer, puber og restauranter inni der. Utrolig støynivå der inne, så det ble med den ene runden øl.

Vi bodde fint, greit og sentralt. Deilig å ikke ha noe annet å tenke på enn å gjøre som man vil noen dager.

The Spire (Monument of Light – Gælisk: An Túr Solais) er Dublins millenniumsmonument. Det rager 120 meter til værs og kan lett sees fra hvorsomhelst. Imponerende.

Rusleturene langs elva Liffey ble både mange og lange, her er vi på sørsida på vei hjem til hotellet i venstre bildekant. Vårferie med gode venner anbefales, om ikke alt for lenge skal vi planlegge neste års tur 👍

Festlig Bjarte!

Vi har blitt noen ræsere til å gå på konserter og show! Denne fredagskvelden sto Bjarte Hjelmeland på scenen i Olavshallen, og etter å ha kastet i oss et kjapt måltid troppet vi mannsterke opp og benket oss på første rad.

Bjarte skuffet ikke altså. Jeg har faktisk veldig sansen for ham. Det var fullt trøkk hele forestillingen gjennom, og han klarte til og med å lokke frem tårene hos meg med ett av numrene. Verdt en bytur dette, og absolutt aller mest festlig!

Jazzfest tjuvstart

Noen ganger er det lurt å følge med, for noen ganger dukker det opp begivenheter på konsertfronten som man ikke ønsker å gå glipp av. Sånn som denne – Lee Ritenour og Dave Grusin på Dokkhuset. De har aldri vært i Trondheim tidligere, og det kan vel hende de ikke blir å se så hyppig i fremtiden heller.
Sakset fra Dokkhuset sin presentasjon:

Lee Ritenour vokste opp i Los Angeles på 1960-tallet. Hans karriere spenner fra da han som sekstenåring spilte med Lena Horne, som attenåring med Tony Bennett og etter førti år som artist har spilt over 3000 konserter med bl.a. Pink Floyd (The Wall), Steely Dan (Aja), Dizzy Gillespie, Sonny Rollins, Joe Henderson, B.B. King, Frank Sinatra, Simon & Garfunkel, Ray Charles, Peggy Lee, Aretha Franklin og Barbra Streisand. Lee Ritenour har mottatt Grammy og vært nominert hele 17 ganger. Ritenour har flere førsteplasser i som “Årets gitarist”, og er en av de største gitarstjernene som noen gang har stått på en scene i Trondheim.

Snart 83 år gamle Dave Grusin står ikke på noen måte tilbake for Ritenour. Han er en pianist av klasse og har innspilt et hav av plater, mange av dem fra hans store film- og tv-produksjon. Han stiftet plateselskapet GRP i 1980, et selskap som har gitt ut en mengde plater med bl. a. Chick Corea, Dave Weckl, John Patitucci, Eric Marienthal og Omar Hakim.


Dokkhuset ønsket velkommen til en kveld for historiebøkene. Og det ble det! Bassisten Tom Kennedy var et fyrverkeri på scenen og Ritenour junior – Wesley – trakterte trommer som en villmann! Skikkelig bra konsert og artig å ha opplevd dem live 🙂

Opera gitt!

Det er ikke så ofte vi våger oss ut på kulturbegivenheter, og absolutt sjeldent er det med operaforestillinger. Men nå var vi så heldige å få billetter til TSO sin oppsetning av Otello, en sjanse vi ikke lot gå fra oss. Oppsetningen er en samproduksjon med English National Opera, Kungliga Operan Stockholm og Teatro Real Madrid. Og dette var en oppsetning av ypperste klasse, fantastisk flott! Jeg er helt enig med anmelderen i Adresseavisen som ga forestillingen terningkast 6.
Otello er en historie om kjærlighet og hat, forelskelse og sorg, glede og krig, manipulasjon og svik. Otello er en helt, en ledertype. Kjæresten hans, Desdemona, er tvers igjennom snill og god, noen ganger godtroende.
Otellos venn Iago er bitter og forbigått i sin karriere og planter “beviser” hos Otello for Desdemonas utroskap med skjebnesvangert og infamt renkespill.
Med andre ord; opera er drama på høyeste plan. Historien er typisk Shakespeare og komposisjonen er typisk Verdi, sistnevnte er en av mine store favoritter innenfor klassisk musikk. Både musikk, sang og scene bergtok meg gjennom alle de fire aktene og dette frister absolutt til gjentakelse.

Bildene er lånt fra Adresseavisen.

Save