Posts Tagged ‘tur’
Vi har basa litt i snøen sammen igjen – bror Alfred og Lukas, og Karin og jeg. De er ikke så enkle å få til å posere, disse gutta. Som regel er det enklest å ta bilder bakfra. Et nydelig tokløver, synes jeg.
Alfred og Lukas på spranget i snøen
En deilig søndagstur i lysløypa – ikke så kaldt, men med masse nysnø. Lukas storkoste seg med å løpe fritt, snuse og få godbiter. Han syntes visst egentlig de med ski på beina var noen raringer. Og så syntes visst de med ski på beina at vi var på feil sted. Men jeg har sluttet å bry meg om akkurat det. Skogen er like mye min som skiløpernes. Og lysløypa er fin å gå tur i for meg uten ski. Dessuten har mange skiløpere også med seg hund. Skogen må vel være for alle vel, vinter som sommer. Vi hadde i alle fall en fin dag ute, vi toan!
Hva har de på beina? Kan jeg ta dem...?
Herlig med djupsnø, det ble mange avstikkere
Lyst å løpe inn i skogen, kanskje det er spennende dyr der?
Sommermennesket meg har funnet ut at det noen ganger går an å like snøen. Nå har det seg sånn at det som regel er vinter når vi får snø, så det betyr vel at jeg noen ganger klarer å like vinter da. Når det ikke er for kaldt og når det ikke er så hardt at man er livredd for å ramle, når man har en gulle god kompis å gå tur med, når man har tid til å gå litt langt mens det er dagslys – da er det lettere å like vinteren. Når det snør så mye at det er vanskelig å se mer enn en meter foran seg, når den tjukke ull-lua fra Svalbard blir tung av våt nysnø, når vi går overende sammen i ei snøfonn og starter en liten luekrig – da er det ikke så nøye hvilken årstid det er. Da er det bare helt ålreit.
Lukas luetyv har festet grepet
Siden jeg alltid har noe å bære på (hundebåndet) når vi går på tur, så ville ikke Lukas være dårligere. Pinnen plukket han opp ved trappa hjemme, og den var med hele runden.
Klar til å gå, nå har vi bagasje med oss begge to!
En liten lekepause. Du får leke med båndet du, mamma
Oj, en pinne til! Må nesten ta med den også da...
Den ekstra pinnen ble med et lite stykke, men Lukas mente nok at den første var tøffest og endte opp med å ta med bare den hjem igjen. Det er ganske travelt å gå tur med pinne, da. Den må voktes hele tiden, men også legges til side når det skal utføres markeringer og andre ærend som en travel hund har på formiddagstur. Og bare så det er klart – muttern er ikke betrodd oppgaven å passe på pinnen, han stoler ikke på noen når det kommer til sånne skatter!
Det har vært ganske kaldt lenge nå, all snøen er steinhard og alle veier er glatte. Jeg tipper det ikke blir vår riktig ennå, så da kan jeg heller håpe på et lite snødryss sånn at det blir rent og hvitt igjen.
Lukas gjør hva som helst for en godbit. Hvis godbiten skulle vise seg å være tørrfisk eller krumkake tror jeg han kunne slått stiften eller gjort en salto uten tilløp – så godt er det! Når vi roter oss ut i skogen og snøen får han løpe fritt (eller med sporline) så lenge jeg har godteri på lur i lomma, for da er han lynsnar til å lystre på innkalling. Jeg må være flinkere til å trene ham, innkalling bør virke uansett om jeg har noen belønning eller ikke.
Har du noe godt i lomma, muttern...?
Nå som jeg er flinkere til å gå har jeg planer om litt lengre turer de dagene jeg er hjemme. Både jeg og hunden har godt av det, ganske så sikkert. Jeg ser frem til møte med sykehusøvrigheta om en måneds tid, da får jeg vite hva jeg bør, skal, må og får gjøre for å trene opp rygg og desslike. Får satse på å ikke ramle på glatta de neste dagene også da.
… dere som lufter hund uten å plukke opp dritten etter den! Alle sier de alltid plukker opp, så hvem er disse snikskiterne som forurenser alt av gater, stier, fortau og lekeplasser? Er folk virkelig så teite at de lar det ligge når ingen ser dem? Eller gir de bare blaffen? Syns ikke de det er vemmelig å gå slalåm mellom rusene? Det er bra at avisene skriver om dette, men jeg er redd det hjelper lite. For det er jo ingen som innrømmer at de tilhører denne gjengen som det skrives om. Bøtelegging hadde vært suverent, men hvordan skal det gjennomføres – spanere i buskene kanskje? Jeg sier i alle fall skam dere! Grisete, er det.
Bilde fra adressa.no – det er ikke noe bedre i boligfelt eller lysløypa!
Jeg har skrevet om dette tidligere også. Det har dessverre absolutt ikke blitt bedre etter den gangen. Fysj og fysj han være!
