Tag: halebein

Ofte stilte spørsmål

halebein-rtg
Røntgen av halebein gir ikke alltid noe klart svar

Det er på tide å svare på en del gjengangerspørsmål om halebein. Jeg hadde egentlig ikke ventet så mange henvendelser om dette, særlig ettersom jeg mest av alt blogger om hverdagsgreier – hund, strikking, familie, jobb og sånt. Men jeg setter pris på tilbakemeldinger om alt, og jeg synes virkelig at alle som trenger det skal få hjelp med halebeinsproblemene sine. Generelt må jeg bare si til alle som plages: Ikke gi opp, be fastlegen om henvendelse til ortoped eller nevrolog og bare mas. Det hjelper!

Så her kommer litt ekstrainformasjon til alle dere som lurer:

  1. Hva heter legen som hittil er kalt Dr. Halebein?
    Han heter Rainer Knobloch. Han hører til på St. Olavs Hospital og har (så langt jeg vet) spesialisert seg på halebeinsproblemer.
  2. Hvor lang tid tar det før man får operasjon (fjerning) av halebeinet?
    Det vil jeg tro varierer mye. Jeg kjenner noen som har vært plaget i ti år og mer før de fikk hjelp. Men normalt vil jeg tro at smerter eller problemer som tyder på at halebeinet er årsaken må utredes og avhjelpes hvis problemene ikke er borte etter et halvt år. I noen tilfeller vil sikkert en skade gro eller heles av seg selv i løpet av den perioden. Det viktigste er etter min mening å få en undersøkelse av noen som vet noe om halebein. Vanlig røntgen vil sannsynligvis ikke gi en klar diagnose.
  3. Kan problemene behandles uten operasjon?
    Kanskje – det er ikke jeg den rette til å svare på. Men jeg fikk kortisoninjeksjon underveis og var smertefri i 10 dager. På den måten fikk legen konstatert hvor problemet hadde sin kilde. Når smertene kom tilbake fikk jeg umiddelbart operasjonsdato.
  4. Er operasjonen og dagene etterpå smertefulle?
    Nei, i alle fall var det ikke det for meg. Operasjonen gikk veldig fint, smertestillende behandling etterpå var helt okei. Ettersom jeg i forkant verken kunne sitte eller ligge flatt på ryggen var det heller ikke noe problem å fortsette å ligge på siden eller sitte på skinka den første tiden etter operasjonen. Jeg kunne helt fint gå (forsiktig) selv om jeg hele tiden var redd for å falle. Det er i grunnen bare å ta det rolig og ta sykmeldingsperioden til hjelp. Selve såret grodde fint, men det må passes på. Det er nokså stram hud der, og viktig å ikke strekke det for mye. Det er også viktig å holde det tørt og rent.
  5. Blir man helt bra etter å ha fått fjernet halebeinet?
    Det varierer helt sikkert. Jeg mener å huske at legen sa at ca 80% blir helt bra. Selv mener jeg å være 99% av tidligere tilstand – den ene prosenten som mangler er absolutt til å leve med, jeg kjenner på en måte hvor smertene var tidligere uten at det plager meg nevneverdig. Kanskje det er en form for fantomsmerter? Jeg kan i alle fall gjøre alt jeg ønsker igjen, men er nok litt reservert i forhold til raske og utfordrende bevegelser.
  6. Finnes det god informasjon noe sted?
    Det er en engelskmann som har laget et nettsted som handler om halebein. Nettsiden hans finner du her: http://www.coccyx.org/ Ellers er det stadig mer informasjon å finne om man googler litt – dette er helt tydelig et område i god utvikling når det gjelder behandling og det å bli tatt på alvor.

Fornøyd med AtB

Bussene i Trondheim er okei. Jeg har omtrent ikke tatt en eneste buss de siste tretti årene, skammelig men sant… I dag var jeg en tur på jobb, og da var det kjekt å gå til bussholdeplassen og oppdage at det var mindre enn et minutt å vente på den. Og så er jeg ekstra fornøyd med at busselskapet kaller hjemplassen min med det riktige navnet – Stokkhaugen. Her har det alltid hett Stokkhaugen, selv om noen luringer fant ut at det skulle hete Stokkanhaugen så snart de begynte å bygge hus her oppe i skogen.

Hurra for AtB som vet hva det heter her!
Forvirringsskilt fra kommunen…?

Jeg regner med å ta buss noen dager fremover, så lenge jeg fortsatt har sitteproblemer. For på bussen kan man stå og henge, og så får jeg litt trim på turene til og fra holdeplassen. Dermed kan jeg stikke innom jobb nå og da som myk overgang til friskmeldingen min.

Jeg – en Manx

Akkurat som kattene på Isle of Man er jeg nå haleløs. I dag er det akkurat en uke siden min coccygektomi. Jeg fikk ikke med (eller se) halebeinet, ganske enkelt fordi det ikke lot seg fjerne i ett stykke. Jeg har lest om en mann som har sitt bortopererte halebein. Jeg får klare meg med røntgenbilder.

