Jeg har en (u)vane – jeg lager mine egne stedsnavn rundt omkring. Kubakkan, for eksempel. Det heter jo egentlig ikke det oppi bakken her. Men inni hodet mitt er det veldig riktig navn på bakkene der det beitet kyr i gamle dager. Og etter hvert så skjønner i alle fall mine nærmeste hvor jeg har vært når jeg bruker navnet omatt og omatt.
På Vikan står den gamle kårstua som tilhørte gården fortsatt. Nedenfor den er det en fin liten bukt med en fin liten badestrand. Og hva er vel mer naturlig enn å kalle den for Kårstubukta? Det er en veldig passe liten spasertur fra hytta og morgenturen med Lukas går ofte dit. Han synes det er morsomt å vasse i sjøkanten, og nesten like morsomt å gjemme seg i det høye gresset der blomsterenga skråner ned mot sjøen.