Det er utrolig fint ute nå om dagen. Etter at frosten meldte seg ser verden ut som den forbereder seg på å gå i dvale. Det er et privilegium å ha tid til å rusle ute og se seg rundt midt på dagen, når nesten alle andre er på jobb. Lukas synes det er glimrende med løping i Kubakkan. Der holder naturen pusten, akkurat som jeg selv gjør – når våren kommer skal vi blomstre igjen!
Kom igjen da, mamsen, vi kan jo ikke stå her og se på gresset hele dagen – det må løpes og snuses!
Lukas er ikke helt fornøyd med tempoet på turene, han synes nok jeg er ganske treg. Men bare vent – vi skal nok ta det igjen!
Vi stappet unger, besteforeldre, bikkje og kjølebag i bilen, og satte snuten mot Söta Brors rike. Denne helgen har vi besøkt Uninetthytta i Åre og kombinert med shopping av fläsk, knask og läsk. Masse snavvel og mat, godt fra Systemet og mye sjokolade, for å være litt mer spesifikk. Og så enda litt til.
Uninetts halvpart i stugbyen i Björnen. Fin plass.
Det var helt greit å besøke hytta selv utenfor skisesongen. Vi tok en tur til svømmeanlegget på Holiday Club, ganske okei å få bade men ingen ble spesielt imponert av fasilitetene der. Dyrt var det også – vi satser på Pirbadet her hjemme for fremtiden tenker jeg. Men å slappe av sammen på et helt annet sted enn hjemme har vært deilig terapi.
Sjokolade og godsaker i lange baner!
Mamma og pappa dro hjem på lørdag formiddag, mens vi inntok bassenget. Lukas har fått løpe masse, men hadde litt trøbbel med å finne seg til rette. Guttene har fått velfortjente belønninger i form av mer ja enn nei, for godt jobba på skolen og hjemme. Det mangler vanligvis ikke ønsker, og her i Utlandet fant de ett og annet det var verdt å ha med hjem, syntes de.
Hvor er sjøen hen, mamma?
Tre netter borte var minst én for mye for min del, hjemlengselen meldte seg kjappere enn jeg trodde. Ikke minst savnet jeg senga mi. Men vi er likevel enige om at det var en fin tur, og Åre skal ikke se helt bort fra nye besøk!
En liten vassetur i Åresjöen
Været var fabelaktig, spesielt på lørdag. Vi spaserte en tur på stranden (Lukas og jeg) mens gutta var på polkagris- og energidrikkshopping. Fire-fem plussgrader og regn var ypperlig til hjemturen på søndag, da slapp vi i alle fall glatte veier.
En utflukt med klassen til tvillingene, på høstens kanskje fineste dag, til Estenstadhytta. Midt mellom dager med vind, regn og sludd dukket dette værmessige pusterommet opp for å lage en nydelig ramme om turen.
De siste gylne solstrålene på vei mot Estenstadhytta
Vakker høstutsikt med både Tyholttårnet og Munkholmen. Bare så synd med den høyspenten...
For aller første gang har jeg spist rømmegrøt på Estenstadhytta. Det var nemlig dit jeg var på vei – men aldri kom frem – en senvinterkveld i 1974, da jeg fikk skituppen innunder et hull i skaresnøen og falt. Armen gikk også gjennom skaren, knakk som en fyrstikk og jeg sluttet å gå på ski. Ikke bare for den vinteren, men for de fleste vintre etter det. Jeg er fortsatt ikke glad i å gå på langrennsski, men har da i alle fall egne ski om lysten skulle ta overhånd. Jeg liker å gå på beina og håper formen skal bli bra nok til denslags, i lang tid fremover!
Dette er altså ikke en klage, for jeg synes det er helt på sin plass med regn på høstturen min. Men det er litt kjipt at det er så mye regn at det omtrent ikke går an å ta med kameraet ut. Dermed er det lite bilder av skogen og fargene og den våte, snusende hunden. Og all soppen som lyser opp skogbunnen fortsatt! Jeg hadde ikke med noe å plukke sopp i, så hetta på regnjakken ble fylt med de som var mest brukbare. Det er nok dessverre slutt på kantarellene nå, de fleste er alt for vassne og slappe.
Alternativ hjemtransport av sopp
Jeg synes det er ganske snodig at jeg aldri har sett en traktkantarell. Jeg har plukket sopp i mer enn tretti år. Alle snakker om traktkantarell, det er så mye av den, den finnes helt frem til frosten, den er over alt. Men jeg har altså aldri sett den. Kanskje jeg må ta et traktkantarellkurs.
Turen var fin i dag også. Men Lukas vil helst at det skal slutte å regne han da. Det er fint å sitte under taket på trappa mens man venter på oppholdsvær.
Kan det ikke bare slutte å regne...?