Tenk, nå er det borte!

På Røros sykehus delte jeg rom med ei trivelig jente som også fikk fjernet halebeinet samme dag. Det var en helt spesiell opplevelse å snakke med noen som har opplevd akkurat det samme som meg – de samme smertene, de samme utfordringene med sitte- og liggeproblemer, den samme ventetiden, de samme forsøkene på å bli bra på andre måter, den samme gleden over å treffe landets eneste halebeinekspert og endelig få hjelp. Nå gjenstår selvsagt å se hvordan resultatet blir på lang sikt, men jeg er veldig optimistisk selv om det kan ta lang tid før alt er stabilt. Mest av alt var jeg overrasket over å kunne stå opp fra senga med en gang. Å gå er faktisk svært så overkommelig, innen rimelighetens grenser da.

Ekstirpasjon av coccyx 2 til coccyx 5. Halebenets dorsale begrensning løsnes ut subperiostalt. Coccyx 3-5 er meget bevegelige i begge plan. Finner at også coccyx 2 er tydelig hypermobil ved fleksjon. Coccyx 1 er som forventet ut fra røntgen fast fusjonert mot S5. Løsner først ut den nederste veldig mobile delen av halebenet, denne fjernes antegrad etter Keys teknikk cirkumferentielt kloss til benet uten skade av underliggende fascie. Deretter fjernes coccyx 2 og til slutt skiverestene mellom coccyx 1 og coccyx 2. Nøye hemostase og utskylling. Det adapteres fascien og muskelfestene i midtlinjen, subkutanvevet og avslutningsvis intrakutan hudsutur.

Jeg må passe på å ta en drøss piller – forebyggende mot infeksjoner og smertestillende fordi jeg har vondt. Noen skal tas med mat, andre absolutt ikke med mat, noen to eller tre ganger daglig, andre fire…

Piller i haugevis. Krysser fingre for snart overstått

Tilbake på drømmehytta

Lukas og jeg ble skysset til hytta med mamma og pappa på torsdag. Vi skal være her i ti hele dager, vi toan. Her skal jeg bruke tiden til å gjøre minst mulig og håpe at det hjelper på hurtig toppform etter at jeg fjernet halebeinet på mandag.

Begrepet stående buffet har fått en litt ny mening – jeg kan ikke sitte i det hele tatt, så måltider inntas enklest stående.  Jeg laget en stor pizza som jeg delte i enmannsporsjoner, og hadde et riktig trivelig festmåltid for meg selv mens jeg kikket ut på sjøen.

Det smakte med ruccola og squash til pizzaen!

Turer med hunden går sakte, men jeg klarer i alle fall greit å gå. Lukas får god tid til å snuse og jeg kan plukke de hvitveisene som vokser i plukkehøyde – der jeg slipper å bøye meg ned for å få tak i dem.

Sånn gikk vår aller første hytterekonvalesensdag av stabelen – fortsatt ni igjen. Kan hende rapporteringen kommer i samme tempo som livet her på Vikan – litt sånn sakte 🙂

Tom i hodet

Jeg er aldeles tom i hodet. Eller – det er ikke helt sant. Jeg er visst mer tom i fingrene. Jeg mangler rett og slett skrivekløe. Det har ikke skjedd meg ofte. Jeg skulle skrevet om plantene som vokser i drivhuskassene eller om våren som er skikkelig i gang ute. Noen ord om operasjonen min som er over og hva jeg skal fylle rekonvalesensdagene med. Jeg skulle fortalt om hunden som er lykkelig når det er folk hjemme hele dagen og jeg skulle beskrevet lengselen til hytta der jeg håper å tilbringe litt tid. Men så er det liksom helt tomt. Jeg får skrive om alt dette senere når det begynner å krible i fingrene igjen.

Stille, men ikke helt tomt kanskje....

Grønne (eller rosa) fingre

Det hadde jeg aldri trodd – at en avblomstret orkidé skulle knoppe seg og få nye blomster i min varetekt. Men se bare her:

Først kom det knopper
... så kom den første blomsten

Jeg fikk denne orkideen av gutta på jobben da de kom på sykebesøk etter ryggoperasjonen i november. Nå har jeg sagt fra om nyblomstringen sånn at de ikke trenger å komme med en ny etter neste operasjon. Da kan de heller ta med seg noe godteri. Eller en dings 😀

Så er det på’an igjen

Jeg har fått dato for operasjon av halebeinet. En såkalt coccygectomy, altså fjerning av de løse halebeinsvirvlene. Jeg må fortsatt vente en måneds tid, men Doktor Halebein var snar med tilbudet og ganske klar i sin tale – dette er nok min beste sjanse. Tenk om han har rett og tenk om jeg blir bra! Jeg skal spare publiken for foto denne gangen, men omtrent sånn ser vi ut inni: