Month: October 2009

Noe virker i alle fall

Jeg er nå den lykkelige bruker av Karmic Koala på tre av mine hverdagsmaskiner. Etttersom jeg ikke hadde tålmodighet til å vente på den endelige releasen, jukset jeg litt og oppgraderte til en release candidate tidligere. Men i dag måtte jobb-PCen ha en oppgradering. Det var gjort i løpet av mindre enn en time, og det ser (så langt) ut til å fungere perfekt. Den lille eee’en er også passende utstyrt – nerdehjertet er lykkelig for en stund. Ting som virker med en gang gir ikke egentlig de store utfordringene, men noen ganger er det veldig greit når det er sånn.

splash

Jeg trenger gode nyheter

De siste dagene har ikke vært så gode. Patricks ulykke var den verste og det mest skremmende så langt. Han har vært en del våken i dag, men har store smerter. Han sover selvfølgelig mye, og jeg regner med han får passe doser med smertestillende medisiner så han slipper å plages mer enn nødvendig. Ikke så mye nytt i dag, vi må vel venne oss til å få dem i små porsjoner en stund. Krysser fortsatt fingre for deg, Patrick!

Patrick ble hardt skadet i ulykken

Mormor er veldig syk. Hun fylte 93 for en måned siden. Nå har hun en trasig lungebetennelse, og kan ikke kommunisere noe særlig. Det er ikke noen tvil om at hun er veldig ukomfortabel. Jeg håper hun får den hjelpen hun trenger. Det er trist at hun bor så langt unna, det er ikke noen enkel måte å stikke innom for å treffe henne. Og kanskje hun ikke ville vite at jeg ar der. Eller om hun gjorde det; kanskje hun ikke kunne huske hvem jeg er. I det hele tatt veldig trist, men jeg skulle ønske at hun ble frisk igjen.

Olav var på MR med skuldrene sine for et par uker siden. Han har vært sykmeldt i mer enn to måneder, men er ikke blitt bedre. MR’en fortalte tydelig hvorfor. I tillegg til alvorlig slitasje har han avrivinger i senefester på begge sider, noe forkalkning og en drøss med latin jeg egentlig ikke forstår. Bortsett fra det åpenbare; han har vondt og det er en grunn til det. Han er nå satt i kø for operasjon, men vi vet jo ikke hvor lang tid det vil ta før han får den. Jeg vet at han ønsker å være sterk og fungerende, og det er hjerteskjærende å se på at han ikke kan gjøre det han vil.

Mamma fortsetter behandlingen for kreft. Det er en viss trøst i langtidsplanene for behandlingen, men jeg venter fortsatt på at de skal komme og si at hun er bra. Ikke noe mer kreft, ikke mer gift, ikke flere sykehusturer. Det er herlig å se henne i vigør igjen, hun gjør tingene sine nesten helt som før. Jeg ser virkelig frem til at den underbevisste tanken på at hun har kreft forsvinner.

En annen slektning i Olavs familie er også på sykehus med en uidentifisert infeksjon. Hun er bare en ung jente og nå på isolat på infeksjonsavdelingen. Det ser i det minste ut til at det ikke er svineinfluensa.

Så armen min blir bare en detalj. Ikke verdt å nevne en gang. Den er bedre og jeg er tilbake i full jobb. Det begynte nesten å bli pinlig å bestille nye legetimer. Jeg skal greie meg, i alle fall til Olav, mormor, mamma, Elin og Patrick er bedre!

Jeg lengter etter gode nyheter. Hvis du har noen, så ikke nøl med å si fra.

Peisen er på plass

Endelig er den vakre peisen på plass på Solfang. Vi leide snekkere til å hjelpe oss, for å ta hull i taket er ingen spøk! Men alt gikk som smurt, og nå kan vi fyre med ved i egen stue – egenbygd stue, til og med.

Deler til pipa som må bygges sammen
Snekkergutta er i gang med montering av peisen
Iiik, hull i taket – her kommer pipa
Første fyr i peisen! Kjempefornøyd ja!

 

Hotellromvelsignelse

Å være alene på et hotellrom, selv om det bare er for en natt, er forferdelig kjedelig. Selv om jeg bare er en time hjemmefra føles det kaldt, fremmed, irriterende og ekstremt langt unna der jeg ønsker å være. Vi arrangerer det årlige (eller så) introduksjonskurset for nyansatte på jobb. Jeg skal holde min presentasjon om systemdrift i morgen. I år er jeg også bedt om å holde et innlegg om sikkerhetstemaet.

Dette introkurset er en bra ting. Jeg er litt bekymret for at nyansatte opplever en liten overdose av informasjon, men likevel er det nyttig og gir oss muligheten til å presentere masse informasjon om kulturen, pliktene og fordelene ved å jobbe i UNINETT. Jeg har ofte tenkt at det ville være lurt å repetere mye av dette til noen av gamlisene også.

Jeg lurer selvsagt på om det jeg presenterer er godt nok eller nyttig i det hele tatt, men uansett er det mer enn ingenting og sannsynligvis en dose kjekt-å-vite for de som ennå ikke har vandret i alle gangene på jobb. Jeg syns i det minste det er greit å vite hvor jeg finner folk, iinformasjon og utstyr som det kan bli behov for en eller annen gang. Å få med sikkerhetsinformasjonen gir presentasjonen litt mer tyngde, og meg litt mer selvtillit ved at det jeg presenterer er fornuftig.

Men usj, et landsens hotell er ikke drømmeplassen… Jeg skulle ønske jeg ikke måtte være her, eller være alene.

Mitt farvel til speideren

meg-speiderI dag skrev jeg et avskjedsbrev til nøkkelpersoner i NSF. Dette er ikke noe man trenger å gjøre, jeg kunne bare melde meg ut. Men en håndfull personer der betyr litt mer for meg enn resten, og jeg føler at de fortjener en forklaring på hvorfor jeg velger å slutte og avslutte alt mitt frivillige arbeid.

Avgjørelsen er ikke enkel å ta. Jeg har vurdert mange muligheter; å gjøre litt noen ganger i året, gjøre andre ting ukentlig eller månedlig, ta en pause og komme tilbake om et års tid eller så. Jeg endte opp med å bestemme at jeg avslutter alt på en gang. Jeg kjenner meg selv så godt at jeg innser at jeg aldri ville slutte å tenke på speiding om jeg hadde en oppgave eller forpliktelse i fremtiden.

Jeg har mange grunner til å slutte. Først og fremst er familien viktig for meg. Etter at mamma fikk kreft føler jeg enda mer at hvert eneste øyeblikk skal verdsettes. Hun klarer seg fint nå etter at hun var svært dårlig tidligere i behandlingen. Jeg krysser fingre hver dag, hele tiden, venter på den endelige beskjeden om at hun er helt frisk.

Tvillingene sluttet på speideren sist vår. Mest av alt var de skuffet for at de ikke fikk delta på landsleiren i sommer. Men de trengte også mer tid til lekser og andre aktiviteter. Musikk er favoritten nå, de spiller gitar og bass. Margrete er i militæret, jeg regner med hun fortsetter som rover. Men hun klarer seg helt fint uten mamma i speideren. Så jeg ville ende opp som den eneste i familien som måtte stikke avgårde til speideraktiviteter, noe jeg ikke føler for å prioritere over familien lenger.

Ettersom jeg også blir bestemor til våren ønsker jeg litt ro i familien igjen. Det er ganske koselig å være hjemme i blant uten planer og forpliktelser.

Jobben er også et tema. Omorganiseringer og endringer krever ekstra innsats. Det gir absolutt ikke rom for å ha tankene andre steder i løpet av en arbeidsdag. Jeg har et lite håp om at ting skal falle på plass der etter hvert. I alle fall føler jeg at jeg kan mobilisere  mine krefter mot målene vi har satt.

I løpet av en måneds tid vil hytta være innflyttingsklar. Tenk på den belønningen det blir å være der uten å jobbe ræva av seg!

Vel, reaksjonene tikker inn. I øyeblikket velger jeg å ikke kommentere dem. Dette er tross alt litt følsomt og trist, å forlate alle disse hyggelige menneskene, gi etter for følelsen av å ikke kunne gjøre alt jeg ønsker, å gjøre ting jeg vet er nyttige og bra. Det gjør at jeg føler meg litt egoistisk, men jeg har innsett at jeg må slutte nå.

Takk til dere alle venner!

