Tag Archives: meg selv

Like moro hvert år

Bursdag er stas, altså. I år var jeg så heldig å få besøk av Ida, i tillegg til at vi fikk sol store deler av dagen. Dermed ble det feiring med både kaker, blomster, uteleik og gaver.

Jeg fikk denne nydelige garnbollen av kjæresten min! Sånn har jeg ønsket meg lenge.

Ida fikk hilse på årets sommergeiter på haugen, det så ut som en hyggelig stund for alle.

Rabarbra er sååå godt 😀 Hvertfall en veldig god unnskyldning for å spise litt sukker.

Jeg fikk en supermorsom bok også – Håll käften, jag räcknar! – og masse nydelige roser både fra ungdommene og Olav. Herlig bursdag ♥

Leah Love

I Narvik ble Leah-genserne rene dillen, og med en stadig forelskelse i Air-garnet kastet jeg meg på en til – denne gangen Leah Love som er akkurat likedan som Kiss, bare med den mørke fargen nederst. Jeg valgte den originale brune, selv om jeg ser i ettertid at jeg kunne vært litt tøffere og valgt for eksempel rødt eller orange kanskje?
Like deilig, like lett og virkelig en genser å trives i. Jeg strikket ikke fullt så lang hals på denne, så den er muligens litt mer anvendelig som sommerkveldgenser.

En liten illustrasjon som viser hvor mye genseren faktisk strekkes ved damping – perfekt altså!

Link til Ravelry

Dei vil alltid klaga og kyta

Sånn heter det i diktet. Orda er Ivar Aasen sine, og diktet er frå 1855. Og her stopper nynorskskriblinga mi, hvertfall for denne gang.

Men jeg har liksom alltids behov for å klage litt. Over den konstante hodepinen, over den evigvarende tinnitusen, over søvnmangel og alskens. Helt til jeg kommer på at det er andre som har det verre enn meg. Alltid. Og så må jeg tenke at det går sikkert over. Eller blir bedre hvertfall. De fleste bekymringer blir det ikke noe av, heter det. Så da får jeg løfte (det vonde) hodet og glede meg til alt blir som det skal være. Og så skal jeg ikke klage mer – på en stund hvertfall. Lover.

Dei vil alltid klaga og kyta

Dei vil alltid klaga og kyta,
at me ganga so seint og so smaatt;
men eg tenkjer, dei tarv ikkje syta:
me skal koma, um ikkje so braatt.

Ja, det skyt ikkje fram, so det dunar
(som no ingen kan undrast uppaa);
men det munar daa jamt, ja det munar,
so det stundom er hugnad aa sjaa.

Lat det ganga fram, lat det siga,
berre eitt eg ynskjer og bed:
at me ikkje so høgt maatte stiga,
at me gløyma vaar fedranesed.

Lat oss ikkje forfedrarne gløyma
under alt, som me venda og snu,
for dei gav oss ein arv til aa gøyma,
han er større, enn mange vil tru.

Lat det merkast i meir enn i ordi,
at me halda den arven istand,
at, naar fedrarne sjaa att paa jordi,
dei kan kjenna sitt folk og sitt land.

Save

17. mai 2017

Tradisjonen tro ble det en god tur i marka for Lukas og meg også i år. Værmelderne gjorde sitt ytterste for å forsikre oss om at det skulle være knallfint vær, men Lukas var ikke helt enig i at regnet var så fint …

Men oppe  på toppen ble det likevel en tradisjonell hurra-selfie før vi ruslet hjem til en godbit.

Deretter kom faktisk det lovede været og selv om det ikke ble bunader på oss i år, så tok vi en kjapp bytur for å få med oss russetoget – Tobias er jo russ i år og vi syns vi måtte se ham der.

Utrolig mye folk i byen og masse vakre motiver – en fotosjut på Bybrua synes vi det passet å spandere.

Er ikke dette verdens vakreste by …?

Russen kom – og gikk, og ungene fosset ut i gata for å plukke russekort 🙂
Det var veldig få som brukte russelue, litt synd at den tradisjonen er i ferd med å forsvinne. Men lua er hvertfall et minne.

Save

Nye tøfler

Man kan jo bli glad av så mangt, jeg har til og med hørt at sko-shopping hjelper mot de fleste trasige ting. Ikke at jeg har prøvd. Men jeg har lett og søkt en stund etter et par tøfler som jeg en gang var veldig glad i, kjøpt i New York i 2008. Ikke søren om jeg fant dem på hjemlige trakter. Og så fant jeg dem på eBay en vakker dag, da ble det endelig nye tøfler til mor!
I pakken var det med et sjarmerende håndskrevet kort, og jeg blir jo så glad for sånt.

Litt typisk at de kom i hus nå som vinteren endelig ser ut til å slippe grepet, men jeg skal jo ha dem lenge, så …

Snekkerbukse på gammelmåten


Det ble aldri så jeg kastet meg ut i prosjektet sy ny snekkerbukse. I stedet søkte jeg opp den butikken i New York der jeg kjøpte den forrige, og sannelig gikk det an å nettshoppe der. Dermed ble det god, gammeldags handel i stedet for et syprosjekt jeg ville fått trøbbel med.
Jeg er en smule spent på størrelsen, men det er helt lik snekkerbukse som jeg liker fasongen på, så jeg tror det blir greit. Om den ikke passer så kan den alltids bli malebukse den også. Og om du lurer på hva som er greia – jeg syns det er et helt digg plagg å bruke, spesielt om sommeren og helt spesielt på hytta. 🙂

Vinterferie med variasjoner


Jeg hadde gledet meg lenge til noen dager på hytta, og jeg hadde hvertfall ikke tenkt å la været bli til hinder for noe som helst. Heldig som jeg er, så regnet det i strie strømmer da Lukas og jeg kjørte hjemmefra. Regn er hvertfall ypperlig hytta-vær. Og denne gangen var ikke benken tørr heller …

Det første skjæret i ferie-sjøen var imidlertid at jeg hadde blitt så innmari forkjøla. Dermed ble aktiviteter sammen med Ida litt begrenset, selv om vi hadde det veldig trivelig selv uten både baking og bål.

Etter et par dager var det Rørviktur på programmet, og jeg var  i tvil om jeg burde utsette småjentene for alle baseluskene mine. Men å få treffe Ive var så høyt på ønskelista at det måtte jeg bare få til.

Ida og jeg tok ferga alene etter skyss av Fredrik, oldefar kom og hentet oss. Og den siste dagen Ida var på Vikan fikk vi både til å sy litt og til å gå tur sammen med Lukas.

Regnværet gikk over i frost og deretter snøvær. Hele vågen utenfor hytta var frosset, det var et uvant og spesielt skue. Etter hvert trakk isen seg tilbake, mens snøen la seg rundt Solfang. Godt vi har masse ved og kan fyre så mye vi vil!

Formen min ble ikke noe bedre utover uka, men strikking gikk greit å holde på med heldigvis. Jeg fikk gjort ferdig opptil flere UFOer, det er da noe 🙂 Den flotte lueoppskrifta til Margrete ble til ei kjekk hyttelue av rester etter Svalbardgenseren.

Å ha mamma & pappa i nærheten gjorde det mye enklere å være lurvete i formen. Men med host & nys og glatte veier erklærte jeg meg værfast da uka nærmet seg slutten. Min tapre ridder måtte komme for å redde sin prinsesse! Og snill som Olav er, så kom han med fly (!) til Namsos på lørdag morgen og kjørte meg og hunden trygt hjem igjen.

 

Save

Save

Save