Om familie, jobb, fritid og livet generelt

Lukas og jeg kom til Solfang i dag. Vi var så heldige at vi fikk skyss med mamma og pappa, så nå skal vi kose oss her noen dager. Vi har fyrt grundig i peisen, for selv frostfri hytte er ganske kald – det var 6 grader inne da vi kom. Nå har vi for lengst passert 20-tallet og gleder oss til å sove, spise, snuse og slappe av. Vi skal rydde litt etter Dagmar, men hun ser ikke ut til å ha gjort mye ugagn her – bare røsket litt i utemøblene. Jeg tipper Lukas gleder seg til å få løpe litt fritt i fjæra og skogen, selv om han er et skikkelig murmeldyr foran peisen!

Lukas har inntatt horisontalposisjon foran peisen

Siden det blir hjemmehelg denne helgen får jeg mimre litt om hvordan Lukas og jeg hadde det da vi var alene på hytta. En tur i stappmørk høstkveld med en liten rast på benken bak farfars butikk. Og et sedvanlig ekstremt dårlig selvportrett av oss to. Det var egentlig litt snedig at Lukas ikke ville sette seg på benken, men klatret opp på fanget mitt. Kanskje fordi det plaskregnet, og han tenkte vel at det var nok at en av oss ble våt i rumpa.

Ingen av oss var særlig oppmerksom på kameraet

God helg!

Noen ting er med på å skape minner, de lager en fornemmelse av hva et sted er, bilder eller rammer som bidrar til selve opplevelsen av denne plassen. Pappa er en skikkelig Askeladdnår det gjelder å plukke opp og bruke saker han finner – særlig i sjøen eller i fjæra. På havna henger mye av dette ute året rundt. Her er et lite knippe bilder som til sammen er en smak av Vikan for meg – siden det ikke ble noen hyttetur denne helgen:

Glasskuler og andre flyteremedier til garn

Et knippe korker, blåser og tau

Et grånet stykke drivved med utskjæring "Smølen 1896" – antagelig brukt som garnmarkør

En gammel, sprukken livbøye

To generasjoner livbøyer på veggen på kaia

Glasskuler og ymse garnutstyr

Ida Sofie og Fredrik var på Vikan i helga de også. Utstyrt med skikkelig redningsvest fikk Ida leke på kaia sammen med onkel Sondre.

Kjekt med en onkel-hånd å holde i på vei til kaia

Ida følger spent med på all aktivitet i sjøkanten

Onkel finner på mye morsomt!

Sondre lager hoppeslott av gummibåten

Det var mye aktivitet på Vikan i helga. Pappa og Olav fikk ommøblert de gamle utriggerne og satt på plass den siste, nyinnkjøpte. Selv den korte slepeturen fra kaia til flytebrygga var litt av et skue, vi kan bare forestille oss turen fra Namsos til Vikan som gikk i omtrent 3 knops fart. Men nå er alt på plass!

Siste tur for utriggeren, Lille Grå er slepebåt

Lukas følger også nøye med på arbeidsfolket

Her på Vikan går det kyr på beite. Det er frøknan te’n Per, det – han kaller dem det selv Lukas syntes de var kjempeskumle, og jeg må innrømme at jeg syns de er uhorvelig digre jeg også…

Svært skeptisk liten hund – som la på sprang et øyeblikk etterpå

… for en fin dag dette har vært! Akkurat passe varmt og solfylt, og en hel masse aktivitet både ute og inne.

Margrete og Tobias i spranget, Sondre på vei til brygga

Margrete kom på tidenes korteste hyttetur, men i løpet av den timen hun var her rakk hun både å være med på et fartsfylt bad fra kaia, og en velsmakende uermiddag. Bestefar stilte med nyfisket, bein- og skinnfri filet, håndbåren fra båten til steikepanna. Namnam – og tusen takk for mat!

Middagen forberedes med kyndig hånd

Olav og gutta har vært mye på sjøen i dag, både Rappen, River’n og Lille Grå har fått kjørt seg opptil flere turer. Det har blitt tid til litt maling og litt planting, og veldig mye tid til en hund som er tilbake i superform! Jeg har supplert bokbeholdningen etter en bytur, og koser meg i roligheten med godt lesestoff. Jeg ønsker alle en fin sommerhelg – ta vare på tiden!

Den lille meisefamilien på Vikan er ikke lenger så liten. Mor og far meis har fått ni små og dagene går med til å holde dem varme og mate dem. Det er fortsatt morsomt å følge med, å se de klassiske gapende nebbene – nesten synd det ikke er noen lyd å høre. Ekstra morsomt er det å se at paret holder trofast sammen og at også faren er innom jevnt og trutt.

En tilsynelatende stolt meisefar på barselvisitt

Mamma-meisen mater de gapende små

Seks av ungene i hylekoret

Skikkelig fengslende underholdning dette!

Favorittutsikten min – den jeg ser fra vinduene på hytta – kan noen ganger spille meg et puss. Når det er tåke, for eksempel. Og heftig regn, sånn som nå. Otterøya har det med å forsvinne, og det er ingen liten øy. Og da tenker jeg noen ganger at det hadde nesten vært litt fint om det ikke var en sånn svær øy der, at det hadde vært fint om vi så rett ut på havet. Men så tenker jeg at det er jammen fint at Otterøya ligger der, og gjør vår lille del av havet til en indre del, ganske lun for vær og vind. Og det er en okei utsikt.

Øya som vokser ut av tåka

I slutten av mars var det et forferdelig uvær i Trøndelag. På Vikan var det flere rotvelt, i tillegg til en del andre ting vinden rusket opp i. Den ene grana som takket for seg veltet fra trappa til Knausen og tvers over veien – flaks at den ikke veltet i motsatt retning! Det var heldigvis snøfritt da vi kom oppover forrige helg, og pappa hadde allerede kappet og kvistet grana. Så nå var det bare kvistbrenning og rydding som gjensto. Utrolig hvor mye greiner det er på ei sånn gammel gran, gitt.

Treet falt 23. mars i snøstormen

Flaks at ingen(ting) ble skadet i fallet

Ferdig kvistet og kappet i stokker

... og røyklegging av hele Vikan når kvistene brennes i tønna