Hytteoppdatering

mini-hyttaEn stund siden sist – igjen. Jeg har vært på hytta i ti dager og nå nærmer det seg veldig avslutning på mye arbeid. All maling er ferdig, bortsett fra noen detaljer rundt vinduer og olje på gulvene på kjøkkenet og i gangen. Resten av dette får jeg sikkert gjort neste helg. Pappa klatret opp den høyeste stigen og malte toppdrageren for meg. Hurra for ham! Jeg gruet meg virkelig til den jobben!

Rørleggeren kom omsider også. Selv om de antydet en firetimers jobb totalt, endte det med at to gutter jobbet i mer en fem timer uten å bli helt ferdige. De kommer tilbake neste uke for å avslutte jobben. Det betyr 1) Jippi, vi får vann snart og 2) Det blir sinnsykt dyrt.

Alt listverk males før det spikres på plass

Etter at veggene var malt og før elektrisk installasjon kunne begynne måtte vi få på plass listverket. Ettersom jeg ikke akkurat er så glad i å male detaljer på små og trange plasser bestemte jeg meg for å male alle listene før de ble spikret på plass. Jeg har mistet oversikten over hvor mange meter jeg har malt, men det er igjen omtrent 70 meter umalt listverk nå. Forhåpentligvis er disse de siste.  Olav har startet med kabling. Han laget også noen kjempefine hjørneklosser mellom vinklene i tak og vegg. Er ikke han bra handy, vel?

Selvkomponert og -produsert hjørnekloss i taket

Pappa begynte på hemstrappa. Han har laget en til søster, og den både ser bra ut og er veldig praktisk. Hvis vi er heldige og han har tid og lyst, så blir den kanskje ferdig neste helg og klar til maling. Vi må lage noen rekkverk så ikke ungene ramler ned fra hemsen når den tas i bruk – det blir en super lekehule der oppe.

Peisen kommer forhåpentligvis denne uken. Vi har bestilt snekker til å gjøre jobben for oss, lage hull i taket til pipa og også hjelpe til med den tunge bæringen. Jeg håper, håper, håper vi kan ta den med neste helg og ha den på plass uken etter det!

Jeg planlegger interiør. Jeg har funnet og kjøpt et bra spisebord med åtte stoler. Jeg har også funnet en del bilder jeg vil ha på veggene (jeg fikk noen riktig gamle av det originale Solfang av pappa), jeg har fått sydd gardiner og jeg har en svær dunge bøker (og et par bokhyller) som skal være med hjemmefra. Om noen uker kan vi dra til vår egen hytte, slå på lyset, tenne i peisen, bruke dusjen og sitte i sofaen. Kanskje kan jeg omsider få tid til å finne frem strikketøyet.

Vi vant!

volleyballVi spilte første kamp i serien i kveld, og vi vant 3-0! Dette var på ingen måte noe noen på laget gjettet på forhånd, og det gjorde seieren enda søtere. Treningene i høst har ikke gitt noen indikasjoner på at vi skulle gjøre en så bra kamp, men nå har vi ny energi og tro på laget. Vi kan klare alt vi bestemmer oss for. Jeg ♥ volleyballaget mitt!

Beinknuser

Jeg har nå min egen kiropraktor. Han er siste tilskudd på listen som består av en doktor, en tannlege, en snekker og en elektriker. De siste to er Olav, da.

Kiropraktoren sier han kan fikse armen min, og så lenge ingenting annet ser ut til å virke lar jeg ham prøve. Jeg er ekstremt skeptisk til denne behandlingen må jeg innrømme. Det er vel derfor jeg aldri har vært hos en kiropraktor tidligere. Men alle rykter om knasende lyder og manipulasjon av ledd er helt sanne. Til tross for det faktum at armen og albuen verker, insisterte han på å trekke  og trykke alt fra fingrene, oppover armen, via nakken og et stykke nedover ryggen. Lyden og følelsen er skremmende!

Jeg kan jo ikke gi opp etter bare én time. Jeg skal tilbake om ti dager, etter ferien. Og jeg må vel stålsette meg for enda en “slapp av, jeg skal bare løse opp dette leddet litt” og den ugne følelsen…

For å ha sagt det; armen er kanskje bittelitt bedre nå i kveld. Jeg kan forvente økte smerter i morgen, men forhåpentligvis ikke verre enn før.